1001
1001
RhinoProd Records
Cd
-
2009 -
På
MySpace
Rock Engh Roll i november 2009 |
Anmeldelse:
Ryktene om et nytt norsk melodiøst rockeband som bruker synt flittig har
løpt i forveien, og jungeltelegrafen har gått seg varm som et vaffeljern
som har sørva en familie med en skokk unger. Dette nye norske bandet heter
1001. Det heter ikke 1001 Natt eller 1001 Watt, men bare 1001. Nå er
vokalist og pianist Conor Patrick, gitarist og synttraktør Sondre
Sivertsen, gitarist Steffen Berg, bassist Anders Fossum og trommeslager
Fredrik Jensen ute med sitt debutalbum, som enkelt og greit har fått
tittelen "1001", på Trondheimsselskapet RhinoProd.
Noen har fått med seg at 1001 allerede har vært ute med håndfast
materiale. Det skjedde i forbindelse med utgivelsen av fjorårets
musikalske "Alternative Julekalender" i Sør-Trøndelag, der den 10 minutter
lange låta "1001" var ett av bidragene. Låta "1001" er forøvrig nå med på
plata "1001" med bandet 1001. Ute har også førstesingelen vært, låta "So
beautiful". Uansett åssen musikalske preferanser du har så viser den låta
et band som holder til litt utenfor det vanlige gitarbaserte rockemiljøet,
1001 skiller seg nemlig ut i mengden.
Det er ikke vanskelig å namedroppe kvalitetsreferanser når vi skal
forklare hvordan 1001 høres ut, rocken begynner å bli gammel så det meste
er gjort før; vi hører således artister som svenske Kent, norske 120 Days,
i tillegg til Depeche Mode, Hawkwind, Spiritualized, Kraftwerk, Mew, Pet
Shop Boys, Nine Inch Nails og The Smashing Pumpkins i utrykket til 1001.
Slår vi dette sammen får vi en suppe med en ganske ny og spennende smak.
Riktigere er det vel kanskje å si at det er flere supper på et brett med
forskjellige smaker, men at alt er laget av den samme råvaren.
I mangel av noe bedre utrykk kan vi kalle 1001 for alternativ poprock på
en låt og synthrock på et annet, og de har faktisk også låter som er
akustisk basert, hør bare på nydelige "In the days i left behind", og de
beveger seg fra popstruktur til lange suggererende temaer som ligger
nærmere trance og ambient og som har en hypnotisk kraft. Ved første og
annen gjennomhøring blir man egentlig litt satt ut av kraften og popteften
de viser på singelen, tittellåta og "Call me", mens de andre ikke helt har
kondis til å holde følge, ja det er nummeret før jeg skipper de andre
låtene og programmerer inn de jeg liker, men så tenker jeg at jeg gir det
en sjanse til, skrur opp volumet - og hva skjer?
Vel, dette er som sagt et tog som ikke følger de samme skinnene de fleste
andre tog følger, så de scorer høyt på originalitet. Dette er også meget
habile musikere som krydrer de varierte låtene med stor detaljrikdom, og
ikke minst skriver de veldig fine og melodiøse låter. Et annet stort pluss
for bandet, håper jeg det vil vise seg, er at det bør være en
festivalslager av de store, dette er nemlig musikk bygd for de store
festivalscenene, det er allsangvennlig, det er hypnotisk, det er massivt
når de pøser på med vegger med gitarer og synther, men det har også litt
melankoli i seg som kan bevege folkehavet. I tillegg er de ikke redd for å
dra på med en skikkelig solo. Det liker vi.
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive at plata er litt ujevnt besatt, at
kvaliteten varierer, men jeg kommer nok ikke til å skrive det, for bitene
faller på plass en etter en her, den siste lytten var forløsende for min
del, og akkurat nå har jeg bare lyst til å rose denne gjengen opp i
skyene, for de har levert en debutplata som til tider er oppsiktsvekkende
bra, og at dette er et band for de store anledninger også utenlands er jeg
helt sikker på. |
