Hovedside

"Come Out, Come Down, Fade Out, Be Gone er en klapperslange av en låt.
Riktignok sverger den til en rigid rytmeloop gjennom hele sine 8 minutter og
50 sekunder, men innenfor rammene vrir, vrenger og bukter den på seg. Låta
er rett og slett farlig uforutsigbar, og det er resten av 120 Days også.
Farlig uforutsigbar og farlig fantastisk." -Sigrid Hvidsten, Dagbladet
17.10.06

Anmeldere er en rar rase mennesker. Man skal ha meninger om alt og alle, og
øyeblikksbegeistring blir fort oversatt til verdensfrelse og
musikkherredømme. Like fullt blir ofte umiddelbar skuffelse oversatt med
aggresjon, skarpe personkarakteristikker og lavpanna drittkasting. Det er
faktisk få plater jeg har hørt de siste åra som har vridd og vrengt meg i
såpass mange retninger som dette albumet.

Etter først å ha lest jubelomtaler som den jeg har gjengitt over, gikk jeg
til anskaffelse av 120 Days debutplate med store forventninger og håp om at
dette helt sikkert var det neste store i norsk rock. Serena Maneesh viste
oss at det går an å komme fra lille Norge og allikevel bli sett på som det
heiteste rockebandet i verden av indiehipsterne i det amerikanske nettstedet
Pitchfork. Man kunne lage støyete shoegazerock selv om man er flaska opp på
geitost og mjød. Med alt dette i tankene og Hvidstens lett euforiske
beskrivelser av plata surrende i bakhodet, trykker jeg på Play. På tross av
at jeg har uttalt meg i svært lite fordelaktige ordelag om 120 Days før, mye
på grunn av den tette kjolebruken til vokalist Ådne Meisfjord, den
vannvittige oppmerksomheten fra bransje og pressefolk bandet hadde fått ved
slipp av de to EPene sine under navnet The Beautiful People (forferdelig
navn!). At de fire Kristiansundsguttene også en kort periode gikk under
navnet Sex Beat (man kødder ikke med arven etter Gun Club) gjorde også sitt
til at undertegnede lenge gikk med en følelse av at dette bare var en gjeng
kjedelige posører uten musikalsk gull i lasten.

Det første sporet ut, Come Out, Come Down, Fade Out, Be Gone gir meg aldri
frysninger på ryggen. Jeg lar meg aldri fascinere av "sirenene" ,
skarptromma som har "sneket seg på plass", eller de "morsemonotone rytmene"
som leder over i "Kraftwerk-feite synthledninger". Faktisk blir jeg litt
småirritert. Synthgangen og trommemaskinen ("Halloo! Hvilket rockeband med
respekt for seg selv benytter seg av trommemaskin lenger?!") virker plagende
bedøvende og utrolig lite oppfinnsomt. Da de neste låtene blir fremført i
det samme kjedelige monotone lydlandskapet, renner det nesten over for meg.
Hvor blir det av de sinte gitarene og rockattityden?! I ren irritasjon
sender jeg følgende tekstmelding til noen av vennene mine:

"120 Days. Fikk sekser av Dagbladets Sigrid Hvidsten og bare ho vet hvorfor.
Misforstå meg ei, plata er sikkert helt OK den, men i børjan høres det bare
80-talls trendy-retro aktig ut. En dårlig kloning av Depeche Mode. En sikker
vinner blant studentjenter som synes Madrugada er det beste bandet i verden,
Lydverket er den fremste kilden til å oppdage ny og spennende musikk, og
Norge den fremste produsenten av original og bra Rock N Roll. Men nå føler
de samme jentene at de er modne for noe litt mer farlig.. De klarer ikke
vente til å se 120 Days live på Quart sammen med Green Day, 50 cent og Kent.
Sammenlikningen med Serena Maneesh er i beste fall en smule søkt da disse
laget et bra album og hadde litt mer å fare med enn gjennomsnittet. Jeg
savner gitarer og aggresjon. Jeg er halvveis gjennom plata deres i første
gjennomlytting og håper virkelig at helhetsinntrykket jeg sitter igjen med
til slutt er bedre enn dette. Jeg vil elske 120 Days, jeg vil at norsk rock
skal være best i verden. Jeg vil, jeg vil, men i skrivende stund får jeg det
ikke helt til.."

Ser du hva irritasjon kan føre til? Den kan få deg til å skrive 8 meldinger
lange uinteressante sms'er til folk som sikkert sliter med hodepine og
fyllenerver en søndagsformiddag, og som i alle fall gir faen i om jeg liker
120 Days eller ikke. Vel, vel.. Poenget mitt er dog, før jeg har skrevet meg
altfor langt ut på vidda, at ved første gjennomlytting hadde jeg absolutt
ingenting til overs for albumet. Det virket rett og slett kjedelig.

En kjent sak er allikevel at man ikke skal dømme boka etter omslaget og man
skal absolutt ikke felle dom over musikalske verk etter første
gjennomlytting. En god leveregel som har reddet mang en nesten-druknende
anmeldersjel opp fra det iskalde musikalske farvannet kalt "avsky" og inn i
varmen til et nydekket bord av rockale godsaker servert på sølvfat av en
gjeng bikinikledde blondiner som ber deg fråtse i dette etegilde, som det
ikke har vært servert maken til siden The Strokes slapp Is This It, Nirvana
gav ut Nevermind, Frank Black fikk hår på brøstet eller Jim Morrison hev i
seg den første pilla med syre på 60-tallet. Nå er ikke 120 Days helt oppi
der og kommer garantert aldri til å bli det, men gir du albumet en fair
sjans, har et åpent sinn og gir dem tid, kommer kanskje du også til å
oppdage noe av genialiteten ved denne debutskiva.

De monotone trommerytmene og synthen som først fikk meg til å brekke meg i
avsky siger nå godt inn i hjernebarken og som et slags forbudt legemiddel
bedøver den hele min oppfatning av hva som er "rock" eller hva som er "bra
musikk." Tidligere "sannheter" som at rock MÅ spilles med en elgitar virker
ikke fullt så riktige lenger. Plutselig får jeg lyst til å hive meg i kast
med de tidligere omtalte angivelige nikkedukkene av noen studentjenter. Jeg
vil være med på festen deres. Drikke Tuborg, spise saltstenger og høre på
norsk "studentrock" ala 120 Days. Dette er faktisk jævlig bra!

Låtene skiller seg mer og mer ut og fremstår som særegne hvor de før låt som
en eneste stor ufordøyelig grå grøt. Vokalist Meisfjords messing lyder mer
tiltalende og jeg begynner å få fot for denne kvartetten. Rockefot.

Bandet har tidligere blitt sammenliknet mye med Neu! og Kraftwerk og påstår
å ha hentet mye inspirasjon fra Ian Curtis glimrende Joy Division. Og det er
faktisk noe i de sammenlikningene der. Mørk, seig, hypnotiserende synthrock
som penetrerer hele din tankegang helt til du til slutt sitter igjen..
Hjernevasket. Men på en god måte. Dette er veldig bra. Hylekoret hade rett
denne gangen. Spør du meg har 120 Days mye å komme med og sammen har de
laget et album som vil bli stående som ett av de aller beste norske
bidragene til rockeåret 2006. Et album Akersgata-anmelderne kommer til å
fråtse i når status skal gjøres opp i desember. Hypen slår med andre ord
begge veier. Den kan vekke interessen hos noen og avsky hos andre. La oss
bare håpe at de som er glad i norsk rock og god musikk ,gir denne plata en
sjanse basert på musikken den inneholder og ikke hvor mange terningkast seks
den har fremskaffet.

Håper bare de lar kjolen bli liggende i morsk kleskap der den hører hjemme.

Rune Riff 23 oktober 2006

PS: Se også omtale av en singel og en demo med The Beautiful People her.