|
Texas var
på begynnelsen av 60-tallet en puritansk og konservativ stat som ikke
tålte mange utskeielser i form av fyll, dop og ukristelig oppførsel. Det
ble slått knallhardt ned på lovbrudd og uklanderlig oppførsel. Staten
Texas hadde også adoptert en nulltoleranse ovenfor alternativ kultur og
dommerne var strenge og grusomme mot annerledes tenkende. I dette smale
kulturlandskapet vokste Roky Erickson og hans kompiser opp. Om det var
tilstandene i Texas eller dopet gutta tok som var drivkraften bak den vanvittige
musikken gutta skulle lage seinere vites ikke, men sannsynligvis har det
noe med begge deler å gjøre. Myndighetene hadde knapt blitt ferdig med
etterdønningene etter det rebelske rockeopprøret på slutten av 50-tallet
før Erickson & co. var i gang med noe som var enda verre å takle for de
korrekt tenkende i Texas.
13th Floor Elevators slapp sitt debutalbum tidlig i 1966, og "The
Psychedelic sounds of..." var det første rockealbumet hvor tittelen
eller ordet "psychedelic" ble brukt, og bandet ble således det første
bandet som ble kalt et psykedelisk rockeband. Normalt ville bandet blitt
plassert i genren garasjerock, men det var altså endel elementer med
både band og musikk som førte til at tittelen på albumet også ble navnet
på genren. Diskusjonen har jo også pågått siden 60-tallet om hvorvidt
det virkelig var The 13 Floor Elevators som var pionerene innen genren;
The Mothers Of Invention med Frank Zappa i spissen ga jo ut "Freak out"
allerede i 1965, med tekster, uttrykksformer og musikk som i alle fall
hadde visse psykedeliske elementer i seg; The Grateful Dead ga ut sitt
debutalbum i 1967 - kanskje det mest kjente av de amerikanske syrebanda,
og i Storbritannia hadde vi syrehuet Syd Barett i Pink Floyd, som ga ut
"Piper at the gates of dawn" i 1967, samt The Beatles, som leverte
"Revolver" i 1966.
Men hvis vi kobler uttrykket "psykedelisk" med det som var spesielt med
The 13th Floor Elevators så skjønner man fort hvorfor det bandet må få
betegnelsen stilskapere.
Bandets musikk var bygd på en såle av Chuck Berry-lignende rock 'n'
roll. Gitaren til Sutherland var stilt på max vreng og skurr og han var
som Harrison og Lennon i The Beatles veldig påvirket av Østens mystikk
og melodier. Roky Erickson var bandets ubestridte leder, når han var
klar i hodet, og han sang som en smådesperat, syngende varulv - en slags
hylende snerring.
Selv om han for det meste var totalt nedsylta i LSD og Marihuana så
komponerte han utrolig fengende og spesielle melodier, og måten han sang
de på var helt banebrytende. Om det var tilsiktet vet vel ikke han selv
engang. I alle fall virker det ofte som om Sutherland spiller en annen
melodi enn den Erickson synger, noe som forsterker det skrudde
lydbildet. Sammen med Tommy Hall var de to hovedmedlemmene i bandet.
Trommis og bassist ble bytta ut kjapt i løpet av de tre årene bandet
klarte å holde seg flytende. Mange tenker på Roky Erickson som den
viktigste bidragsyteren i The 13th Floor Elevators, men denne nevnte
Tommy Hall var litt av en type. Han var arkitekten bak to av de mest
spesielle tingene med bandet. Det ene var at han spilte på noe som ble
kalt en jugbox, eller rettere en elektrisk jug. Den lagde en vibrerende
lyd som overhodet ikke passer inn i et normalt sound - og den var der
hele tiden. Utrolig fjernt!
Hadde man ikke visst bedre ville man trodd at en sinnssyk person satt og
ødela musikken under innspilling i studio. Men så var det altså bare
Hall som spilte jug, ofte svært påvirket av ulovlige medikamenter. Ja,
man påstår at jugen hans låt annerledes fra konsert til konsert, og at
årsaken var at han fylte den med dop, slik at den låt annerledes
halvfull enn halvtom - for å si det slik. Uansett, temmelig far-out var
det. For en gjeng!
Trioens heller tvilsomme omgang med dop førte til en rekke fengselsdøgn,
spesielt Erickson selv var ofte i fengsel. Det ble til slutt et så stort
problem at Sutherland styrte skuta, men han var heller ikke mors beste
barn, så allerede etter deres tredje album var det slutt på moroa. "Bull
of the woods" fra 1969 inneholdt for det meste leftovers fra de to
første skivene, og "The psychedelic sounds of..." og "Easter everywhere"
fra 1967 står igjen som klassikere. I 1969 skjedde noe som ødela en av
de største rockepersonlighetene for flere tiår fremover, Roky var jo
ofte ut og inn av fengsel, men bare for korte perioder. I 1969, da han
egentlig burde ha havnet i kasjotten, slik han pleide, så ble Roky
tragisk nok, for han, familie, venner, band, rocken og Texas,
tvangsinnlagt på en anstalt, hvor han ble helt ødelagt. I noen tilfeller
er faktisk fengsel det beste alternativet.
Men tilbake til Tommy Hall igjen, han kunne nemlig mer enn å spille jug!
Han var bandets lyriker og skrev alle tekstene til bandet. Gjengen var
de reneste intellektuelle i forhold til den brautende cowboykulturen som
hersket i Texas, og tekstene til Hall handlet om forhold i samfunnet,
men i motsetning til Zappa som var kritisk til måten det amerikanske
samfunnet ble styrt på, så fremelsket Hall dop og paranoia, og skrev om
kjærlighet, vennskap og romantikk på en surrealistisk måte svært få
andre enn skrullinger forstår.
Tommy Halls tekster forutser flower-power og kanskje var de de aller
første hippie-rockerne. Lyrikk som beskriver dop som noe godt og deilig
var ikke spesielt populært hos texanere generelt så bandet ble bura inn
ganske ofte. Dessverre ble de offer for dopet selv også så de måtte inn
til rehabilitering, spesielt Erickson ble helt satt ut og kom ikke til
seg selv igjen før langt ut på 70-tallet.
"Easter everywhere" er kanskje jevnt over en bedre skive enn debutplata,
men den inneholder færre klassikere. Spesielt åpningssporet "You're
gonna miss me" ble en hit og den har et umiskjennelig syreriff.
Halvparten av alle psykedeliske rockelåter på 60-tallet ligner på den
låta - som faktisk kan minne litt om The Rolling Stones' sitt utrykk fra
sine første skiver. Munnspillet som dundrer inn på slutten av låta og
duellerer med Sutherlands sure gitar er bare så utrolig fett å høre på.
"Roller coaster" er syrerock på sitt aller beste. Den hypnotiserer deg
med sine rare stemninger og man føler seg glad og surrete i huet. "Fire
engine" er sammen med hiten jeg skrev om platas herligste spor, og mange
har gjort sin versjon av låta seinere. Låta er for meg den definitive
psykedelia-låten; den har en surfrock-rytme med skurrete gitar, ulvehyl,
syk synging og en aldeles glimrende melodi. Perfekt!
Roky Erickson og hans utskjelte, men høyt elskede gjeng, står igjen som
noe av det mest originale i rockens historie. De var pionerer på godt og
vondt, og betalte en høy pris for sin eksperimentering i ukjent
landskap.
Rock Engh Roll 22 april
2004 |
