Knut Aafløy
The Sugar and the salt
MTG Music
Cd
-
2007
Rock Engh Roll 28 oktober 2007 |
Anmeldelse:
Knut Aafløy var tidligere bassist og mikrofonholder i Bergensbandet
Logikal, og når det har vært stille fra den kanten ei beite er det jo
logisk at det kommer noe nytt fra bandets frontperson. Det musikalske
terrenget Aafløy befinner seg i er riktignok ikke nytt, det er fremdeles
pop og powerpop det dreier seg om, men det er en oppgradert versjon av
Aafløy vi hører nå i 2007.
Det er to ting som er veldig positivt med denne plata: for det første er
plata godt besatt på alle plasser, muligens er venstrebacken litt treg,
men ellers er det et usedvanlig jevnt og solid lag med låter vi har med å
gjøre; og for det andre kan denne plata få mange til å oppsøke de kildene
som Aafløy tydeligvis er inspirert av.
Jeg har lyst til å trekke frem noen artister som popper opp i
minnesentralen når jeg hører denne plata: Big Star, Beach Boys, XTC, Simon
& Garfunkel, Squeeze og The Dbs er nemlig obligatorisk lytting for de som
liker denne plata, og det håper jeg virkelig mange gjør; og i tillegg
minner denne plata meg enormt om soloprosjektet "Touched", som The
Posies-boss Ken Stringfellow ga ut for noen år siden, og en viss Nick
Lowe-plate. Neida, jeg har ikke glemt The Beatles, Aafløy er i besittelse
av noen vokalharmonier som er snytt ut av nesa til Paul McCartney og
gitarsoloer som kunne vært brukt med hell på en George Harrison-låt - hør
på soloen i "You started it" og gisp av glede!
Logikal var et bra band, for all del, men det var noen veldig bra låter og
litt flere temmelig anonyme greier på de to platene de lagde. Når man
setter på "The Sugar and the salt" så får man først ikke tak i noen av
låtene, og egentlig kunne det vært greit å slippe å skrive om den, men
etter noen gjennomhøringer setter låtene seg, og det pussige er at
samtlige låter viser seg å ha hitpotensial. Og dette er ikke lettvinte
popklisjeer, men skikkelige låter som har et godt melodisk fundament i
bånn og som fremføres med sjel og glød.
Jeg er virkelig imponert jeg Knut, for dette var råbra! Det er sånn at når
plata er ferdig så kikker jeg smådesperat etter startknappen igjen. Og i
tillegg til hovedbildet med kanongode låter har Knut sansen for de små
detaljene som kan hende gjør dette til en klassiker innen norsk
pophistorie, for stuntet med å dra inn smått geniale Ingerlise Störksen på
vokal i åpningssporet er ikke bare smått genialt, men beint fram genialt.
Så tenker man at det blir med denne låta, resten er bare fyllstoff, men så
skjer ikke, det bare fortsetter med popperler, de tyter ut av Aafloy som
om han skulle vært den reineste Brian Wilson i 1966. Hør bare på
kirkeorgellyden og arrangementet på nydelige "All out of tune". Magisk!
Jeg har egentlig gått tom for superlativer nå og avslutter denne omtalen.
Denne må du skaffe deg! |
