Der I Rove og Absolutenegativism EPene var arenaer for selvutforskning og uortodokse musikalske krumspring, var albumet The Brother Seed i mine ører et mer standarisert Årabrot produkt. ”Standarisert” høres negativt ut, men når man vet det er Årabrots standard det er snakk om, prater vi selvsagt om et album spekket med den beste norske metalen som i 2009 er å oppdrive.

Revenge derimot er kulminasjonen av 2009 for Årabrots del. Du blir ikke overrasket over ting. Du vil ikke bli møtt med ”masse nytt”. Dette er i bunn og grunn et tradisjonelt Årabrot album, men det er laget av et Årabrot som har utviklet seg og raffinert sitt eget uttrykk så til de grader at det er vanskelig å forestille seg hvordan dette bandet egentlig kan låte bedre.

Albumet inneholder spor som med frenetisk kraft og i forrykende tempo og musikalsk trøkk, setter det norske metal-skapet ubønnhørlig på plass. I tillegg har bandet tatt vare på de deilige, tidvis lange, og forpinte instrumentalpartiene som kjennetegnet spesielt I Rove.

Det er noe ujålete, men samtidig veldig unorsk med den musikken bandet spiller. Det er som om de tar det beste fra band som Melvins, Neurosis, World Burns To Death, Rudimentary Peni og alt som er frekt, fett og sleazy, samtidig som det hele fremføres med beksvart autoritet og ungdommelig musikalsk kåtskap.

Målsettingen med Revenge synes å være å befeste, samt videreutvikle, Årabrots tendens til å ville ta det beste fra to stilretninger og spleise det sammen til noe eget, og noe veldig tøft. Skittenpunken er som alltid sentral, men heldigvis dras, i alle fall enkelte av låtene, inn i deilige dronete doomlandskap som etter min mening kler bandet godt. Det virker som om det er konstant utvikling og Årabrot har et tilsynelatende gryende behov for å produsere plater i et forrykende tempo. Måtte det for alltid fortsette slik!

Egentlig kunne jeg sluttet her. Det er ikke nødvendig å si så mye mer. Jeg skulle gjerne vært kapabel til å sette fingeren på noe negativt, noe som trekker helhetsinntrykket ned, i Årabrots musikk. Faktisk er jeg kapabel til det også, rent intellektuelt, men det lar seg enkelt og greit ikke gjøre. Ikke denne gangen heller. For når Årabrot kroner musikkåret 2009, deres år, med en slikt rå, brutal, kontant, men allikevel mangfoldig, musikalsk ytring som I Rove er, blir det for dumt å begynne å spikke fliser. Årabrot ER verdens bete band.

I overkant sier du? Vel, la oss ta en titt på fakta. Bandet har gitt ut tre knallsterke album til nå i karrieren, og på bare ett år har de produsert to EPer (tre hvis du tar med Nernes/Skagens Ad Undas) og en fullengder av usannsynlig godt kaliber. De jobber med de beste folka innenfor sitt segment, turnerer land og strand rundt og har opparbeidet seg internasjonal appell.

I Rove representerer på en måte noe nytt, men på den annen side er den allikevel en helt naturlig overgang til noe mer ”sofistikert” og episk. Det 20 minutter lange tittelkuttet kverner, maler og trykkluftspumper deg inn i det rette stemningsleie, før The Serpent pisker deg til blods med rustne gitarstrenger som trakteres med forrykende intensitet. Faenskapet avsluttes med coverlåten The Money Will Roll Right in og det lett å konstatere at møkkamennene i Årabrot nok en gang overgår seg selv i musikalsk fortreffelighet. Så mye mer er det ikke å si. Du må ha disse skivene i samlinga di.

Absolutenegativism er, skal vi tro bandets uttalelser, en slags kommentar til menneskehetens påtvungne ensidighet i form av vår avhengighet av repetisjon, og vår fascinasjon for det motoriske. Alle disse dype tankene, men med det norske folkeeventyret Gutten & Fanden som inspirasjonskilde, og kime, til et beksvart stykke musikk spilt inn av mannen som også gjorde Rep.Rep (hvis jeg ikke husker helt feil), Billy Anderson (Melvins, Fantomas, Sleep, Om, Eyehategod, etc.).

Om det er innlemmelsen av Skagen, eller en gryende fascinasjon for repeterende og hypnotiske lydlandskap som er grunnen vites ikke, men denne EPen fremstår, noe jeg i og for seg regner med er poenget, som en avstikker til noe annet, noe dypere, og tør jeg driste meg til; noe mer kunstferdig og ”meningsfylt” enn det Årabrot sysler med i det daglige. Uansett, dette er et kjærkomment tilskudd til en allerede bunnsolid diskografi. Og et bevis på at Årabrot er et band som også tør utfordre seg selv og utforske nye lydlandskap. Episke saker!

Absolutenegativism er delt inn i fire spor hvorav spor tre inneholder nærmere 30 minutter spilletid og svelger det meste av oppmerksomheten. Allikevel blir det litt feil å snakke om de ulike spora her, da jeg føler hele greia er en låt som bukter, smyger, biter, gnager, rister, sparker, hypnotiserer og setter deg i transe. Fra den destruktive og blendende støyrocken deres som vi kjenner igjen fra før, til det monotone, hypnotiserende og altoppslukende repeterende. Denne lille rakker’n vokser seg til et beist på kort tid.

Det er gledelig å konstatere at Årabrot tør gå nye veier og prøve ut forskjellige ting. Andre band kunne sikkert også gjort slike ting i studio, men forkastet materialet pga. overhengende fare for å bli stemplet som ”ikke salgbart” av en eller annen spedbarnspisende platedirektør. Heldigvis har Årabrot vært så elskverdige og skjenket oss denne musikalske gaven. I tillegg gir de ut to EPer til i løpet av høsten. Ingen vits i å la nasjonalskattene ligger og mugne på loftet, når de kan nytes i fulle åndedrag hjemme i stua di!

Årabrot er, og vil tilsynelatende forsette å være, landets beste band.. til evig tid! Jeg elsker dere, gutter!

Anmeldelse: Svina er tilbake! Latterlig overbevisende og bedre enn noensinne.

Rep.Rep tok opp tråden fra Proposing A Pact With Jesus og videreførte Årabrots uttrykk inn i en mer kaotisk og beksvart retning. The Brother Seed, Haugesundsbandets siste albumytring, tar opp tråden fra sist møte, og på alle mulige måter, perfeksjonerer og komplimenterer Årabrot.

Det er fremdeles grapsete støyrock det dreier seg om. Melvins, Darkthrone og Noxagt. Det er flere åpenbare sammenlikninger å dra, men også noen mer underliggende tilnærmelser er å spore denne gangen. Steve Albini (som vel strengt tatt har jobbet med det som kan krype og gå av oppegående band og artister) skaper et luftigere, tightere og mer fokusert sound som kler Årabrot. The Brother Seed er mer rock n roll, ikke bare takket være Albini, men også det meget kompetente låtmaterialet bandet sitter på.

For all del, her er nok nihilistisk noiserock kapabel til å skremme livsskiten av svigermor, kone og barn. Men det hele lyder mer fokusert, tightere og kanskje også tøffere?

Årabrot er pr. dags dato er landets råeste band i mine ører. Ikke bare gir de ut fete skiver, de klarer også å forene det beste fra garasjerocken og støyrocken, samtidig som de holder den norske metaltradisjonen i hevd. Som Nick Caves avvikersønn, Darkthrones lillebror og fetter’n til Melvins.

2009 tegner til å bli et meget bra år for den norske skogen av fremmadstormende norske band som spiller rock, punk og hardcore et lite stykke under den allmenne radarfrekvensen. Årabrot, Monolithic og Kaospilot er eksempler på band som har sluppet solide saker bare denne måneden, samtidig som opprettelsen, og videreføringen, av uavhengige kremlabler synes hyppig her på berget. Fysisk Format, Roggbiff Records og Norway Rat er alle eksempler til etterfølgelse. Her er det mennesker som gir ut musikken de selv brenner for, og som, heldigvis for oss som er glad i slikt, innehar utrolig mye bra musikk!

Årabrot er bare ett av flere eksempler på at noe er i ferd med å skje her hjemme på den litt mer alternative enden av den norske rockeskalaen. Band som gir faen i rigide sjangerbegrensninger og som tør eksperimentere med eget uttrykk, gir oss gode doser musikalsk relevans også her hjemme.

Årabrot tar turen over dammen om ikke lenge. De er invitert til SXSW-festivalen i Austin, Texas. La oss bare håpe at amerikanerne ikke går glipp av disse sleskete haugesunderne slik altfor mange her hjemme har gjort de seneste årene. Det er på tide at dette bandet begynner å selge seriøse mengder med skiver. Fy faen så fett dette er!