The Åsmunds
Who killed the
man in you?
Hit me! Records
7"vinyl
Ep -
2005
 |
The Åsmunds:
Duo fra Oslo som startet i 2003.
Medlemmer: Åsmund, gitar, vokal
-
Johnny Rehab, trommer
Genre:
Norsk Punk
Låter: Who killed the
man in you?
-
Drunk 'n' punk
-
Hard drinkin' man
-
Can't be happy
Mp3:
Hard drinkin' man/can't be
happy
-
Drunk 'n' punk (live)
I
Rockeweb:
Ep-lista 2005
Webreferanser:
Hit me! Records
-
Åsmunds
-
Osmonds
 |
I gode gamle dager da jeg
var barneskoleelev moret vi oss med en sånn ordleik hvor vi skulle
tilsette adjektiver, adverb, interjeksjoner osv. En setning kunne for
eksempel bli sånn: Den feite skoa spiste på den grønne gitaren som spydde
i det forfrosne matskapet. Ikke sant. Skrudd, men veldig gøy. Like skrudd
er det at jeg i godt voksen alder står opp før kommunearbeiderne har reist
på jobb om morran og setter på The Åsmunds' første vinylutgivelse, hopper
og danser rundt i stua og spiller luftgitar og ler meg halvt forderva. Er
det rart at herr og fru nabo tror jeg er sprøyte gal?
The Åsmunds (smak på navnet) er en punkduo som startet opp i Oslo i 2003,
men begge gutta har vært fast inventar i punkmiljøet i en årrekke. De var
sikkert med og bar inn slitt møblement når Hit me! Records startet opp i
Oslo for 10 år siden, de var sikkert med i kulissene når labelen slapp sin
første gule 7"tommer med The Fuck Ups, de var sikkert med når labelen
fortsatte å slippe monstre med Turboneger, Gluecifer, Kåre & The Cavemen,
Backstreet Girls, Rejects, Datsun og Mensen, og de var helt sikkert med
under fødselen til moren sin. Men rundt årtusenskiftet ble det helt stille
i Hit me! Records-leiren. Kanskje var det energiutladningene til Åsmund og
Johnny Rehab som fikk Hit me! Records i sving igjen? Kanskje ikke? Men som
nevnt først i dette kapitlet så startet altså disse gutta opp i 2003, og
nå er Hit me! Records tilbake i full vigør med nettopp The Åsmunds første
vinylutgivelse. Jeg tror Åsmund og Johnny Rehab hadde en plan. Og nå kan
de være med på å feire "Ten years of piss, pain and punk" med staben i
plateselskapet.
La meg komme med en innrømmelse: Jeg er ekkelt dårlig til å spelle gitar,
klarer ikke å få fingra i riktig posisjon fort nok eller seint nok, har
syngi i bandene Blackjack og Peter Banan Band, men også det tryna bigtime.
Så hvordan kan jeg da skrive en plateomtale? Nei, ikke veit jeg, men jeg
gjør det likevel. Og kanskje er det slik at det ikke er verdens beste
gitarister og sangere som gir ut den beste musikken heller. For rock må ha
riktig sound, som er riktig for DEG, det må finnes en nerve, den skal
engasjere deg både mentalt og fysisk, og den skal gjøre deg glad, uansett
om musikken i seg selv er trist, sær eller sutrete. Sånn sett så driter jo
jeg i om Ronnie Le Tekrø er flinkere på gitaren enn Åsmund fra Oslo, eller
om Cozy Powell kan tromme tøffere enn toget.
Det første som møter deg når stiften treffer The Åsmunds svarte
polyvinylklorid-dings er en gitarlyd som føles så riktig så riktig. Vi
befinner oss 100 lysår fra glatt, koseradioformatert amøbepop, eller dvask
nymotens poppunk. The Åsmunds er ekte saker. Gitaren til Åsmund spraker,
skurrer, pisker, river, rasper og gviner. Johnny Rehab slår cymbal,
skarptromme og basstromme så det gir utslag på Richters skala - nevnte
noen The Mormones? Første gjennomspilling er over før du rekker å tenke
over at du har glemt å pisse. Jeg får den samme godfølelsen av denne plata
nesten umiddelbart slik jeg fikk det av Autotune's singel fra tidligere i
år.
Det høres kanskje litt platt ut, men The Åsmunds leverer klassisk punk
struttende av et vitalt og eksplosivt beat som tangerer 77-generasjonen.
Lydbildet er akkurat så primitivt, råttent og full av faen som det må være
for at punk skal få punch nok i frasparket til å engasjere. Ord som
pudding, sjarmløst, sentimentalt, pretensiøst, tannløst, finkultur, Frp,
ballader og fetert passer ikke inn i The Åsmunds univers. The Åsmunds har
futt i seg og de lager også melodier som er tufta på klassisk
punktradisjon - DU kan spille luftgitar og synge med for full hals!
Steinaldermannen i deg våkner brått og brutalt når "Who killed the man in
you" inntar trommehinnene i et kolossalt tempo. Hvem drepte mannen i deg?
Har vi mannfolk blitt for snille, søte, greie, medgjørlige og koselige?
Var det ikke bedre den gang neandertalerne bare kunne si "ugh" og så
snudde en hvilken som helst dame seg rett veg før man plasket i gang. Det
var tider det. Dette synger The Åsmunds om, og låta er et oppkomme av gode
ideer og den har gjennomslagskraft som en Leopardtanks kamuflert med
brennesle. Så kommer "Drunk 'n' punk" - tittelen på låta forteller vel det
meste. Den er gjennomsyra av original punkestetikk, den lever som marken i
en altfor død og overopphetet kropp, den er faen så god.
Så snur vi vinylen. To låter på hver side. Den første på andre sida er
"Hard drinkin' man". Jeg har sett og hørt The Carburetors og dette minner
meg om dem, det går bare litt fortere unna, men de har tatt steget
midlertidig over i hardcore-leiren. En live-favoritt dette selvsagt. "Can't
be happy" avslutter en perfekt ep. Jeg har vondt i huet og det piper i
øra, men sånn skal det være. Dette er ekte saker, og jeg håper det er mer
der det kommer fra. Og det er det forsåvidt, de har allerede gitt ut en
live-cd med 10 låter tatt opp på Elm Street i Oslo, men det kommer nok mer
studiomateriale fra disse to helsprø gutta også.
Rock Engh Roll 9
september 2005 |
|
