|
En liten
gjennomgang av denne mannens karriere viser at han er en av Norges mest
fremgangsrike popartister. Han var sanger og frontfigur i
Stavanger-bandet The September When fra slutten av 80-tallet til et godt
stykke ut på 90-tallet, noe som resulterte i flotte album som "Mother
i've been kissed" fra 1991, "One eye open" fra 1993 og "Hugge mugger"
fra 1994. The September When er av mange regnet som et av 90-tallets
beste norske band, og bandets svært så fengende poprock fikk mange til å
investere i skivene deres - inkludert meg. I 1996 forlot han en synkende
skute for å prøve seg på egenhånd.
Han ga ut albumet "Coma" samme år
under navnet Peltz, før han dro i gang med sin solokarriere i 1997 med
albumet "Snowboy" - under eget navn. Begge skivene ble møtt med en
øredøvende stillhet, kanskje ikke så rart for kvaliteten hadde sunket
mange hakk siden glansdagene i The September When.
"Here we go then, you and i" var derfor en solid opptur i 1999. Abel
hadde funnet igjen trylledressen han hadde på seg i begynnelsen av
tiåret og plutselig rant det solide popklassikere ut av han. Selv om
ikke hele albumet holdt mål så inneholdt skiva nok flotte låter til at
den aldri kan bli noen støvsamler. Både "Hard to stay awake", "Be my
lover", "Let the good times roll", "The Whistler" og spesielt "Doberman"
var fine låter, og plata var også mye mer variert enn hans tidligere
utgivelser, og skiva viste Morten Abel fra en mer utforskende og
detaljrik side, hvor han prøvde å kle låtene sine i flere hypermoderne
lyddrakter som var typisk for 90-tallet.
Abel hadde nok veldig godt av suksessen for neste gang han leverte oss
en skive var han mer leken, sprudlende og kreativ enn noen gang
tidligere i sin karriere. "I'll come back and love you forever" er et
fantastisk flott pop-album, nesten helt uten dødpunkter. Noen av låtene
er så bra at de øvrige nesten blir anonyme, men samtlige er faktisk på
høyde med det beste fra hans forrige album. Abel ligner mer på The
September When på denne skiva - fabelaktige "Bullet me" fra 1991 hadde
for eksempel passet perfekt inn, og låta "Welcome home" minner også litt
om den. Dette er en plate jeg har spilt veldig ofte, og mye av årsaken
er at den er så positiv og oppløftende. Abel er som en musikalsk klovn
som sprer glede rundt seg. Han har også en stemme som i norsk sammenheng
er helt enestående. Jeg blir faktisk glad av å høre på han.
Lille store Abel har altså denne gang levert et knippe gigantiske
poplåter, både rolige ballade-aktige saker, og mer typisk The September
When-stoff. I tillegg tar han tak igjen der han slapp etter "Here we go
then, you and i", med å eksperimentere med diverse lyd, kor og
stemninger.
"Died in Germany" er kanskje den mest spesielle låten han har laget, men
ikke min greie. Låta viser imidlertid at Abel har forstått hva folk
liker, og det har blitt en av hans mest populære låter også, men jeg
håper ikke det blir mer disco fremover.
De låtene jeg kicker helt på er spesielt åpningsslåta, "You are
beautiful", som har en besettende rytme, et uimotståelig refreng, et
gjennomgående rocka gitarriff, og den bobler over av optimisme og
positivitet. Skulle gjerne likt å sett dama Abel synger om på denne låta.
"Dude of all dudes" er en underlig låt. Den er nesten litt for nusselig
i starten, for Abel synger på en barnslig måte. Men så leverer han et av
de flotteste refrengene man kan tenke seg. Det er en låt som helt
sikkert er spesialkonstruert for min hjerne og mitt hjerte, og det har
blitt en evig favoritt.
Avslutningsslåta fortjener et eget kapittel, for "Stay crazy" er
virkelig en formidabel ballade. Jeg så Abel gjorde minimalt ut av seg på
en scene mens han fremførte denne. Det gjorde ikke noe, for stemmen hans
bredte seg utover publikum som en god parfyme. Lighterflammene bølget
frem og tilbake i mørket og tårene presset på da koret fyrte opp
stemmevolumet bakerst på scenen.
En mer perfekt avslutning på en konsert og en plate kan knapt tenkes.
Undres over om Abel noen gang klarer å lage noe så nydelig som denne
låta. Vi får håpe det - for i platetittelen sier han jo at han skal
komme tilbake og elske oss for alltid.
Rock Engh Roll 25
oktober 2005 |
