Accidents Never Happen
Accidents Never Happen
Dead
Letter Records
Cd
-
2009 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 14 juli 2009 |
Anmeldelse:
Det er en takknemlig oppgave å være rockefestivalboss i Norge sommeren
2009 hvis du bare ønsker nye spennende norske band på programmet.
Inspirasjonskranene står åpne, det mikses genre, det skrives nye sterke
låter i et utall øvingslokaler av både ferske rekrutter i gamet og den
eldre garden, og det gis derfor ut et mylder av gode norske rockeskiver.
At musikken er god bekreftes gjerne med superbe sceneopptredener og solid
internasjonal respons. Et band som nettopp har gitt ut en knakende god
skive for deretter å levere enda bedre på scenen er Oslobandet Accidents
Never Happen.
Jeg har vært borti vokalist Magne Mostue tidligere, en av landets mest
markante vokalister, i bandet Sheep, som leverte en rå punkrock-ep i 2004.
Sheep ble til Accidents Never Happen, som leverte sin debut i 2006. Jeg er
ikke sikker på om hele bandet skiftet identitet, men historien er noe ala
det. Debutalbumet "Oslo beat" har jeg ikke hørt, og kan derfor ikke skrive
et ord om det, men i etterkant av utgivelsen valgte i alle fall bandet å
flytte til Liverpool. Der fikk de nye impulser og det Accidents Never
Happen du i sommer kan oppleve live på Slottsfjellfestivalen,
Storåsfestivalen, Øyafestivalen og Pstereofestivalen, for å nevne noen
upcoming giger, er et revitalisert og robust orkester som har blitt
forvandlet til et intenst postpunkband, et reformert postpunkband
tilpasset det nye årtusenet.
De forteller noe om dette på første låta, den melodi- og vokalsterke låta,
"The Style you like is going to come back as gum". Joda, mange stiler
kommer tilbake som en skygge av seg sjøl, og blir tyggegummi, men det
finnes alltid band som har så mange kvaliteter på lager at de klarer å
skape en ny renessanse for stiler vi trodde var tygd og spytta ut igjen et
snes ganger. Band som Arcade Fire, Interpol, British Sea Power og The
Editors er post post postpunkband som har skapt noe nytt og levende på
skjelettet av det gamle, de gamle mørke, smådepressive tonene til
klassiske rockeband som Joy Division, Echo & the Bunnymen, Bauhaus, The
Teardrop Explodes, Sisters Of Mercy og The Psychedelic Furs blant flere,
store 80-tallsband alle sammen, som har influert generasjoner av rockere
siden.
Det grå og fabrikktunge plateomslaget gir et signal om hva som befinner
seg på plata, Accidents Never Happen er dog ikke noe sutreband, de planker
heller ikke gamle eller nyere impulser, men har kommet opp med låter og et
sound som står fjellstøtt på egen hånd. Bandet har nytt godt av to år med
til sammen 50 konserter i Uk, så dette er ikke noen ferske amatører som
står og kikker ned på skoa sine som noen pinglete shoegazere. Innimellom,
som på robuste "Kings, queens and shadows", rocker de seg kraftig opp, og
med Magne Mostues ville vibrerende stemmeprakt minner de også om
alternative kanonband som Jesus Lizard og Wire, noe også Sheep gjorde, så
akkurat det har de tatt godt vare på. Bandet finner også plass til
støyende gitarsoloer, aggressiv bassing, dommedagstromming, lange
innholdsrike mellomspill, lekne overganger og langt over gjennomsnittlig
gode tekster som står i stil med musikken. En favoritt her er "Wendi's
friday", som er den hardeste og beste låten Echo & The Bunnymen aldri fikk
gitt ut. En annen er "Pretty face, ugly mess", med sin hysteriske
gitarsolo i starten og sugende støygroove.
Det er veldig befriende å kunne sette på en plate som er akkurat passe
lang, hvor det ikke er putta på 4 låter som ikke holder mål. Hele skiva
til Accidents Never Happen gnistrer og er rødglødende fra start til mål,
og er her er det bare å skru opp volumet og digge vilt og uhemma! Plata er
forøvrig produsert av Simon Cullwick. Bandet er nå bosatt i Oslo igjen,
men får nok mange reisedøgn fremover da de har signert avtale med
bookingbyrået Headquarter Entertainment i Berlin og skal på turne i Europa
til høsten. Nevner dette fordi dette bandet etter sigende gjør låtene enda
bedre live, så de bør absolutt være en opplevelse, men inntil da, sjekk ut
denne plata, som er en rein maktdemonstrasjon. |
