Affordable Hybrid
No area, no criminals
Black Star Foundation
Cd
-
2009 -
På
MySpace
 
Rock Engh Roll 27 juli 2010 |
Anmeldelse: Affordable Hybrid er en lo-fi
indierock-kvartett fra Vänersborg i Sverige som på tampen av 2009 ga ut
sitt andre album. Bandet består av Joel Eriksson på gitar, Lars Löfgren på
bass, Mikael Björklund på trommer og Samuel Järpvik på gitar og sang.
5 år har passert siden bandet ga ut sin første ep, "Maladroit
missile", så ga de ut debutalbumet "The Snake was a mistake" i 2007, med
påfølgende turnering i mange av Europas store byer. Gutta følte at det var
på tide å gi ut noe nytt stoff. De fikk hjelp av György Barocsai til
produksjon og labelen Black Star Foundation står bak produksjonen.
Affordable Hybrids medlemmer har i sin ungdom lyttet til band som
Superchunk og Sebadoh, så det er ingenting å utsette på
inspirasjonskildene. Miks det med friskheten til Supergrass, den
oppfinnsomme arrangeringa til et band som The Feelies, tendenser mot
powerpop-utrykket til et band som Weezer, så er vi i nærheten av soundet
til Affordable Hybrid. De går heller ikke av veien for å ligne litt på
andre svenske band, som de gjør i superlåta "Hell of my dreams", der de
høres ut som The Plan. Dette ligger altså an til å bli superbra.
Det eneste som mangler på at dette bandet skal være superbra er egentlig
bare at det blir litt for mye "nesten" gjennom deler av plata. Introer,
oppbygging mot refreng, orkestrering, spilling og det hele duger
skikkelig, og man bare venter på det forløsende refrenget som løfter
låtene til himmels...men det kommer ikke. Det er akkurat som om de ikke
helt vet om de skal være et popband eller et alternativt indieband. Så
lander de midt på isteden.
Men det blir aldri kjedelig likevel.
Vokalist Järpvik har en særegen og euforisk stemme som umiddelbart får deg
i godt humør, og gjengen er spillesugne med nytt materiale i kofferten.
Jeg har lyst til å si at det er bra punch i låtene, og jeg får lyst til å
danse hemningsløst i stua. Det er liksom bare det at jeg føler denne
gjengen har mer å gå på, og at denne plata kunne blitt nettopp superbra
med noen få velretta hooks rett i trynet på lytterne.
De finnes på
denne plata også da, bevares, ikke misforstå meg feil, for vi har for
eksempel gromlåta "Ego blues", oppstarteren "Jim Jones", vi har "Faces",
"Speak to me", nevnte "Hell of my dreams", og den beste av de alle: "I
lost my shoes"! Gutta viser med nettopp den låta at de har meloditeft
innebygd, og at den bare venter på å bli frigjort utover et helt album.
|
