Grunge i sin alminnelighet og The Afghan Whigs i sin særdeleshet begynte for alvor å få vind i seilene i 1990 - om enn ikke på verdensbasis før Nirvana slapp "Nevermind" i 1991 og dermed slapp katta ut av buret. "Nevermind" åpnet opp mange dører for de andre grungebanda på labelen Sub Pop Records, som hadde tilhold i Seattle, Washington. Veldig mange av grungebanda var da også fra Seattle, men det var likevel noen fantastiske band på Sub Pop Records som verken var fra Seattle eller som kan plasseres i grungebåsen, i alle fall ikke etter at de var kommet ut av drivhuset. Ett av disse banda var det formidable bandet The Afghan Whigs fra Ohio, som ble ledet av Greg Dulli.

Bandets debutskive ble gitt ut i 1988 på bassist John Curleys Ultra Suede label, og het "Big top hallowe'en", og var ifølge Greg Dulli selv - "Quite forgettable". Selv om skiva var lett å glemme fikk altså Dulli en hyggelig telefon fra Sub Pop, og den første skiva de ga ut på Sub Pop, "Up in it", fra 1990, ble bra, men likevel bare en råkladd på det som skulle komme fra bandet seinere på 90-tallet. De to neste skivene står imidlertid igjen som to av 90-tallets beste plater. Den første, "Congregation", fra 1992, ble også utgitt på Sub Pop. Den var - om ikke akkurat en kommersiell suksess - en stor kvalitetsmessig opptur for bandet, som fikk platekontrakt hos giganten Elektra Records.

"Congregation" har i mange år vært min favorittskive med bandet, men etter kolossalt mange gjennomlyttinger over en periode på 10 år så har "Gentlemen" for alvor blitt en real utfordrer til tittelen. Plata er helt spesiell, ikke bare i Rock-sammenheng, men også i forhold til resten av skivene til de "afghanske parykkene".

En svenske ved navn John Johansson (se link over) har tatt for seg denne plata, og han går grundig gjennom tekstene - samt tekstforfatteren Greg Dulli. At Dulli har opplevd litt av hvert i sitt unge liv i sin omgang med damer er hevet over enhver tvil. De fleste tekstene er dype og mørke som oseaner, og inneholder nesten utelukkende knallsterke karakteristikker av sitt forhold til andre mennesker han har levd seg gjennom - først og fremst med damer. Han gir både damer og seg selv det glatte lag og beskriver sine tidligere romanser som totalt nedbrytende både psykisk og fysisk. På sett og vis gir han vel utrykk for det mange menn føler angående damer man kjenner: man klarer ikke leve uten dem, men heller ikke med dem - og livet blir en endeløs kamp mellom elsking og hating. Dulli har noen mesterlige formuleringer på denne skiva som forklarer hvordan han føler det, og man skjønner saker og ting uten at han skriver det rett ut. Sjekk bare åpningsteksten på enorme "Be sweet":

"Ladies let me tell you about myself/ I've got a dick for a brain/ And my brain is gonna sell my ass to you/ now i'm ok, but in time i'll find i'm stuck/ 'cause she wants love, and i still want to fuck."

Plata kryr av slike tekster. For å nå ned i dypet av denne skiva bør man sitte med tekstheftet foran seg mens plata avspilles, i alle fall til man har fått taket på de, og grublet seg gjennom de. Tekstene står faktisk utmerket av seg selv, som beskrivelser av horrible kjærlighetsforhold mellom en mann som har hodet fylt av de rareste tanker, og damer som han har truffet på sin til tider smertefulle og komplekse livsveg. Det er ikke langt mellom galskap og genialitet, noe Dulli er et godt eksempel på. Til og med plateomslagene til bandet er helt ekstraordinære: på "Congregation" så vi en naken negerdame med et nakent hvitt barn i armene - på et teppe. På "Gentlemen" ser vi en søt ung jente ligge i sengen, mens en tankefull ung gutt sitter på sengekanten. Samme gutt ser vi igjen halvnaken på baksiden av plata; denne gang med en tåre i øyekroken. Dulli er dyp som en brønn og bruker massivt med symbolikk for å få frem sitt budskap - både på omslag og ikke minst i tekstene. Han antyder mye, ikke alt er like forståelig.

Men tekstene er det siste jeg la merke til på denne skiva, dog, det første jeg skriver om. Første gang man hører skiva har man mer enn nok med å fange opp alt det andre som skjer på plata, selv om kvartetten spiller på det vanlige innen rocken; to gitarer, bass og tromme.
Plata starter forsiktig med samplede vindeffekter, forsiktig håndtromming, deretter et langsomt gitarriff, og til slutt Dullis nakne, intense, gråtkvalte stemme. "If we were going" bygger seg så opp mot en eksplosiv avslutning - slik det pleier å gjøre på Afghan Whigs' tidligere plater - tror jeg, men det kommer ikke noen eksplosjon. Låta fades rolig ut, og vi er vitne til en helt ny utgave av bandet.

Det samme fortsetter gjennom hele skiva; tung, forløsende og tidvis knallhard melodisk rock er byttet ut med seige, langsomme dragere. Det er mektig, lidenskapelig, glødende, bittert og dramatisk, men samtidig varmt, vakkert og fullblods. I bunnen av det hele ligger en litt udefinerbar underlig tristesse. På enkelte låter, som i sluttfasen av "Fountain and Fairfax" høres det ut som om Dulli har fått panikkangst og kan få et sammenbrudd hvert øyeblikk.

Låtene drives ubønnhørlig fremover av Dullis maniske stemme, det duellerende og utrolig effektfulle gitarspillet mellom sologitarist McCollum (nei, ikke Gollum) og Dulli selv, samt en rytmeseksjon som har jammet sammen i årevis og som kunne spilt sammen med bind for øynene og propper i øra. Skiva er også "shot on location", for det meste i Ardent Studios i Memphis Tennessee, noe som bidrar sterkt til at det låter så organisk og improvisert. Stort sett er bandet alene i studio, men på noen låter dukker det opp detaljer som setter kokos på sjokoladekaka: Harold Chichester spiller piano og mellotron, Barb Hunter spiller cello, og Jody Stephens korer på "Now you know", men det er detaljen med å la Marcy Mays fra Scrawl synge på "My curse" som virkelig skiller geniet Dulli fra artister som driver med Rock på liksom.

Det er selvsagt helheten som er denne platas største styrke, men noen låter markerer seg høyere enn andre på treet. Velger å plukke ut tre fremragende låter: "Be sweet" for sin originale tekst, "My curse" for overraskende og sjeldent god synging av Marcy Mays, og "Now you know" fordi den er en av få rocka låter på plata, og derfor skaper en voldsom antieffekt med sin uvanlighet. "Gentlemen" er en koloss av en skive som vil utfordre deg som lytter, og gi deg fred i sinnet når du bryter gjennom panseret av vanskelig tilgjengelig lyd.

Rock Engh Roll 15 april 2004

Den andre skiva til The Afghan Whigs ble utgitt på Sub Pop Records i Seattle, selve grungerockens hovedstad, og den ble produsert av kanoniserte Jack Endino. The Afghan Whigs hørtes ut som et grungeband i 1990, om enn et veldig annerledes et. Sjefsparykk Greg Dulli gikk alltid sine egne veier, var en eksplosiv småpsykotisk type, og en glimrende låtsnekker. Han skulle snart forlate Sub Pop, og utover 90-tallet lage noen av tiårets beste skiver, hvorav to av dem må betraktes som milepæler, men i 1990 var han altså tilsluttet samme selskap som et år seinere ble verdenskjent med en utgivelse fra Kurt Cobain og Nirvana.

The Afghan Whigs var i 1990 et fyrverkeri av et band. I plateomslaget ser vi et bilde av bandet live, de hadde en helt typisk grungestil, med langt uflidd hår, slitne instrumenter, gamle flanellsskjorter og sjokkerte, men smilende publikummere som står omtrent oppå dem når de spiller, alt helt utypisk i forhold til det som var vanlig innen hardrock utover 80-tallet. For The Afghan Whigs spilte hardrock, ingen tvil om det, men de hadde, som de fleste andre grungeband, mer til felles med alternative rockere og garasjerockere, som Hüsker Dü, Dinosaur Jr., Green River, Melvins og Mudhoney, enn tradisjonell hardrock og heavy metal. Men "Up in it" er en knallhard skive, knallhard å lytte til, knallhard å lytte gjennom, for den er så ufattelig intens og eksplosiv, med fuzza gitarer og endeløs vræling fra Dulli. Gitarist McCollum prøver å overdøve stemmen til Dulli, men klarer det ikke, selv om han skrur opp lyden max på forsterkeren sin. Sånn høres det ut. Selvsagt er det sånn det skal være. Liker du det ikke er du pudding. Sånn er det. Dulli og Endino tenkte nok ikke veldig mye på hitlister når de benket seg sammen for å spille inn denne skiva. Tekstene til Dulli skremmer forøvrig fanden på flatmark, der han synger om livets dævelskap i alle farger og vinkler, sannsynligvis har han opplevd alt han synger om, for han synger som om fanden sjøl snudde og var i hælene på han selv.

Som ved alle gode rockeplater har også "Up in it" (for en tittel!) sin helt egne kjemiske konsistens, som er unikt for denne skiva. Det som også er unikt er den totalt syke duelleringen mellom McCollum og Dulli, men ser man bort fra det og prøver å fremheve enkeltlåter som virkelig duger, så må i alle fall åpningsllåta "Retarded" nevnes. Sammen med "You my flower" er det den låta som peker mest i retning av platene som kommer seinere på 90-tallet, med sine feite, seige riff og soulpregede fremføring. "White trash party" er en vill og småsyk låt, det samme er "Big top halloween". Sistnevnte ligner faktisk veldig på Hüsker Dü, mens "Son of the south" er Melvins opp av dage, med sine langsomme, tunge sirupriff - i alle fall det første minuttet, så snur låta helt og blir en merkelig sak hvor Dulli synger med småteit lys stemme og lydbildet er uvanlig oversiktlig, før den drar seg opp mot det tradisjonelle monsteret vi har blitt vant til på de andre låtene. Helt klart platas rareste låt.

Ja, det er vel ingen tvil om at du må ha denne plata med bandet også; den vokser seg stor og feit i skallen din som en illsint Trojansk hest som har kommet seg inn i datamaskina di via adresseboka til den pornotittende sjefen din: Ett lytt og du er fortapt!

Rock Engh Roll 24 juli 2004