Startside

Tigers eminente platepusher, og metallfantast, Henning Wisth, beskriver utgivelsen som en blanding av ”Discharge punk og metal/crust”. Jeg skal ikke påberope meg å ha inngående kjennskap til alle termer og definisjoner innenfor metal, og dens avarter, men konstaterer at dette er blytunge saker som leder tankene hen til 80-talls trash og punk. Forskjellen ligger kanskje i at Relentless Onslaught kun inneholder fem låter med atskillig lengre spilletid enn det som kanskje ville blitt betegnet som normalt for band innenfor samme sjanger/subsjanger.

De relativt lange låtene, og den grisetunge, men allikevel sinnsykt deilig gitardrevete metalpunken bandet pisker frem, bidrar til å gi dette albumet en nærmest episk dimensjon, og et sus fra fortiden, så vel som den plasserer After The Bombs helt fremst hva ny tungrock og punk måtte angå. Dette er nemlig ikke rent oppgulp, men snarere oppfinnsomt og, tro det eller ei, jævlig catchy og tidvis melodiøs-pøst vakkert! En lekmannsbeskrivelse av bandet kunne vært noe sånt som om Dead Moon skulle spilt inn Metallicas Kill Em All, men med et utrolig mye bedre låtmateriale og en mye sleskere tilnærming til materialet.. Og med Toody på vokal!

Det er vanskelig å utbrodere, og forsøke å videreformidle eksakt hva bandet holder på med uten å falle i oppbrukte klisjeer og terminologi-feller, men følelsen jeg sitter igjen med når jeg hører slikt som dette er vel verdt hver eneste krone, og mer til. After the Bombs er rett og slett bare et sinnsykt grisefett band!