Andre Algröy
Songs for all the
girls and radiostations
Plateselskapet
Cd
-
2005
Rock Engh Roll 21 januar 2006 |
Anmeldelse:
Andre Algrøy er bassist i det hårete og svette rockemonsteret Royal
Rooster fra Bergen, et band som i 2004 ga ut fenomenale "Rescued by rock
'n' roll", og som ble spilt 79 ganger i strekk hjemme hos meg før jeg
klarte å legge det vekk. Bandet er nå også klar for by: Larm i Tromsø, i
februar 2006. Jeg vet faktisk ikke om Algrøy er med i bandet lenger.
Albumet "Songs for all the girls and radiostations" er Bergen-lærerens
første solofremstøt på musikkfronten, hvis vi ser bort fra en lo-fi-farget
Mp3-samling utgitt på cd under dekknavnet The Satellite Detective i 2003. Nå er det ikke feit retrorock vi får
høre, eller avslappende og sjarmerende lo-fi, men melankolsk visepop. Han har bytta ut potent rock 'n' roll til
fordel for forsiktig visping av cymbaler, kontrabass, akustisk gitar og et
pent og pyntelig tangentinstrument. Hm, var det så lurt da Andre?
Vel, Algrøy sang i koret i Royal Rooster. Som hovedsanger mangler han
klang i stemmen og synger sløvt og umelodisk, han makter heller ikke
vokalt å tilføre noen av låtene det som skal til for å få en lytter til å
kose seg eller få en positiv lytteropplevelse. Kanskje han hadde klart det
hvis sangene hadde noe i seg i utgangspunktet, men det er dessverre skrale
saker. Jeg har spilt plata et dusin ganger og finner ikke noen låter som
skiller seg positivt ut, i den grad at jeg har behov for å sette på en låt
et par ganger til, eller finne plass til plata i en overfylt hylle. Algrøy
skriver ikke gode nok låter, og definitivt ikke til å fylle en hel plate
som varer i lange 46 minutter. Og han har funnet plass til 16 låter her så
noe særlig god vurderingsevne i forhold til egne låter har han heller
ikke. Det hadde forøvrig ikke Bob Dylan heller, men han skrev utelukkende
bra låter så akkurat det ble ikke noe stort problem.
Det er positive ting her. Klarer du å filtrere vekk vokalen hører du et
bakteppe bestående av melankolsk kammerpop. Forsiktig instrumentering
backer Algrøy, hans egen akustiske gitar er lun og behagelig, og spesielt
plukkinga på kontrabassen er stemningsskapende og stilsikker. Jeg merker
at foten våkner litt når munnspillet dras frem også. Da kan Algrøy minne
litt om Neil Young. Musikerne klarer også å etablere litt sval
jazzstemning innimellom, da funker det greit, men i hovedsak dreier det
seg om noe som ligger nærmest en visepop-jam på gutterommet. Sjekk ut Tim
Buckley, faren til Jeff, og hans nydelige, følelsesladede plater som hadde
mye visejazz i seg, og hvordan platene hans levde og pustet varm luft mot
deg mens godfoten trampet takten helt i sin egen verden.
Andre Algröy, du må skrive sanger med melodi og nerve. I alle fall et par tre
stykker så du kan levere en flott singel eller gi folk noe interessant å
laste ned. |
