All The Islands
Polarise
How Is Annie Records
Cd
-
2008 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 30 mai 2009 |
Anmeldelse:
All The Islands gir ut sitt første album på How Is Annie Records. All The
Islands er fire unge gutter som for tiden har tilhold i Oslo, men som
egentlig kommer fra Bærum, Trondheim X 2 og Stange. Gutta har laget sin
egen stil som de kaller Hipsterprog. Hipsterprog er bandets egenkomponerte
miks mellom hardcore og progrock. Slik jeg forstår det blir ordet hipster
inkludert fordi bandet er ekstremt vare på trend, subkultur og uteliv.
Wiggo Evensen på trommer, Magnus Dahle Larssen på gitar og vokal,
Lars-Ivar Hoelstad på gitar og trommer, og Jan Berg på bass og vokal,
utgjør All The Islands.
"Polarise" er et album du må høre på mange ganger før du klarer å pusle
sammen alle de fragmenterte lydbitene til en forståelig helhet. Greit nok
at dette er en kreativ miks mellom hardcore og progrock, noe som ikke er
særlig sjeldent i våre dager, men her er det kastet flere smaksløker oppi
gryta enn godt er til tider, for i tillegg til hardcore og progrock er
bandets musikalske sokkelest tufta på støyrock, 60-talls poprevival,
indierock, postrock og 80-talls depperock. Etter gjentatte lyttinger er
jeg fremdeles usikker på om jeg liker dette. Men jeg er sikker på at jeg
liker noe av det, la meg forklare:
Bandet er kanonbra på de to første låtene. Åpningslåta "Beyond dreams i
sleep" er en hardcore indierocker som er smørt inn med en brei, mektig og
massiv progressiv gitarvegg. King Crimson's "21st century schizoid man"
møter ...And You Will Know Us By The Trail Of Dead. "Lady fortune" følger
opp som en vital sak. Bandets force kommer til sin rett her også, rått,
vilt og oppfinnsomt gitarspill i ekstatisk duell med den samlede vekten av
tre vokalister som bytter på vokalbidragene. Jeg finner det litt underlig
dog at vokalen er mikset så lavt i lydbildet. På skrikelåtene funker det
ok, men på flere av låtene hvor det melodiske elementet står mer i sentrum
blir vokalen rett og slett for lav. Noe som føles speielt på låt 3,
"...lost with the rest", som i tillegg er en forferdelig dårlig låt. Høres
ut som om The Stone Roses plutselig har bestemt seg for å spille hardcore
midt i en låt, men så ombestemmer de seg, og slik fortsetter det ut låta.
Det er nettopp sånne stunts som gjør denne plata til en prøvelse til
tider. Samtidig virker som om bandet forlater stien de tråkka så vellykket
opp på de to første låtene. Låt 4 er nemlig progrock møter depperock og
postrock med sinte gitarer på toppen. Låta er imidlertid nok en nedtur for
den henger ikke sammen, det blir for mye rart her. Sikkert kul å spille,
men anmassende og høre på. 8 minutter lange "Stories" høres ut som en
uferdig kladd. "Wasted time" ligner på mye av det andre vi har blitt
servert fra How Is Annie Records opp gjennom, det er en melodisk
indierocker som kan funke, men fremdeles ikke bra målt opp mot de to
første mastodontene.
På siste låta, "Measures", hører vi bare et piano og en synth. En meget
vakker sak som dessverre slutter allerede etter 47 sekunder. Synd det, for
det var det fineste melodiske temaet de har kommet opp med på plata totalt
sett. Helheten suger her, det må jeg få lov å si, og selv om de
tilsynelatende ønsker å ha beina plassert i flere rom samtidig, så burde
de nok satse på det de er best på, nemlig det vrælende, aggressive
hardcore progråkjøret de fremviste på åpningslåta. |
