The Allman
Brothers Band
At Fillmore East
Capricorn Records
Cd
-
Live
-
1971
 |
The Allman Brothers Band: Kommer fra Macon, Georgia. Stiftet i 1968
av brødrene Allman.
Besetning: Duane Allman, solo og slide gitar
-
Gregg Allman, orgel, piano, vokal
-
Dickey Betts, solo gitar
-
Berry Oakley, bass
-
Jai Johanny Johansson, trommer, conga, timbales
-
Butch Trucks, trommer og tympani.
Genre:
Sørstatsrock
-
Bluesrock
-
Boogierock
Låter:
Statesboro blues
-
Done somebody wrong
-
Stormy monday
-
You don't love me
-
Hot 'lanta
-
In memory of Elizabeth Reed
-
Whipping post
I Rockeweb:
1971
Webreferanser:
Hittin' the web with...
-
På
MySpace
 |
Mitt første møte med dette
kolossale sørstatsbandet var gjennom vår alles kjære riksdekkende tv-kanal
og deres dekning av Rockpalast i Essen seint på 70-tallet. På scenen så
jeg to gitarister, en organist, en bassist og to trommeslagere. Musikken
de spilte var en blanding av tung bluesrock og country. The Allman
Brothers Band fra staten Georgia var det første bandet som spilte denne
typen musikk, som fikk navnet Southern rock. Det var ikke så veldig
forskjellig fra den type musikk som deres samtidshelter i The Grateful
Dead spilte, men Dead var mye mer laid-back og hadde mer country enn blues
i seg - i forhold til Macon, Georgia-gjengen. I tillegg var de veldig
påvirket av svart musikk og gjorde endel gamle negerlåter til sine egne -
spesielt live.
"At Fillmore East" er det definitive The Allman Brothers Band-albumet, og
plata fremstår fremdeles som en av de beste liveskivene som er gitt ut.
Albumet ble spilt inn under en todagers konsert, nærmere bestemt den 12 og
13 mars 1971. På samme måte som med Grateful Dead så varte konsertene til
The Allman Brothers Band i timevis, og man sa gjerne på spøk at bandet
først ble varme etter å ha spilt i et par timer. Bandet hadde da også noen
av rockens dyktigste musikere i sin midte: sologitarist Dickey Betts høres
ut som om han var født med gitaren i fanget, og brødreparet Allman er
fremdeles i dag regnet for å være noe av det mest begavede amerikansk rock
har fostret.
Gitarduellene Duane hadde med Dickey var helt formidable og
bror Greg har en herlig bluesy stemme og spiller orgel på en mektig
organisk måte. I tillegg har bandet to trommiser og en saftig bassist i
Oakley. I sannhet litt av en gjeng. Man skal ikke overdrive påstanden
"ingen over - ingen ved siden", men i The Allman Brothers Band's tilfelle
så stemmer det urovekkende godt.
Allman-brødrene har også gjort suverene ting på hver sin kant, men Duane
døde i en motorsykkelulykke bare måneder etter at "At Fillmore East" ble
innspilt. Bassist Oakley led samme skjebne et halvt år etter. Man kan
derfor trygt si at første halvdel av 70-tallet var bandets store æra, men
på deres hjemmeside ser vi at bandet fremdeles holder det gående. Når
dette skrives er det 27 dager til neste konsert - kan vi lese.
"At Fillmore East" var i utgangspunktet et dobbeltalbum på Lp, men er nå
remastret og gjenutgitt i en anbefalt deluxeversjon på Cd. Lyden er
formidabel mine damer og herrer!
Spilletiden er på hele 1 time og 18 minutter, så valuta for pengene får du
garantert. Men det er faktisk ikke mer enn sju låter på albumet, den ene
varer i hele 23 minutter, men så er det da også deres signaturlåt, den
fantastiske "Whipping post", fra deres første studioalbum ("The Allman
Brothers Band"). Låta må jo være noe helt spesielt når også Frank Zappa
brukte den som en av sine favoritterlåter live, og låta befinner seg på
flere av hans livealbum. Det er forøvrig organist og sanger Gregg Allman
som har skrevet den, og på "At Fillmore East" blir den fremført nærmest
som en jam-session, og alle bandets medlemmer får ettertrykkelig vist hva
slags musikalske ferdigheter som bor i dem.
Ellers er Dickey Betts' "In
memory of Elizabeth Reed" fra deres andre album ("Idlewild south") en av
deres mest solide låter. Den viser også hvilket potensial bandet hadde til
å skrive melodiøse låter. Betts tangerer gitarspillet til en av datidens
største gitarister, Carlos Santana, og fremstår selv som en gitarist i
verdensklassen - og du godeste så samspilte disse gutta var!
Dette er en plate alle bør skaffe seg. Punktum.
Rock Engh Roll 1 mai 2004 |
The Allman
Brothers Band
Beginnings
Polydor US
Cd
-
1973
|
Det at hovedmineralet i
rocken alltid har vært blues, er det vel lite tvil om. Fra den spede
begynnelse, til the bitter end, har dette gudbenådede stoffet farget det
vi alltid har omtalt som rock. Allikevel var nok bluesens rolle i den
moderne rocken mest åpenbar fra midten av 60-tallet til begynnelsen av 70
åra. Da bestod rockbildet av en del talentfulle, og en del mindre
talentfulle rockartister som hadde blues som en viktig del av formelen. En
ny stilart kom til overflaten, en hybrid, kalt Blues-Rock. En stilart hvis
dårligste utøvere hørtes ut som en dårlig utvannet versjon av Muddy
Waters. Men også en type rock som produserte noen av de største band som
noen gang har eksistert: Rolling Stones, Led Zeppelin, Creedence
Clearwater Revival og altså Allman Brothers. Disse bandene, merk alle
overveiende hvite kollektiv, har en ting til felles: De alle utviklet
musikken sin til å være noe mer enn bare streit blues, de inkorporerte
alle bluesen med andre utenforstående elementer; Creedence spilte blues
med et sterkt country-tilsnitt, Led Zeppelin utvikla bluesen til å bli
tungrock osv. De var alle innovatører på vært sitt område. Særegne og
storslåtte. De er elsket, og vil alltid være det. Dette bringer oss over
til en av mine største helter. Helter som beviste at de ikke bare var (og
er) verdens beste og populære band. Men også et band hvor alt stemte, et
band som brøt alle grenser, et band som gadd å farge musikken med det de
ville. Et blues-kollektiv, et country-ensamble, et jazz-rock-orkester, men
fremfor alt, et heidundrende rock & roll-band. De er The Allman Brothers
Band. De er der oppe blant gudene: gitarguder, rockguder og andre Guder.
Allman Brothers bestod, før en rekke tragiske hendelser inntraff, av
brødrene Duane (gitarer) & Greg Allman (vokalist, orgel), bassisten Berry
Oakley, gitaristen Dickey Betts og trommeslagerne Jai Johanny Johansen og
Butch Trucks. Sammen skapte de en særegen sound, sounden av Allman Bros.
Og nettopp denne sounden, er helt essensiell når det gjelder bandets
musikalske frukter. Det var blant annet den som omgjorde dem fra å være et
ordinær bluesgruppe, til en gudbenådet gruppe av musikere. For hver av
bandmedlemmene var viktige nøkler, og det er ikke uten grunn av resultatet
ble så fantastisk; Alle var musikere av første klasse, teknisk sett blant
de beste som noen gang har levd. Lyden av Allman Brothers er basert på det
doble (!!) trommesettet hvor Jai og Butch utfyller hverandre, så er det
hele utfylt av bassisten Berry Oakleys glitrende bassgang, før Duane
Allman og Dickey Betts (to av tidens beste gitarister) kompletterer
hverandre. Og som toppen av kransekaka, kommer broder Greg og synger med
sin uhørt god blues-vokal, mens han spiller sitt orgel. Sounden er skapt,
og er upåklagelig. Soundet hadde hjulpet dem lite, hvis bandet ikke kunne
skrive gode komposisjoner. Men i Greg Allman og Dickey Betts, hadde de to
eksepsjonelt realiserte rock-komponister, som behersket det meste. Mildt
sagt. Vi kan altså bekrefte at det ikke akkurat var mye som manglet for at
dette skulle kunne avstøpes i gode resultater. Og resultater ble det,
gitt. Allman Brothers lagte utvilsomt det beste som er lagt av rockplater,
tro mine ord. De var også tidenes beste liveband, hvor enkeltnumre kunne
dra ut i en halvtimes tid. Og hvis du tror at Allman Brothers var en
gruppe arrogante mennesker som ville vise hvor flinke de var, så kan jeg
avvise dette med en gang. Rockhistorien er fylt av uhumoristiske arrogante
flinkiser, hvis eneste hensikt med musikken har vært å imponere. Tro meg,
Allman Brothers er ikke en av disse, musikken deres handlet aldri om å
imponere. Bandet tok musikken sin på ramme alvor, men lagte også mye moro,
og ville til syvende og sist lage god musikk fansen kunne relatere seg
til; husk at en stor del av musikken var forankret i bluesens tegn. Allman
Brothers Band er nok mest kjent for liveplata At Fillmore East , som av
mange anses for å være tidenes beste liveplate. Men vil du ha en innsikt i
bandets utsøkte studioproduksjoner, er den beste introduksjonen til bandet
altså Beginnings. Skal du bare ha én plate av bandet, er dette også ditt
beste kjøp. Plata ble opprinnelig utgitt i 1973 og inneholder de to
regulære utgivelsene The Allman Brothers Band (1969) samt Idlewind
South(1970) på én plate. Dette er de to første LPene bandet ga ut, og er
nok de utgivelsene som er mest preget av blues-røttene, og var med på å
introdusere termen Southern Rock. Beginnings materiale er variert og uhyre
realisert, det hele føles som en reise gjennom alt som er flott i rockens
verden. Her får du oppleve alt som gjør Allman Brothers bra, fra det
reinkarnerte bluesnummeret It's Not My Cross To Bear til den meditative
Dreams gjennom power-bluesen i Whipping Post mot den herlig mektige
Midnight Rider og til det nydelige popnummeret Please Call Home. Det hele
føles uvirkelig og vidunderlig. Du vet forhåpentligvis hva du bør gjøre
nå, tenker jeg. Dessverre var det ikke så mange åra Allman
Brothers-idyllen varte; ikke lenge etter at bandet var ferdige med sin
mest kjente konsert på Fillmore East, kolliderte Duane Allman med en
trailer på motorsykkelen sin. Et år etter ble Berry Oakley drept på samme
måte, ikke langt unna. Om bandet hadde klart seg uten Duane, var det desto
verre nå, når Berry også var død. Etter den ujevne,men overveiende
kostelige og umåtelige populære country-platen Brothers and Sisters var
det meste av magien over. Allman Brothers ble aldri det samme igjen. Men
de første platene bandet fikk gitt ut, er her, og vil stå helstøpt langt
inn i evigheten.
Av Thorbjørn
Westergaard Stornes |
|
