Altar Of Plagues
White tomb
Profound Lore
Cd
-
2009 -
På MySpace

    
Rune Riff 8 september 2009 |
Anmeldelse:
Det er ikke alle som klarer det, men noen
mestrer det til gangs. Nemlig å lage noe vakkert, tiltalende, fengende,
episk og monumentalt, ut av noe som ved første ”ørekast” lyder dunkelt,
depressivt og altoppslukende negativt. Altar Of Plagues får det allikevel
til på sitt debutalbum, White Tomb.
Irland forbindes oftest med grønne åser og
brune puber. Sjelden, eller aldri, har vel noen strukket en parallell
mellom apokalyptisk sortmetal og den grønne øya. Før nå. Limet som binder
de to kontrastene sammen, heter Altar Of Plagues og har sluppet et av
årets mest oppsiktsvekkende metalalbum.
Som supportband for Mayhem på deres
forrige UK-turne, er man garantert velvilje og godord innad i det mørkeste
spektret i rockemiljøet. Men, faktum er, og det er det viktigste, at Altar
Of Plagues er noe helt for seg selv. Man sitter ikke igjen med følelsen av
at ”dette har jeg hørt før”, slik tilfelle kan være med andre band
innenfor samme musikalske segment. I alle fall for denne lytteren.
Det som skiller Altar Of Plagues fra den
gemene hop, er, slik jeg hører det, leflinga med de massive postrock
elementene i soundet sitt. Visst har også disse gutta sin dose med
”kakemonster vokal” og heftig basstromming, men bandet er kapable til å
ekspandere og skape luft i lydbildet sitt, og ikke minst skaper dem seg
rom for å utforske og finspisse albumet til perfeksjon.
Jeg er veldig opptatt av stemninger i
musikk. Stemningene som er mest fremtredende er de av langstrakte
cinematiske opplevelser og dunkle skoglandskap. Skarpe klipper – store
åskammer og goldt landskap. Jeg våger å driste meg til å si at dette er en
kraftig musikalsk hyllest til naturen og de vannvittige kontrastene moder
jord har å tilby. Og det må jo sies å være en drøy målsetting for et
debuterende metalband.
White Tomb er delt inn i fire spor, eller
kapitler, om du vil, som varierer fra ti minutter til et kvarters
varighet. Låtene bukter seg mellom lavmælte intro partier, til massive
metal utblåsninger. Av og til kan man føle at så lang spilletid virker mot
sin hensikt, men på dette albumet lyder det helt riktig. Det er nesten
vanskelig å forestille seg at dette kunne vært gjort på en annen måte
ettersom sluttresultatet er så bra som det er.
Man kunne skrevet side opp, og side ned om
denne skiva, men den fortjener bedre enn dyslektiske ytringer fra min
hånd. Den fortjener at du tar deg tid til å sette deg inn i hele
herligheten. Men best av alt, ditt utbytte av opplevelsen er verdt penga
alene. En av årets højdare, måtte det komme mange flere fra Altar Of
Plagues. |