The American
Analog Set
From our living
room to yours
Trance
Syndicate Records/ Emperor Jones Records
Cd
-
1997
KLASSIKER
Rock Engh Roll 10 august 2004 |
The American Analog Set:
Dannet i Austin-området, Texas, i 1995. Personell: Andrew Kenny, vokal,
gitar
-
Lisa Roschmann, keyboards
-
Mark Smith, trommer
-
Lee Gillespie, bass
Genre:
Amerikansk Ambient Indiepop
I Rockeweb:
1997
-
90-tallsrock
-
Klassikere
-
Pop
Webreferanse:
American Analog Set
-
Emperor Jones
Anmeldelse:
Noen måneder etter at nedleggelsen av Dallas-bandet Electric Company var
et faktum i 1994, fant bandkollegaene ut at noe manglet i livene deres.
Derfor kom de sammen igjen på vårparten i 1995 for å spille inn en 4-spors demo for moro
skyld. Dette ble så vellykket at de dro inn en gammel venn, bassisten Lee Gillespie, også han fra Texas, og de kalte det nye
prosjektet American Analog Set.
Navnet var ganske betegnende for
bandet bruker analoge synthesizere, Farfisa-orgel, og gjenoppsto som et
nytt band med sparsom instrumentering i et ambient, lo-fi og ganske
"vintage" utrykk. Bandet beviser at Austin har
langt mer på lager enn blues, country og psykedelisk rock. Bandet fusjonerer elektronika,
postrock, lo-fi og pop til en herlig smelte som er kvass og myk på samme tid.
Det høres gammelt ut, men samtidig
hypermoderne.
Den første skiva kvartetten ga ut i 1996, "The Fun of watching fireworks", spilt inn
i The Legend House i Fort Worth, Texas, var en solid skive, men ikke like god som
oppfølgeren, "From our living room to yours". Etter
noen gjennomlyttinger blir du spesielt glad i denne skiva, og du får lyst til
å høre på den uavbrutt. Låtene vil inn i hodet ditt, men tar mange omveier
før de klarer det.
Det er få plater jeg har spilt oftere enn denne de
siste årene, og det sier det meste om platas kvalitet når den bare
fortsetter å vokse i styrke. Klarer ikke å få det koselige postmoderne soundet ut av hodet, og
musikken er hjemmesnekret, spilt inn og distribuert av uavhengige
selskaper i Austin hvor plateomslag av tidligere utgitte klassikere har
samlet støv på veggene i årtier.
Det er vanskelig å plukke ut favoritter
her, men begge låtene med navn "Two way diamond", I og II, er nydelige,
også den suverene Velvetske "Where have all the good boys gone", eller den
Portishead-aktige "Blue Chaise", og ikke minst den nesten 9 minutter lange
"Magnificent seventies", som er åpningssporet.
Hele tiden brummer kompet
forsiktig i kulissene i et småpsykedelisk lo-fi rocklandskap. Jeg
tror jammen jeg forfremmer skiva til en klassiker nå. Det tok sin tid, men
det er jo bedre med seint enn med aldri, ikke sant? |
