Amira
Amira
Ep
-
2007
 
Rock Engh Roll 4 april
2008 |
Anmeldelse:
I riktig gode gamle dager
hørte man ofte spellesugne fjortiser som var influert av Sabbath, Purple,
Floyd og Hendrix, og det er det mange spellesugne fjortiser som er nå
også, men i tillegg er noen influert av britiske Muse, norske A-Ha og
danske Mew, noe som virker å være tilfellet med Trondheimsbaserte Amira.
Melankolien henger tungt over dette bandet som er ute med sin første ep på
egen label, men melankolien er bare krydderet som gir en ekstra piff til
en ep breddfull av gode melodier og energisk og tildels hard rock, stilig servert av noen
ambisiøse gutter i 20-års alderen. De fem er Gard Hustad, Skjalg Talåsen,
Fredrik Ingebrigtsen, Erik Høydahl og Thomas Ellingvåg.
Amira er et relativt nytt band, besetningen møttes på Trøndertun i 2004 og
ble først et band høsten 2005, men alle medlemmene er skolert i ulike
musikkmiljøer, og har i løpet av et par år gjennomført over 40 konserter,
så det er ikke noen jyplinger vi har med å gjøre, når de nå er ute med sin
første plate. De har heller ikke valgt den lette motstands vei, for
musikken de har laget er utfordrende å lytte til og komplisert å spille,
med alle sine overganger, kombinasjoner og detaljer... ja har du hørt Mew
vet du hva jeg sikter til.
Etter noen få overflatedykk inn i plata høres dette ut som noe jeg ikke
kommer til å like noe særlig, det høres ut som usammenhengende
sammensurium, men etter noen flere og grundigere dypdykk begynner det
virkelig å bli interessant. Alt er ikke like bra og toppene når ikke helt
opp til nivået til nevnte influenser, men ærlig talt, det går det heller
ikke an å forvente foreløpig.
Det hele starter med en vakker instrumental intro, like vakker å høre på
som plateomslaget er å se på, før de driver i gang med en energisk rocker
fylt med melankoli og Muse-vokal - ikke tvil om at en viss Matthew Bellamy
har vært en liten inspirasjon her. Så er de over i Mew møte A-Ha-sfæren,
med start/stopp-kombinasjoner over en lav sko. Komplisert sak, men en
delikatesse hvis man tar seg tid til å bli kjent med smaken. Ganske
intenst band egentlig, de gir mye av seg sjøl, såpass mye at det har
forekommet besvimelser på slutten av konserter.
Så kommer ep-ens beste spor, synes jeg, fabelaktige "Multicopy". Tenk deg
en miks mellom nettopp Mew og Muse, men med en vokalist som høres ut som
Morten Harket. Noe sånt. Veldig bra, men ingen enkel sak det heller. Er
ofte gitarspill her som får meg til å måpe, som går sine helt egne veier
liksom. Så har de pressa inn en litt kjedelig sak før fine "Satellite"
avslutter bandets første utgivelse. Gitarspillet og soloen vi får servert
på slutten av låta er grandiost, og låta bygges opp og avsluttes i kjent
Muse-stil. I sum er det virkelig noe å bygge videre på for denne
kvintetten fra Trøndelag.
|
