Hovedside

14 desember 1911 fikk et spesielt sted i Antarktis besøk av et menneske med en utforskertrang og en viljestyrke verdensdelen aldri hadde opplevd maken til. Mannen het Roald Amundsen og kom fra lille Norge helt på andre siden av jordkloden. Han ble den første personen i verdenshistorien som satte sine føtter på selveste Sydpolen. Hva har så den mannen med bandet Amundsen å gjøre? Ikke mye kanskje, men se om ikke en av gutta i bandet er i slekt med helten. Aner ikke hvem det er, men en av dem er det altså. Derav navnet Amundsen.

Kanskje musikken i seg selv også har noe med helten Amundsen å gjøre? Ja, den har faktisk det, for bandet Amundsen har en utforskertrang i seg slik mannen Amundsen hadde. For å nå målet sitt måtte mannen Amundsen eksperimentere endel. Bandet Amundsen eksperimenterer også ganske mye, og målet var sannsynligvis å lage en god skive, noe de definitivt har klart. Slik sett er det ikke så mye forskjell på mann og band - uten at du som leser skal ta dette så veldig seriøst, men et artig ordspill var det da.

Så til musikken, som er eksperimentell og melodisk. Den fremtvinger assosiasjoner og gode minner om musikk som har blitt spilt på en stereo for meg for mange år siden. Som plateomslaget gir et inntrykk av så er Amundsen et band som spiller mye på psykedeliske virkemidler, uten at de fremstår som noe rendyrket psykedelisk band. Samtidig er de veldig melodiske, de aller fleste melodiene er lette å nynne til, men samtidig vanskelig å bli kloke på før du har spilt gjennom skiva noen ganger.

Likevel, dette er helt klart popmusikk, dog godt gjemt i en florlett ball av psykedelisk bomull, og såpass eksperimentelt utført at du som lytter får noe tygge på etter middagsluren. Det er veldig spesielt, men ikke så spesielt at referanseband er umulig å finne. Det er nemlig mye av The Doors i Amundsen, spesielt The Doors slik vi kjenner dem fra de lange episke låtene sine, som "Riders on the storm" og "L.A. Woman" fra 1971, og "The End" fra 1967 - spesielt i den lange avslutningsslåta "The Sorrow", som varer i nesten 14 minutter og som viser Amundsen som et progrock-band. Men den låta skiller seg ut på plata, uten at jeg klarer å bestemme meg for om det er positivt eller negativt, men den er kanskje litt lang.

Det er forøvrig litt dumt å begynne med den siste låta i en anmeldelse, la meg heller skrive om de andre låtene, som åpningsslåta "Hama sutra (The Wind)" for eksempel. Den er veldig psykedelisk, langsom, atmosfærisk, og minner veldig om fantastisk gode The Stones Roses, som med sitt debutalbum, "The Stone Roses", fra 1989, har blitt mer innflytelsesrike enn de selv hadde drømt om - sannsynligvis. En veldig viktig del av Amundsens lydbilde skapes av keyboardist Kåre Chr. Vestrheim, og hans mellotron og rhodes.

Det starter altså veldig behagelig, men "The Moonwalker" tar av i en helt annen retning. De bruker en skikkelig overstyrt tangentlyd og riffet som serveres groover og bruser noe aldeles herlig. Amundsen spiller fet rock 'n' roll! Referanser er spesielt britiske Kula Shaker, men også irske U2, for Hans Jørgen Støp har en stemme som det bor en liten mini-Bono i.

I starten av "Never be faithful" befinner vi oss ute i verdensrommet, ganske ambient-aktig, atmosfæriske greier igjen. Så drar låta seg sakte i gang og en ny fliott melodi åpenbarer seg for oss. Må huske å nevne at bassen på denne låta setter seg fast i mageregionen, en eksperimentell, litt progressiv, jazzaktig bassing fra Thomas Tofte. Fine greier, men ganske utilgjengelig for folk som hører mye på Kanal 24 og P4.

"Band aid" er en ny rocker som løfter helhetsinntrykket av plata, den er bygd på en strøm av gode ideer og de erfarne musikerne briljerer på sine instrumenter. "The Cowboy" viser bandet mens de går på tomgang, for alt er ikke like morsomt her, og de kjører seg innimellom fast i noen lange intetsigende partier, men det slår oftest positivt ut at de drar ut låtene til lange uoversiktlige vidder.

"Wonderland" derimot er en fin lang sak; rolig og behagelig med masse luft mellom instrumentene - inntil den bygger seg opp hver gang refrenget er på gang. Det er likevel noe uforløst over den, akkurat som om den ikke greier å komme seg over den siste lille kneika. Det er egentlig ikke negativt ment, men den kommer før platas ufattelige høydepunkt og må finne seg i å bli sammenlignet med de forløsende og magiske musikalske øyeblikk i den.

For det er ingenting som forbereder deg på det musikalske sjokket du får av "She's got it". Det er årets beste norske låt! Den alene er verdt prisen du må betale for skiva. Den er verdt en gitar alene, og viser at dette bandet i sine beste stunder tangerer det beste som er laget i rockehistorien. Den bygger seg opp mot et refreng som setter deg i sjakkmatt på direkten. Den hever seg minst et hestehode over noe annet på skiva. Måten de bygger opp låta mot det uunngåelige og drepende effektive refrenget er som tatt ut av læreboka til rockens antikvariske herskere. Hvis Amundsen ved neste korsvei lager flere slike låter er de rockekonger på berget.

Vel, nok floskler for denne gang, bare kjøp skiva for pokker!

Rock Engh Roll 5 april 2004