|
Brødrene
Vincent og Danny Cavanagh dannet Anathema i hjembyen Liverpool i 1990. I løpet av noen få år ble de blant de viktigste banda innen doom, death
og goth metal. Bandet hadde en fantastisk sanger ved navn Darren White,
og Anathema var sammen med band som Paradise Lost, Moonspell og My Dying
Bride blant de mest kjente innen sjangeren. I 1995 ga Anathema ut
minialbumet "Pentecost III", som etter min smak er noe av det flotteste
som er laget innen tungrock overhodet. Samme år forlot imidlertid White
bandet for å starte Blood Divine og Anathema fortsatte med gitarist
Vincent Cavanagh som sanger.
Med Whites avskjed forsvant også den viktigste linken til death og doom
metal. Det gotiske preget forble imidlertid sterkt på et par album til,
men så i 1999 kom den storslagne "Judgement". Skiva var blant de beste
det året, og bandet hadde nesten helt forlatt metal for å bli noe som
lignet Pink Floyd's mektige og stemningsfulle progpop-periode midt på
70-tallet. Det var lange mollstemte, luftige, orkestrale saker som
krevde fokuserte lyttere. Det som tilsynelatende var anonymt og kjedelig
var egentlig usedvanlig dype melodier med kraft og skjønnhet. Anathemas
gamle dyrkere var selvsagt sjokkerte over utviklingen og bedre ble det
ikke da bandet i intervjuer utbasunerte at de ikke lenger sto for det de
gjorde tidlig på 90-tallet.
I 2001 ga de så ut oppfølgeren "A fine day to exit", som åpner med
vakkert pianospill, og neste spor, "Pressure", bekrefter at bandet har
stor sans for Pink Floyd. Låta er behagelig og melodisk, men har ikke
den samme kraften som "Judgements" åpningsslåt. Den trenden fortsetter
egentlig gjennom hele skiva, og summa summarum så er ikke "A fine day to
exit" som forventet. Best er de når de skyver fra litt, som et stykke ut
i "Looking outside inside", i "Underworld", og i "Leave no trace". I
sistnevnte låt kan man høre inspirasjon fra såvel Jeff Buckley som Radiohead.
Da merker du at bandet fremdeles kan lage magisk musikk.
Dessverre
så ligner musikken litt for mye på Pink Floyd til tider, og stemmen til
Cavanagh er også til forveksling helt lik stemmen til Roger Waters,
spesielt på" Panic" - som forøvrig er platas hardeste låt. "Temporary
peace" er en særdeles behagelig sak som får
deg til ønske at du lå i gresset og stirret ubekymret opp mot stjernene
en sen augustkveld med en bit av hjemmelaget krydderkake i handa.
Anathema har laget en bra skive, men den tåler ikke å bli sammenlignet
med "Judgement", da faller den til bakken som dampveivalset gress.
Rock Engh Roll 5
april 2004 |
