Hovedside

Denne underlige figuren av en amerikaner har gitt ut en av de mest omtalte skivene i USA på
slutten av fjoråret. Offisiell utgivelse i resten av verden er i februar, men Rockeweb er ute med en forhåndsanmeldelse, naturligvis! Mannen (eh guttungen - 22 år) har korta ned sitt uholdbare artistnavn Wilkes- Krier. I get wet er en skive med PARTY som hovedmålsetning. Første låt varer i halvannet minutt og setter standarden - dancemetal!. Umiddelbart føres vi inn i en verden full av høylydt og stressa partystemning i form av glamrock med allsang - i mer enn i refrenget. Vi settes umiddelbart tilbake til lydkasaderende band på åttitallet som alle bortsett fra nostalgikerne har glemt idag. Band som umiddelbart kommer meg ihu er Slade, Def Leppard, AC/DC, Kiss og Twisted Sister. Og så hører du plutselig Van Halen, Slayer, Ramones eller Pop Will Eat Itself, Billy Idol eller Beastie Boys. Ikke at dette ligner direkte, men bland det med en solid dose Meat Loaf - på et tempo han burde holdt, dersom han ikke hadde falt ned i det store balladekrateret. Dette er powerpop med full partypupp i alle ledd. Her stjeles riff over en lav sko. Mer gyselig møkkete rockehue enn Andrew W.K. på baksida av coveret finner du neppe. Mannen er ikke bare våt, men også møkkete. Fronten av coveret viser at denne type party ofte fører til neseblod. Idet du tror Iggy Pop's Real wild child entrer spilleren, finner du ut at det er feil. Andrew W.K. har bare henta riffet. (Party hard). Eller når du tror at salige Transvision Vamp er stått opp fra de døde, må du innse at Andrew W.K.'s platesamling som spiller deg et puss. (Take it off). Sågar tør jeg vedde på at har han Backstreet Girls (Boogie till you puke); i samlinga, fra tida da de blei lansert i USA. (Party till you puke). Overlessa blir det dog. Kort sagt en skive som får deg til å smile voldsomt, og som minner deg om alle de villeste festene på 80-tallet. Når de første smilene har stivnet innser du at vel er dette moro, men å lytte gjennom hele plata fører unektelig til at du får din dose og ofte får lyst til å finne fram de andre nevnte artistene i rein nostalgi. Men han skal ha for forsøket. Han har fått hele USA til å ta av i gode kritikker, men etter å ha latt plata snurre en stund må jeg innrømme at det går som med heidundranes partyer flest - man ender opp sørpe drita, og legger ikke merke til musikken. Alle tiders låtmateriale for en sørpe dritings gjeng på en karaokebar er det iallefall. på stadiet mens dere ennå kan synge i kor, da altså. Ingen tvil om at du blir våt av denna! Plata slutter som den begynner med en låt på halvannet minutt. Slutten heter; Don't stop living in the red;. Orker du ikke å starte plata på nytt innser du at du er blitt gammel. Men han takker iallefall mamma og pappa først på coveret. Han var nok også en av disse som var søte som barn... Men hvis du bare skal bli våt til én skive i år - er detta den rette. Et stygt rykte påstår at alle låtene er skrevet av Ex-Nirvana trommis Dace Grohl (nå Foo Fighters) men at Andrew får æren. Det høres passe sykt ut, så vi velger bare å bringe ryktet videre. Foo Fighters er i alle fall fansen og har hatt Andrew og bandet som oppvarmere før sine USA-show. Han har med seg trommisen i Obituary og endel ukjente metalfolk fra det solfylte Florida. Det aller mest positive med denne plata er at den beviser at alle rockens stilarter har en framtid, uansett hvor utdatert den kan synes - Kid Rocks suksess i USA viser jo akkurat det. Men da jeg foretrekker jeg suksess for Andrew W.K.!

Oj 20 januar 2002 (oppgradering 10 mars 2005)