Armchair Oracles
Change your skin . . . wash your heart
Armchairmusic
Cd
-
2009 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 11 juli 2009 |
Anmeldelse:
Armchair Oracles er Atle Skogrand fra Trondheim på vokal og gitar, Jan Ove
Engeset fra Grytastranda på bass, Charlie Wise fra UK på trommer og Kjetil
Halsen fra Ålesund på trompet, i tillegg spiller medlemmene på en rekke
andre instrumenter på plata. Bandet har bare spilt sammen drøyt års tid og
har for tiden base og eget studio i bygda Vatne i Møre og Romsdal.
Er du god så er du god, og det vil noen oppdage før eller siden, og her
har vi et norsk band som får spillejobber i Los Angeles og Liverpool før
de har gitt ut sin første plate, og som fortjener noen anerkjennende nikk
fra flere enn nær familie og venner. Selvtilliten bør være det minste
problemet disse gutta sliter med etter å ha blitt sammenlignet med The
Beatles, Big Star og Love i IPO Guide, opptreden på Pop
Overthrow-festivalen i UK, og de ble som eneste utenlandske fremhevet
blant 250 band på en stor festival i US.
Albumet "Change your skin . . . wash your heart" er gitt ut på bandets
egen Armchairmusic i februar 2009 og de er for tida usignert. Ganske
utrolig med tanke på hva de presterer på sitt debutalbum. Det er flere
klassiske poplåter her, som sant nok kan minne om de tidligere nevnte
band, men i hovedsak plasserer bandet seg innenfor rammene av powerpop,
britpop og klassisk amerikansk/britisk 60-talls pop med søte små visitter
til Burt Bacharach og The Kinks. Det noe upolerte og 60-talls inspirerte
lydbildet gir plata en ekstra dimensjon, så pass dere gutter, blir dere
huka inn på et stort selskap så ikke la dem ødelegge dette spisse og
jordnære soundet.
Åpningslåta er pur britisk britpop vel og merke, og band som Suede og
Auteurs er umulig å komme utenom, men selv om dette ikke er
revolusjonerende på noen måte er låta "Palm of your hand" en utsøkt
poplåt, bygd på slitesterkt og tidløst materiale. Refrenget er udødelig.
For en fantastisk start på en skive! Neste låt, "Danish pastry", minner om
grandiose Love, og det er det ikke mange som gjør, noe vokalist Skogrand
og hans låtskriveregenskaper selvsagt skal ha mye av æren for, der han
strekker stemmebånda litt lenger enn hva han hadde blitt opplært til på en
sangskole, men også trompetblåser Halsen er viktig i så henseende. Kan
dette fortsette da?
Soundet gjør at jeg aldri mister interessen selv om det skulle komme
fillers innimellom. Ja ikke bare soundet, selv om de ikke serverer
klassisk popmateriale hele tida så har bandet noen egenskaper som gjør de
ytterst underholdende, som spennende arrangementer, svært så potent
gitarspill, usedvanlig gjennomarbeidede vokalharmonier, som Beach
Boys-koringa i "Kitchen widow". På "Never enough" er de i vinnersporet, de
flyter på den klassiske popbølgen fra 60-tallet. There's a definitive
whiff of Beatlesque pop, står det skrevet om bandet i Power Pop Review.
Ikke vanskelig å slutte seg til den vurderinga. På "In the gamble" er de
sogar litt The Byrds-influerte, og en ny strålende låt avdekkes.
Etter noen runder i spilleren synes jeg kanskje det kommer noen svakere
låter her og der. Etter nye runder i spilleren har jeg forandret mening.
Hvor er i så fall de svake låtene? Jeg leiter og leiter, men finner de
ikke lenger. Et par ganger avviker de fra hovedveien. Den akustiske
fingerspillende avstikkeren "Rowan trees" er nydelig, litt Paul McCartney
over den, og igjen får vi stifte bekjentskap med trompeten til Halsen og
vidunderlig flott mandolinspilling av bandets låtskriver Skogrand.
Som avslutning får vi en vakker pianodrevet ballade, ja Skogrand tar en
Freddie Mercury til slutt, en låt som ville sklidd inn på et av Queen sine
mektige album, kanskje for å vise hva slags potensial dette bandet har og
hva de kommer til å presentere den dagen de får napp hos et stort selskap.
"The first boy died" avslutter en imponerende samling låter fra et norsk
band med en britisk trommeslager som snart vil være på millioner av
mennesker sine lepper. |
