Musikk i mine ører
Av Torbjørn W. Stornes
 

 
Ettersom det etter hvert har gått opp for de fleste at vi for lengst har plassert har passert år 2000, er den musikalske virkeligheten på mange måter snudd på hodet i forhold til hvordan den fortonte seg for et halvt århundre siden. Det å gjøre seg opp noen tanker om den, og hva man er ute etter i musikk kan være fornuftig for alle og enhver. I denne subjektive artikkelen vil jeg si litt om hva jeg legger i god musikk, og hvordan jeg oppfatter dagens musikk.

Filosofi om musikk - en pretensiøs perversitet?

Har dagens gjennomsnittlige platekjøpere en mening hva som er god og dårlig musikk, og hva som skal til for en artist å begå noe unikt musikalsk og kunstnerisk? Etter undertegnedes mening så har den genene hop ikke det. Veldig mange har det samme forhold til musikk som de har til pålegg og brus. Det den tilfeldige platekjøper er ute etter er nok svært ofte, som i resten av samfunnet forøvrig, fengende og umiddelbar musikk som kan forbrukes for så å halvveis glemmes eller kastes. Musikklyttere er dessverre blitt mer forbrukere enn mennesker som persepterer kunstnerisk materiale. Tankene strekker ikke lengre enn: - Det er en jævla kul låt, han er kjedelig, den er kul å spille i fylla osv... I en tid hvor det spys ut plater i en enorm fart, skjer det også noe med lytterne eller forbrukerne, i dagens sop-i-hop samfunn. Folk hører veldig mye på musikk i dag, men de lytter ikke til den. Det er nemlig en vesensforskjell mellom disse to aktivitetene; å høre og å lytte. Man kan gjerne høre på musikk på bar mens man er opptatt av andre, gjerne verbale aktiviteter av en eller annen karakter. Men skal man lytte til musikk så skal man lytte til musikken, og kun den. Man tar til seg et menneskelig uttrykk.

Så er det noen forskjeller på den musikken man lytter til og den musikken man hører på? En med grunnfag musikk vil kanskje svare man lytter til Mahler og hører på Meatloaf. En rockfanatiker vil svare at man lytter til Bowie mens man hører på Britney Spears. Enhver oppegående musikkelsker vil nok svare forskjellig på dette spørsmålet; de vet hva som er godt og dårlig. Men det er nok allikevel slik at de som interesserer seg for jazz eller klassisk som er mest reflektert i forhold til dette; men allikevel er dette egentlig uvesentlig siden det er mye opp til artisten hvordan han vil musikken skal brukes av publikum. Allikevel er det slik at mye av dagens og gårsdagens popmusikk brukes forskjellig av forskjellige publikumsgrupper. Beatles lyttes seriøst til av 29 åringer, danses til av 17 årlige dumme jentunger som synes det er artig, og benyttes som en nostalgisk kilde av 50-60 åringer. Ikke få inntrykk av at jeg vil du skal sitte dødsens alvor i en sofa til seriøsiteten tar kvelertak på deg, men at du tar musikken du hører på alvorlig. Etter min mening skal musikk alltid være underholdende og givende å lytte til og SKAL aldri være kjedelig, MEN det allikevel viktig at den gjenspeiler ekte menneskelige følelser og tanker. Det er også her en ofte skiller mellom de ekte og gode artistene og håndverkerne og gjøglerne. Det er ikke slik at en gitt musikkgenre kun inneholder kun mindreverdig musikk eller kun kunstverk. Innen enhver musikktype vil man finne både god, mindre god musikk og dårlig musikk.

Dagens bedritne musikkvirkelighet?

Ja, så hva skal man så si om dagens musikkvirkelighet. Noen ord; sex, lister, postmodernisme, rockrevivals, pop, Billboard priser, hits, atonalitet og atter sex, eller 97% pop, 1% klassisk, 1% jazz og 1% folkemusikk. Tja, vet ikke jeg. Musikken har vært, og er nå i enda større grad en tidligere, så mangfoldig at det er vanskelig å vite hvor og hvordan man skal begynne. Allikevel så er det en tendens til en sterkere og sterkere kommersialisering av musikken. Det som selger er popmusikk, eller rap, rock, r&b eller hva det nå kalles. Musikk som for det meste handler om å gå på kafé, snakke urbant, knulle, være kul, ha kjærlighetssorg, like kvinnfolk osv. Det ser ut til at det er dette folk vil ha, og er opptatt av. Folk vil jo som kjent ha brød og sirkus, derfor er det stadig viktigere at musikkartistene bryter med dette, og gir folket kvalitet. At de tar opp viktige temaer i musikken sin, og gir det et verdig uttrykk. Heldigvis så skjer nettopp dette til tid og annen, og det er disse artistene som forandrer verden og musikken litt til noe bedre.

De kalte det rock 'n' roll engang i tiden - Nå er det en rotehaug

Populærmusikk kaller de det. Og mener alt som ikke innholder bratsj, engelsk horn og obo. Det er en samlebetegnelse på alt det som ikke giddes å nøstes mer opp i. Og denne enorme sekken innholder egentlig det aller meste som ellers i et samfunn. Gull og dritt og avfall. Denne samlesekken er nok det eneste den vanlige musikkelsker er villig til å utforske, og han kan finne noen av de største kunstverk som er å oppdrive i musikkens verden. Men han vil også finne de største ubetydelighetene. Mange rockfanatikere mener at om man erstatter nok keyboards og kvinnestemmer med elektriske gitarer og trøkk, så får man plutselig kvalitetsmusikk. Dette er en misforståelse; høy gitarstøy er ikke nødvendigvis et kvalitetstegn. Det er artistens musikalitet og evne til å formidle sine tanker og følelser innenfor sin musikk som er med på å avgjøre om vi snakker om god musikk eller ikke. Dagens popmusikanter er ofte svært lite opptatt av dette, og konsentrerer seg istedenfor å vise hvor sexy og kule de er. I takt med at samfunnet vi lever i kommersialiseres på stadig flere områder, er popmusikken en konsekvens av dette; mange penger tjent, og så, vær så god neste... Dette er vel også symptomatisk med at det er ingen musikkgenre hvor kvalitetsspennet er så stort; med en hard kjerne ubetydelige fordummende hitsingler, og enkelte artister og band som befinner seg på et høyere musikalsk og åndelig nivå. Noen er markedsbaserte varer mens andre er individer. Hjelper da heller ikke at plateselskapene kun er opptatt av en ting.

Artistene som tror de tilhører pop- og rockeliten har også problemer med å skjønne at det ikke holder å lage "Pet Sounds" om og om igjen, heller. Ikke alle studieeksperimenter er nødvendigvis geniale. Mitt poeng er vel at svært mange rock og popartister burde ha mer særegenhet og være mer unike. Rock begrenses ikke av sin instrumentering, men av sin evne til å uttrykkes. Jeg og andre sjelefrender prøver å luke ut de ubetydelige, men av og til er det vanskelig å vite hva som er "the real thin'". Det er viktig at artisten har en visjon med musikken, og ikke kun lager musikk som vil gå hjem hos folket.

Jazz / the feelin' of blues

En av de virkelig nye musikalske fenomenene i forbindelse med det 20. århundret, kom som et resultat av en uhyre lang periode underkuing, eller for å si det med andre ord, slavedrift i sørstatene. Dette resulterte i at afroamerikanerne lagde sitt eget musikkunivers som gikk under navnet blues, og har hatt svært mye å si for dagens musikk; Hadde det ikke vært for den afroamerikanske musikkarven, ville dagens populærmusikk vært totalt forskjellig. Genre som jazz og rock er uomtvistelig forent med bluesen idealer og sonisk teori. Louis Armstrong sa en gang at når folk i det hele tatt måtte spørre hva jazz var for noe, så ville de antakelig aldri forstå det. Vel, vet du hva blues er, så er vet du var jazz er. Improvisert blues. Verken mer eller mindre. Det føles derfor noe merkelig når man ser alvorlige dødsens seriøse dresskledde akademikere spille det de tror er jazz. Nei, gutten min, jazz skal spilles av svette menn med sitt opphav i Afrika. Om ikke annet, så i alle fall i åndelig forstand. Hvis musikeren ikke viser antydning av å forstå hva blues er, da snakker vi ikke lenger om jazz, men jazzinfluert musikk eller kanskje heller improvisert musikk. Der ligger mye av kritikken min mot dagens jazzmusikk. Da jazzrock-fusionen hadde sin gullalder på 70-tallet mente mange at jazzen var blitt vannet ut, men tok feil fordi fusionbølgen,i alle fall i begynnelsen, ikke glemte kjerneelementet blues. Jazzen i dag, i likhet med andre sjangre, er en kompleks affære som inneholder veldig mange stiltyper; fra klassisk storband jazz til frenetisk free jazz. Igjen er det som skiller klinten fra hveten er ånden, ideen, kilden og unikheten.

Seriøsitet - klassisk samtidsmusikk i et nøtteskall?

Etter å ha hørt veldig mye musikk finner man ut at det to eller tre betydelige skillelinjer som er med på dele musikken i to leire: Skillet mellom komponert musikk, improvisert musikk, produsert/direkte utøvet musikk, eller en kombinasjon av disse. I rockmusikken lager artisten sangene, skriver tekstene, fremfører dem, mikser og produserer platen sin. I komponert musikk eller samtidsmusikk, skiller seg fra andre musikktyper ved at opphavsmannen kun komponerer musikken, mens andre tolker den, gjerne i store konfigurasjoner. Dette fører til at selve komposisjonsprosessen i klassisk musikk er det essensielle elementet i musikken. Komponisten skal kun konsentrere seg om det, og må derfor ha stor kunnskap om musikalsk teori, komponering, arrangering og orkestrering. Gjennom århundrene har komponistene eksperimentert med ulike komponeringsmetoder, og gradvis utviklet harmonilæren. I det sjuende århundret ble tonaliteten (musikk komponert i en toneart), strukket og av enkelte, forkastet. Det hele kulminerte i Arnold Schönbergs atonale musikkteorier, og siden den gang har store deler av samtidsmusikken bygget på dette og utforsket avansert harmonikk. Av og til får man følelsen av musikk er matematikk i de enkelte komponistenes ører. Siden den klassiske musikkarv gjennom ulike institusjoner og ideer er såpass analytisk og teoretisk av seg blir den gjerne karakterisert som seriøs musikk. Med andre ord, professorer på universiteter med alvorlige ansiktsuttrykk og stø penn, som komponerer seriøs kunst. Her er ikke holdningen "la oss eksperimentere og ha det gøy", men "glem for all del ikke at en plagal toneart har sin ambitus et kvart trinn lavere enn den tilsvarende autentiske" - vi jo snakker om "seriøs" kunstmusikk. Ideen har ofte vært at denne kunstmusikken skal forme og modne menneskers intelligens, og bygge opp samfunnet innenfra. Allikevel dukker den klassiske debatten opp her, som i alle andre kunstarter; følelser vs. fornuft. Min kritikk i samtidmusikk og klassisk musikk generelt er at man noen ganger har vært for opptatt av det tekniske og vitenskapelige, og glemt at man skal skape kunst gjennom sine følelser og tanker. Man skal etter min mening alltid bruke komposisjonene som et redskap for å uttrykk seg, og ikke bruke komposisjonene for komposisjonene sin skyld. På grunn av dette ansees samtidmusikk i dag for å være en kuriositet og en relativt smal musikktype. Klassisk musikk samlet sett har en ubetydelig markedsandel på verdensbasis, og er redusert til en greie for spesielt interesserte. Og de som i utgangspunktet er interesserte i klassisk musikk er fornøyde om de får høre Vivaldi sin Fire årstider eller en og annen Haydnsymfoni. For edle klassiske musikkelskere er samtidsmusikk noe rart og stygt, noe som både er en ignorant holdning og et resultat av en kjerne av sannhet. Samtidmusikken hadde hatt veldig godt av å ha blitt demystifisert og deintelligentisert. Musikk er når alt kommer til alt ikke til for åndseliten men for alle mennesker. Komponister burde derfor ha i tankene at musikken skal være forståelig for publikum. De har mye å lære fra komponister som Philip Glass, Einojuhani Rautavaara, Christopher Rouse, Frank Zappa, Malcolm Arnold og Aaron Copland, hvis musikk er kompromissløs men allikevel laget for at noen skal lytte til den.

Crossover kontra rent minerale - hvor går vi hen?

Crossover kontra rent minerale. Eple vs. Fruktsalat. Om vi blander alt det gode vi vet om, så betyr ikke nødvendigvis det at resultatet av disse delene går opp i en høyere enhet. Men det er også grenser for hvor mye spennende vi kan lage ut av kun én ingrediens. For å ha det klart for oss med en gang; ingen musikk en laget i vakuum upåvirket av omverdens uttrykk. All musikk er påvirket av andre musikktyper. Det å derfor etterstrebe en musikk som er totalt ren musikk er derfor en umulighet. Men å tro at veien til framtiden består i kun å blande rått & råde, er nok en misforståelse. Kunsten ligger nok i å kunne lage et helhetlig og gjennomarbeidet uttrykk som står støtt på egenhånd. I fremtiden kommer nok de musikalske skillelinjene å bli visket ut ytterligere, og bare kunstnerens fantasi vil sette grenser for den. Det er da uhyre viktig at publikum prøver ut nye musikktyper og utvikler sin smak. At vi som publikum er villig til å lytte til den med åpne ører, og ikke forutinntatte holdninger.

Torbjørn Westergaard Stornes 2002