SCHWARZ - Cheesy 2002
Spania - På Astro Discos
Det man ikke vet har man ikke vondt av sies det. Vel, jeg tror det fins masse bra spansk rock jeg ikke vet om - og det gjør meg vondt. "Cheesy" er dette bandets tredje album, men det første som i april 2004 presenteres for et norsk publikum. Schwarz er skreddersydd for de som ønsker å krydre hverdagen med vanskelig pop og rock man må lytte til lenge for å få noe utbytte av.

Bandet er tydelig inspirert av band som Godspeed You Black Emperor, The Residents, Sonic Youth, Stereolab, Tortoise, King Crimson, Spiritualized, The Velvet Underground eller andre progressive band som har søkt nye uttrykksformer for rock som genre, og som har sørget for at rock er den mest vitale formen for musikk, og har vært det siden 60-tallet. Schwarz kan også minne om vårt eget Motorpsycho der de konstant prøver ut nye ukjente lydstrukturer og konstellasjoner.

Schwarz lykkes veldig godt på mesteparten av plata, så godt at man kan sette på skiva uten at man en eneste gang får lyst til å bruke fjernkontrollen til å hoppe over låter. Kun i små perioder på et par av de lengste låtene, det er bare 8 låter totalt, føler jeg at det butter litt. For det som serveres, kall det postrock, støyrock, eksperimentelt, dronerock eller psykedelisk elektronika, er hårreisende, spinnvill og pikant spansk rock som er kaldpresset av førsteklasses musikere. Det møkkete orgelet som kobles inn under høytrykk midt i åpningssporet får stå som et eksempel på hvilke detaljer dette bandet er kapable til å levere. Du verden.

Favorittlåter: Peppermint - Gasoline - Say goodbye with a kiss



LANSBURY - That creepy hope on love 2003
Spania - På Astro Discos
Lansbury kommer fra byen Gijon i Nord-Spania og dette er så langt meg bekjent deres debut. Osito Records i Oslo har nå sørget for at vi nordboere får stifte bekjentskap med dette svært gode bandet gjennom denne skiva samt ep-en "The only thing that shines".

Lansbury spiller svært sakte, det er melankolsk, gitardrevet, ganske rufsete og lo-fi, de gode melodiene kommer tett som hagl, vokalist Javier Otero skriver om stoffavhengighet, ensomhet og gir oss kjærlighets-historier full av blodige tårer og hysteriske gledesutbrudd.

Den deilige sakte måten de spiller på minner meg om slowcorebandet Codeine. Synginga minner endel om Tindersticks. 56 minutter med dette uten noen form for variasjon kunne lett blitt kjedelig, men heldigvis skrur de opp både skurrefaktor og tempo fra tid til annen. De kan også være så neddempet at man lurer på om det skal stoppe helt opp. På låter som "Dragon" får vi plutselig høre en kvinnestemme og et piano mens de spiller som en langsom utgave av Siouxsie & The Banshees.

Denne plata blir bedre og bedre jo mer den spilles. En favorittlåt er kanskje nydelige "Creepy hope", hvor inspirasjonen fra Lambchop er åpenbar, som den også er på andre låter på skiva. En annen favoritt er den grenseløst fine "Your starlette lingerie", hvor vi kun hører Javier, en akustisk gitar og - peiskos! Gadd vite hvor stort dette bandet kunne blitt hvis de kom fra US eller UK. Finnes det flere sadcoreband som dette i Spania tro? I så fall, opplys meg om dem!

Favorittlåter: Your starlette lingerie - Creepy hope - Dragon



MIST - We should have been stars 2002
Spania - På Astro Benelux
Kommer fra Amsterdam i Holland, og er en av de siste erobringene til spanske Astro Discos. Dette er debutalbumet til bandet, men de har holdt på siden begynnelsen av 90-tallet under andre navn. Dette hadde nok vært ganske utilgjengelig her i Norge hvis ikke Bjørn Torjus Hanssen i Osito Records hadde valgt å presentere bandet.

Mist spiller avslappende drømmepop med litt døsige rytmer, analog elektronika, utstrakt bruk av fender rhodes og det lukter tulipaner lang vei. Det holder likevel ikke helt til mål, de kunne godt ha kuttet ut noen av låtene på andre halvdel av plata, men bevares, det finnes da iørefallende pop her.

Dette er ikke spesielt lystig musikk, snarere ganske  melankolsk, men morsomt er det at stemmen til sanger Rick Treffers ligner så utrolig på stemmen til Ray Davies fra The Kinks. Hvis du liker Spain, myk Radiohead eller Belle & Sebastian kan dette være noe for deg, men det er likevel den klart svakeste av de tre skivene som slippes i denne omgang.

Favorittlåt: We should have been stars



Snipp snapp snute så var vårslippet over for denne gang, men kjenner jeg Herr Hanssen riktig så hviler han ikke laurbærene, men er i gang med å kuppe nye modne artister til Norge om ikke lenge :-)