Årabrot – The Brother Seed/I Rove/Absolutenegativism

La oss begynne med det åpenbare. Årabrot har hatt et hektisk år, men har samtidig prestert å levere absolutt outstanding materiale på samtlige av sine utgivelser i år. Tre såpass omfattende plateutgivelser som dette, på ett år, er en bragd i seg selv. Det mest oppsiktsvekkende er allikevel at bandet klarer å videreføre sitt særegne uttrykk samtidig som de i år har utviklet den nihilistiske skittenrocken sin med kvantesprang. Alt er dratt i en mer eksperimentell, men også seigere og drøyere, retning, som innebærer flørting med doom metal og et bredere innslag av ”ikke organisk” instrumentering. Interessant, adrenalinpumpende, hypnotiserende og totalt ødeleggende for enhver form for falsk posivitisme. Lekkert!

El Grupo Nuevo – Cryptomnesia. The Mars Volta – Octahedron

Omar Rodriguguez Lopez er mannen som produserer plater på løpende bånd som soloartist, og samtidig klarer å holde intensiteten oppe med diverse bandkonstellasjoner, deriblant moderskipet The Mars Volta. Mars Volta ble omtalt som et slags ”ikke-akustisk-akustisk Led Zeppelin” her hjemme da Octahedron skulle under lupen. Bandets flotte, og for en gangs skyld relativt jordnære, sound skapte eufori blant diverse musikkskribenter, og det med god grunn. Jeg håper det for det meste var gleden over et godt stykke musikk som skapte slik entusiasme, men jeg mistenker også at det faktum at Mars Volta låt litt mer ”spiselige” denne gangen, gjorde sitt til at mange kanskje ante en viss mulighet for at bandet også kunne klare å oppnå like mye kommersiell slagkraft, som den kunstneriske tyngden de har hatt i en årrekke allerede. Der The Mars Volta fremsto lettere å fortære, var El Grupo Nuevo allikevel en vanskeligere pille for enkelte å svelge. Faktum er, spør du meg, at El Grupo Nuevo er vel så mye Mars Volta som Mars Volta noen gang var. Det vil si at de småpsykedeliske og ”progmetalliske” karaktertrekkene var mer fremtredende på El Grupo Nuevos utgivelse enn tilfellet mange ganger har vært med The Mars Volta. Uansett, to fantastisk flotte album signert, etter min mening, årets artist: Omar Rodriguez Lopez. Verdt å nevne er også hans Xenophanes fra 2009. Hat-trick!

Mount Eerie – Wind’s Poem

2009 var året da undertegnede virkelig fikk øynene opp for tidligere The Microphones frontmann, og nå soloartist under Mount Eerie navnet, Phil Elverum, sitt vannvittige talent. Skoddelagt vise-indie-black metal. Det er ingen vits å forsøke å sjangerplassere. Arkiver herligheten under ”klassiker”. Avant gardistisk black metal som leder tankene hen til Jesu og Burzum rent sinnsmessig, men uten liksminke og annen staffasje. Det er aldri noen tvil om at det er musikken som står i fokus og albumet lyder gravalvorlig selv om enkelte sikkert hadde vanskelig for å tro at en fyr som Elverum, med beina såpass godt plantet innenfor indierock-segmentet, noen gang ville finne på å lage en black metal skive. Vrient å si så mye vettugt om denne, som ikke allerede er blitt sagt, men jeg konstaterer at det hele fortoner seg som en slags shoegaze approach på alt fra visetradisjon og indierock, til black metal. Det er noe urovekkende over denne plata. Om det er det stillferdige som omslutter de utbasunerende tåkelagte gitarpartiene vites ikke, men det er uten et fnugg av tvil at denne kåres til en av årets største, og beste, overraskelser.

Current 93 – Aleph At Hallucinatory Mountain

Current 93 er et slikt band som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på selv den mest garvete. Bandets dommedags- og ”folky” rock er noe å bryne seg på. Ikke minst tekstmessig er dette, i alle fall for undertegnede, nærmest uforståelig, men ikke mindre interessant av den grunn. Jeg forstår det slik at det handler om et mord og et vesen ved navn Aleph. Men på den annen side, jeg kan ta helt feil. Det spiller i grunn ingen rolle heller. Poenget med plata er det neddratte tempoet, som oppstykkes av tunge gitarer og ellers skjelvende, nærmest manisk, instrumentering. Det hele skaper gysende stemninger hos lytteren. Når man i tillegg får instrumentell drahjelp av folk som gitar vidunderet James Blackshaw, står det helt tydelig frem, allerede i åpningssporet, at David Tibet nok en gang har skapt et fantastisk album.

Zu – Carboniferous

Italia er mer enn pasta, fotball og glætte mafiosoer. Dette albumet har virkelig satt spor i 2009. Et inferno, og en oppvisning, i mangfoldighet, spilleglede og pur galskap. Deres punka attityd og intensitet leder tankene hen til Melvins og Lightning Bolt snarere enn Peter Brötzmann, selv om den heftige saxofonen hele tiden minner oss om at Zu har mer enn ett bein plantet i jazzen. Det lyder som norske The Things eldre, mer vågale, erfarne og rebelske storebror. Stort sett klarer disse romerne seg uten vokal, men på Carboniferous dukker Mike Patton opp med vokal drahjelp på et spor eller to. Ikke å forakte. Det er for øvrig noe helt klart ”Ipecac’sk” over hele albumet. Det er ikke vanskelig å tenke på nevnte Melvins, Fantomas og Mr.Bungle oppi det hele. Slike referanser blir aldri feil i mine ører i alle fall. Uansett, et album, Zu’s fjortende, som står igjen som ett av de virkelig gode fra fjoråret.

Tyrann – Shadows Of Leng

Tyrann er et norsk ekstem-metalband som mikser tradisjonell norsk black metal og trash til en sinnsyk musikalsk cocktail en hver speedfrik vil fryde seg over. Det går unna i et forrykende tempo, men Tyran vet også å balansere tempo med innhold. Tidvis trekkes tempo noe ned for å levne spillerom til fantastisk riffing som får det til å gå kaldt nedover ryggen på alle som er glad i headbanging og tradisjonell hardrock på sitt aller beste. Plenty av muligheter til å dra frem luftgitaren, selv om det vannvittige tempoet og drivet i Shadows Of Leng stiller krav til utholdenheten.

Stein Torleif Bjella – Heidersmenn

Like gladtraust, trofast, solid og heilnorsk som Bergensbanen, men med hinting til sjelfull amerikansk singer-songwriter. Det genuine gjennomsyrer plata. De ærlige tekstene og den avmålte, men virkningsfulle gitarklimpringa skaper en vibbe i Heidersmenn som de fleste menn vil kjenne seg igjen i. Jeg får en følelse av at dette er en hommage til mannen – han som ikke roper høyest i forsamlinger, han som har fått seg noen mentale knyttneveslag av lunefulle individer av det motsatte kjønn og som har resignert til den brune stresslessen og fredagspilsen. En plate for han som gir faen i den digitale tidsalder, sosiale medier og boligpriser, men som finner glede i en skærve brødskive med gulost, en pris snus, kaffekoppen og avisa (i papirform vel og merke). ”Du veit aldri når sviket kjem – det rammar alltid heidersmenn.” En fantastisk plate!

Magnolia Electric Co – Josephine

Jason Molina & Co’s bidrag til plateåret 2009 ble tangering av bestenoteringene hans i mine ører og en sjelfull oppvisning i genuin amerikansk heartland rock. Like amerikansk som slitte dongeri, pick-up truck og tørka kjøtt. Like sjelfull som Motown, men uten de helt store optimistiske vibbene. Dette er jo tross alt signert Jason Molina, vår tids kanskje største, lille, mann. Det er få ting som minner om fyllstoff, feilskjær eller dødtid på denne skiva. Samtlige låter er meislet ut i tradisjonell Molina stil og for alle som er glad i hans låtskriverkunster og musikk, vil Josephine fremstå som en hjørnestein i hans diskografi.

Reigning Sound – Love And Curses

Det tok litt tid før jeg fikk virkelig fot for denne skiva. Den finnes ikke like umiddelbart rocka som Time Bomb Highschool eller like umiddelbar sjeledyp som Home For Orphans. Kanskje den plasserer seg et sted midt i mellom. Det er definitivt plenty med Memphis-soul tilstede på Love And Curses, samtidig som Greg Cartwright har dratt ned det som tidvis har preget hans tidligere arbeider, nemlig det vannvittige gitardrivet. Gitarene er selvsagt til stede, men ikke fullt så fremtredende i lydbildet som tidligere. Uansett føles ikke dette som noen ”shortcoming” i det hele tatt. Tvert i mot føles dette som et modent og helstøpt album fra Reigning Sound.

John Olav Nilsen & Gjengen – For Sant Til Å Være Godt

Vunnet alt av kåringer av årets norske skive. I og for seg fortjent da dette er det enkelte tabloide populister ville karakterisert som ”den nye vinen”. Om vinen er ny er jeg skeptisk til, men jeg konstaterer at Nilsen & Gjengen har en fornorsket utgave av det jeg ville karakterisert som noe erkebritisk og tradisjonelt. Å synge om fortapt forstedsungdom uten vilje og evne til å sette seg større målsetting i livet en den neste festen, den neste dama og den uunngåelige kjærlighetssorgen. Man får en følelse av å ha hørt det før, da med folk som Håkan Hellstrøm. Ikke at det er feil i det hele tatt, de gode tekstene og de himmelfalne melodilinjene tatt i betraktning. For det er definitivt tekstene til Nilsen som har gjort seg bemerket, men når man i tillegg er kapabel til å lage slik deilig musikk blir For Sant til Å Være Godt en riktig så hyggelig affære og en soleklar norsk favoritt i 2009.

Kylesa – Static Tensions

Grisefett fra Georgia. Georgia, USA, vel og merke. Hardcore, punk, doom eller metal. Kall det hva du vil. Kylesa er definitivt beslektet med band som Neurosis, Baroness, Mastodon og High On Fire. En hel generasjon amerikanske kvalitetsband innenfor den allsidige sekken merket ”metal”. På den ene siden er Kylesa, i likhet med de andre nevnte, et band som holder den tradisjonelle metallen i hevd, samtidig som de tilfører sjangeren nye perspektiver og aspekter som bidrar til å gjøre metal begrepet mer og mer utvannet, men allikevel mer spennende å følge for oss som er glad i slikt. Gøy er det uansett og Kylesa var med på å sette et mørkt metallisk preg på 2009.

Baroness – Blue Record

Kan godt fortsette i det tunge segment. Her har vi å gjøre med et band som har gitt ut soldie saker i albumformat siden slutten av 90-tallet, men som først nå får den oppmerksomheten de fortjener. Grunnen er helt sikkert at de gir ut jævlig bra skiver nå for tida. Slik tilfellet for eksempel var med Red Album, deres store gjennombrudd, i 2007. Det er tungt, tight og tøft. Ikke ulikt nevnte High On Ifre, Mastodon og Kylesa, men uten at de på noe vis går med planer om å erobre eter’n med det første, derfor tyr de ikke til lette-, men dyrkjøpte triks som for eksempel Mastodon gjør for å nå et bredere publikum. Muligens litt urettferdig sagt om Mastodon, men deres seneste skive er ikke på langt nær så kompromissløs, kontant og stilig som denne. En deilig plate og en verdig oppfølger for deres Red Album.

Big Business – Mind The Drift

Denne er omtalt på Rockeweb tidligere, så vi skipper introen. Big Business er forhåpentligvis komet for å bli, noe som i alle fall ville gledet denne lytteren, for med denne og debuten deres, Here Come The Waterworks, har bandet allerede begått to ufattelig sterke skiver.

Clockcleaner – Babylon Rules

CLockcleaner ja, ikke “cockcleaner”. Helt nytt bekjentskap for meg, selvsagt oppdaget gjennom Platebutikken Tigers umåtelige kompetente medarbeideres favorittlister på nettet. En konstant kilde til ny og spennende musikk. Clockcleaner er skittent, gateskittent og ustyrlig. Tenk Royal Trux, Melvins og seig Årabrot. Nydelig.

Gods & Queens – Untitled

Nok et av disse Tigerbanda. Enda mer Årabrot, men litt mer stilreint. Det dreier seg om hardcore og et ufattelig helstøpt hardcorealbum i så måte. Hardcore kan ha en tendens til å fortone seg enfoldig og lite oppfinnsom i mine ører. Dette skjer heldigvis aldri med Gods And Queens som klarer å holde på oppmerksomheten og vel så det hele albumet igjennom. Latterlig fett - rett og slett!

Animal Collective – Merriweather Post Pavillion

Opphausete Strawberry Jam fikk en oppfølger som overgikk de flestes forventninger tror jeg. For mange kan Animal Collective virke kaotiske og lite håndterlige. Også for meg. Men denne skiva inneholder så mye pur indie-glede at det skal godt gjøres å holde igjen dansefoten og solskinnsassosiasjonene selv i januar med -25 grader celsius.

Land Of Kush – Against The Day

Nytt fra Constellation. Vannvittig mangfoldig sak som gir begrepene “utfordrende” og “eksperimentell” en helt ny valør. Når man i tillegg lykkes, til gangs, med å lage ei skive det virkelig frister å høre, gang på gang, har man åpenbart gjort noe riktig. Det hele er delt inn i fem langdryge seksjoner på til sammen en time. Sjangerblanding er en prøvelse, men Land Of Kush trakterer så vel østlige toner, afrikanske rytmer og surf rock like selvfølgelig som brunost på skiva. Her er det stablet på beina et 30 mannssterkt orkester som sammen har laget et fjorårets musikalske høydepunkt. Å forsøke å beskrive det hele med ord virker nærmest fånyttes. Denne bør høres.

Sonic Youth – The Eternal

Og så var de tilbake igjen da. Bandet som tilsynelatende aldri har tenkt å gi seg og som ved hver eneste release viser jyplingene hvor skapet skal stå. De fortsetter der de slapp med Sonic Nurse, en musikalsk retning som restartet med Murray Street og som forhåpentligvis har et par-tre album til å gå på før Thurston Moore og Co. nok en gang legger om stilen. Borte er de lange dronete partiene og den vannvittige feedbackstøyen. Her er det kun plass til kontant gitarrock innenfor rimelighetens grenser, i alle fall til Sonic Youth å være. Ingen overraskelser, bare ærlig, rederlig og konstant tilstedeværende.

Isis – Wavering Radiant

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg satt på denne skiva og falt i dyp deilig søvn i 2009. Ikke fordi den er direkte søvndyssende, men fordi den er så solid og gjennomført. Et avbrekk fra alle enkle snarveier og en innføring i hvordan episk rock n roll kan fremføres med et snev av kosmiske dimensjoner. Huggende gitarer, men også lange svale partier som gir lytteren plenty av muligheter til å drømme seg vekk. Slik jeg gjorde.

Keelhaul – Keelhauls Triumphant Return To Obscurity

Harcore/metal hybriden Keelhaul er for legender å regne I enkelte kretser. For meg var de et nytt bekjentskap med et band som ikke tar seg selv særlig høytidelig, men som byr på hard og kontant hardcoremetal, men uten å føles masete eller påtatt tøffe i trynet av den grunn. Bare veldig overbevisende.

Pelican – What We All Come To Need

Opprinnelig et særdeles innflytelsesrikt instrumental metal band som nå også har funnet vokalen. Ute på Southern Lord og med Sunn O))) medlem Greg Anderson med som gjesteartist, i tillegg til Aaron Turner fra Isis. To aspekter i seg selv som bugner for kvalitet. Men fremfor alt har Pelican laget fantastisk fet rockemusikk. Man tenker egentlig aldri over om det er et instrumentalparti eller en ”vanlig” sang man lytter til. Dette lyder litt slik jeg hadde håpet Them Crooked Vultures debutskive ville høres ut. Beintøft, direkte, ærlig og allikevel oppfinnsomt og vågalt.

Jello Biafra And The Guantanamo School Of Medicine – The Audacity Of Hope

Biafra - gammel helt fra Dead Kennedys. Endelig, etter årevis med spoken word fremføringer, og diverse andre politiske ladete krumspring, er han igjen klar med et breialt stykke rock n roll. Det er punk, det er edgy, men fremfor alt stilsikker og særdeles tilfredsstillende rock n roll. Uten Jello i front hadde bandet fremstått som det perfekte Stooges tributeband gjennom tidene, ei til forkleinelse for Biafra selv naturligvis. Den politiske brodden er selvsagt til stede. Noe annet ville vært uhørt i Biafra sammenheng.

Altar Of Plagues – White Tomb

Irsk black metal? Tja. Noe sånt. I tillegg smøres det tjukt på med postrockete elementer og diverse luftige avbrekk i sortmetalløset, levner White Tomb igjen som et spennende, utfordrende og mangfoldig album man må bruke lang tid på, men som allikevel, tilsynelatende, tåler tidens tann.

Sunn O))) – Monoliths And Dimensions

Sunn er Sunn. Lik det eller ei. Årets utgave er om mulig en tangering av Black One fra 2005 og vi skal heller ikke glemme Oracle, eller for den saks skyld Domkirke innspillingen deres fra Bergen. ALT dette bandet tar i blir til bevrende mørke toner som i alle fall denne lytteren tvilsomt vil gå lei av med det første.

Converge – Axe To Fall

Litt uoriginalt kanskje, men like fullt eksemplarisk hardcore fra disse traverne i gamet. Axe To Fall legger seg helt opp til det aller beste bandet har prestert og dermed også tett opp til det beste som er å oppdrive innenfor samme retning.

Lightning Bolt – Earthly Delights

At to personer kan lage så mye bråk skulle man nesten ikke tro. De eneste som kan tangere lydnivået til disse må være en barnehage fullt av sukkerfylte unger med intravenøst amfetamininntak og slagverk. Det som allikevel kan fremstå som det mest utrolige med det hele er at alt bråket, kaoset, spetakkelet og det hektiske tempoet pisker frem ”vakker” musikk.

Shrinebuilder – Shrinebuilder

En våt drøm for folk som er glad i tunge riff, grøling og eksperimentell metal i sin allminnelighet. Med medlemmer fra såpass oppegående band som Neurosis, Sleep, Melvins, Wino og Saint vitus er det muligens ikke så vanskelig å gjette seg til hvor landet ligger, rent musikalsk. Blytunge Sabbath riffing er en selvskreven del av deres ”tektonsik-plate-forskyvings-rock”. Kan aldri bli feil og innfrir til gangs. Eneste minuset er at det hele nærmet blir for perfekt. Skulle like å høre dem live med plenty av skuring, skraping, feedback og generelt lydkaos. Fett er det uansett.

Nadja – When I See the Sun Always Shines On TV

Tittelen er et opplagt ordspill på Ahas gigahit The Sun Always Shines On Tv, en låt som Nadja også gjør en fenomenal neddratt, seig og støyete ekstem shoegazeversjon av. For dette er et rent coveralbum fra mannen som er best kjent som ambient og electronica artisten Aidan Baker. Nadja er hans metal alibi, et alibi i alle fall jeg kjøper. Glatt.

Verdt å merke seg i 2009 var også at Pearl Jam gav ut nytt materiale. Uten en selvskreven ”bad guy” å gyve løs på rent tekstmessig, var sikkert mange i tvil om hvordan dette skulle gå. Det gikk helt fint! Backspacer var en lettelsens sukk for alle oss som er glad i disse gamlegutta, men skiva er ikke i nærheten av å få klore seg til en plass blant de ca. 30 beste. Til det er det alt for mange gode skiver som må komme før den i køen. Det samme gjelder for hedersmannen Neil Young. Av re-utgivelser av året er Beatles boksene det mest iøyenfallende, men den er det jo bare de gamle rockebestefedrene som tar seg råd til uansett. Jeg vil derimot heller slå et slag for Keep An Eye On The Skye, Big Star’s bokssett. Perfekt pop i rockal fremtoning. Mye gøy i 2009 som sagt, og her er et lite knippe av de andre skivene som har preget året mitt, men som sagt, ikke rakk helt opp:

Black Cobra – Chronomega, BLK JKS – After Robots, Celan – Halo, Crow – Flock Of Beast 7”, Death - ..For The Whole World To See (retro), Debris – Static Disposal, Doomriders – Darkness Come Alive, Excepter – Dept Dept, The Flaming Lips – Embryonic, Future Of The Left – Travels With Myself And Others, Girls – Album, Greymachine – Disconnected, Japandroids – Post Nothing, Marnie Stern – This Is It And I Am It.., Masshysteri – Vår Del Av Stan, Master Musicians Of Bukkake – Totem One, Mika Miko – We Be Xuxa, Obliteration – Nekro Psalms, Parlamentarisk Sodomi – Har Du Sagt “A” Får Du Si “Nal”, Perth Express – Harrow And Wealdstone, A Place To Bury Strangers – Exploding Head, Secret Chiefs – Traditionalists.., The Shitty Limits – Beware The Limits, Son Volt – American Central Dust, Them Crooked Vultures – Them Crooked Vultures, Total Abuse – Total Abuse, Tyvek – Tyvek, WarCry – Not So Distant Future, Wavves – Wavvves, Wolf Eyes – Always Wrong, Wolves In The Throne Room – Black Cascade, The XX – XX, Yim Yames – Tribute To EP, Zero Boys – Vicious Circle (retro), Richard Youngs – River Through Howling Sky, The Accüsed – The Curse Of Martha Splatterhead, Dan Auerbach – Keep It Hid, The Dead Weather – Horehound, Dominic – Nord, Eagle Twin – The Unkindness Of Crows, The Heirs – Alchera, Jodis – Secret House, Khanate – Clean Hands Go Foul, Karl Blau – Zebra, MadLove – White With Foam, The Marked Men – Ghosts, Master Musicians Of Bukkake – Totem One, Micachu – Jewellery, Melvins – Chicken Switch, Nernes/Skagen – Ad Undas, Portal – Swarth, Saviours – Accelerated Living, Snöras – Plague Waters, Vitamin X – Full Scale Assault, Yacht – See Mystery Lights.

Forfatter:
Rune Grønåsen
12 januar 2010