Om ikke alt stammer fra 2010, så er i alle fall disse platene hva som har fenget mest i år. Presentert etter oppramsinsgprinsippet.

Årabrot – Revenge

Årabrot på årslista har nærmest blitt tradisjon for meg. Nettopp fordi Årabrot lager den beste norske metalen og fordi de stadig utvikler seg og forbedrer en allerede suksessrik oppskrift. Omtale i utlandet, hyppige, og stadig mer gjennomarbeidete studioalbum, samt massiv turnevirksomhet, vil forhåpentligvis gjøre sitt til at Årabrot når ut til enda flere lyttere etter hvert. Revenge er i alle fall et fabelaktig godt album som bør sjekkes ut.

Nails – Unsilent Death

Nails var, for meg, et helt ubeskrevet blad før jeg tilfeldigvis fattet interesse for dem via plateselskapet Southern Lords nettsider. Unsilent Death er definitivt en utfordring å lytte til for personer med dårlig hjerterytme. Tempoet er blodkarsprengende og intensiteten nærmest drepende. Det hele er gjort unna på 13-14 minutter eller så. Musikken fortoner seg som en slags mikstur av all verdens fandenivoldskhet: trash, hardcore, punk, black metal og til og med støy. En fantastisk rett-i-trynet-plate jeg har totalt forelsket meg i.

Deathspell Omega – Paracletus

Aaah! Disse franskmennene fortoner seg som reine feinschmeckerne. Innenfor det tidvis rigide black metal regimet fremstår disse som nærmest revolusjonære i takt og tone. Tekstene er, for de som forstår seg på slikt, av den ”intelligente” og dyptliggende sorten skal vi tro besserwisserne. For meg er det totalt uinteressant. Det interessante derimot er at bandet spiller en form for svartmetall som gir totalt blanke i den gemene hops forventninger til hva dette bør dreie seg om. Det går fort i svingene, men det føles nyskapende, intelligent og autoritært. Kompletteringen av Deathspells mye omtalte triologi er herved servert og den bør fortæres av folk med sans for musikk i det dunkle hjørnet av den musikalske buffeten.

Sufjan Stevens – The Age Of ADZ/All Delighted People EP

Ikke nok med at vår gamle kjenning Sufjan leverer et av årets aller beste album, han byr også på årets beste EP og kanskje årets låt i form av All Delighted People. Smart og catchy folk-inspirert indierock med en dæsj electro. Tekst og melodi er som skåret ut av smørglatt gull med kakespade i blankt sølv. Lett å like denne Sufjan, som strengt tatt aldri gir ut kjedelig musikk.

Black Breath – Heavy Breathing

Definitivt en av skivene jeg har spilt mest i år sammen med EPen deres Razor To Oblivion. Black Breath er grindcore, hardcore og en liten smak av black metal. Bandet har blitt signert til Southern Lord, en garantist for god musikk. Disse gutta mener alvor! Det går unna i svingene, noe det bør gjøre innenfor et slikt musikalsk segment. Å være signert til Southern Lord forplikter, men bandet faller aldri i ”fella” om å lage seig og intetsigende doom av den grunn. Liker du ting som Årabrot, World Burns To Death eller Converge MÅ dette sjekkes ut sporenstreks.

Envy – Recitation

Japanske Envy har holdt det gående i en årrekke og har alltid vært stabile leverandører av såkalt postrock i hardcore drakt. Det er monumentalt som alltid og bandet leverer bunnsolide album hver gang. Det føles allikevel litt som om Recitation er et høydepunkt i kataogen deres, kanskje sammen med A Dead Sinking Story. Det er få band som makter å gjøre stillhet like sitrende og intenst som Envy. Stillheten før stormen. Stillheten som bryter opp og forsterker det massive inntrykket som gis hver gang de guffer på med mengder av gitar og massive lydvegger.

The Heads – Relaxing With The Heads

Denne skiva ble opprinnelig sluppet i 1995, men er re-utgitt i år med ekstramateriale og feit booklet. Akkurat slik vi liker det. Det var kanksje ikke mange som fikk den med seg den gang i -95, men det bør det bli en forandring på nå. En soleklar klassiker dette som blander psychedelia, stoner og garasjerock på en fortreffelig måte. Av og til føles det i grunn som om Spacemen3, MC5, Kyuss og Richard Hell har hjemme alene fest og ramler på narkofylla i et salig rør av oppfåkka gitarer og massive lydvegger som blir oppstykket og foredlet i form herlige melodilinjer og kontant riffing.

Jazkamer – Metal Music Machine 2

Jazkamer har gitt ut en skive i måneden hele året. Spør du meg er dette høydepunktet. I alle fall blant de albumene jeg har hatt gleden av å høre. Denne, og We Want Epic Drama, følger i samme spor som den glimrende Metal Music Machine fra 2006. Med andre ord Jazkamers svært så vellykkete metalprosjekt. Med samme besetning og samme studio, ligger forholdene til rette for en verdig oppfølger. Forskjellen er at denne er mer fokusert. Mindre noise, mer metal, men uten vokal. Personlig likte jeg den første bedre, men denne er selvsagt også bunnsolid. Jazkamer er et fordømt bra metalband når de bare vil. Kudos til årets maratonband her ti lands!

Supersilent – 10

Apropos hardarbeidende norske band.. Supersilent hadde knapt gjort seg ferdig med 9, før 10 lå klar i butikkene. I tillegg til det, så slapp de nylig også 11 ekslusivt på vinyl. Supersilent er Supersilent. Personlig elsket jeg 9, selv om ulike omtaler av albumet la vekt på at det ble for ”stille” og intetsigende med all orgelinstrumenteringen. Feil! Uansett, 10 er et steg i retning mer ”tradisjonell” Supersielnt slik vi f.eks. kjenner dem fra klassikeren 6. Allsidig, utfordrende, spennende og deilig.

Daniel Higgs – Say God

Higgs har laget årets beste Current93 album uten kanskje å ville det selv en gang. Jeg fikk umiddelbare assosiasjoner til Current93. Det er noe med det faretruende, litt dunkle og forunderlige med Higgs som gjør at jeg i tillegg til assosiasjonen, også elsker denne skiva. Enkel instrumentering og repetiv tekst i et slags, nærmest, psykedelisk oppheng rundt religion og Gud, har resultert i et fantastisk album som holder på oppmerksomheten på tross av de tidvis lange låtene. Det dreier seg om Gud og det dreier seg om Gudfryktighet fremstilt med enkle men virkningsulle virkemidler.

Kvelertak – Kvelertak

Personlig ble jeg litt lei av den stadige fokuseringen på Kvelertak og dette debutalbumet i 2010, men det er umulig å komme forbi at dette er et fabelaktig bra album som tar opp arven etter Turboneger og Gluecifer og plasserer disse rogalendingene høyt opp på lista over band det skal bli spennende å følge også i 2011.

Swans – Children Of God/Feel Good Now/My Father Will Guide Me Up..

For mange var det en stor begivenhet at Swans gjorde Comeback på så vel album-, som livefronten i år. Jeg har aldri vært oppmerksom på hvor fett dette bandet egentlig var før jeg satt tenna i livealbumet Feel Good Now tidligere i år og dermed var frelst. At Children Of God er en klassiker er udiskutabelt og den har også gått mang en runde i spilleren i år. Det samme gjelder for comebackalbumet My Father Will Guide Me Up A Rope To The Sky av året. Nytt favorittband!

Halo Of Flies – Music For Insect Minds

”Founding father” av Halo Of Flies, Tom Hazelmayer er vel så kjent for å være mannen bak Amphetamine Reptile Records. Am.Rep gav ut plater med band som Melvins, Cows og Helmet, men aller først ut var Halo Of Flies. HOF er skakk garasjerock med mye punkestetikk og en kaotisk fremtoning. Denne skiva er en samling og anbefales varmt.

Jeff The Brotherhood – Heavy Days

Jeff The Brotherhoods debutalbum er en oppvisning i pur energi og spilleglede, samtidig som den er et solid uttrykk for.. eh.. kulhet! Tromme/gitar duoen lener seg henslengt tett opp til storheter i rocken som Thin Lizzy og Ramones, men lander et sted mellom streit 70-tallsrock, powerpop og stonerpunk. Ikke verst, hva?

Sonny And The Sunsets – Tomorrow Is Alright

Indie-folk band fra San Francisco området. Albumet består av latterlig fengende og allsangsvennlig folkpop tilsynelatende snytt ut av nesa på Jonathan Richman, for deretter å bli delvis dressa opp i Velvet Underground drakt. Det hele nikker i tillegg gjenkjennende til en del av de smått naive, men smått fantastiske indieperlene 80- og 90-tallet hadde å by på. Eksempelvis Violent Femmes og Neutral Milk Hotel. Tomorrow is Alright ble opprinnelig sluppet i fjor, men da på ekslusivt på vinyl i et forsvinnende lite opplag. Nå kan du få den på CD, iTunes og hele pakka.
-------------------------------------------

Man kunne selvsagt unne seg å ta med diverse andre gjenutgivelser av året, bokssett og vinyl/iTunes ekslusive utgivelser, men jeg tror jeg nøyer meg med å si at følgende artister også gav ut fantastisk flott musikk i 2010:

The Arcade Fire

Humanfly

Iron Age

Kill the Client

Killing Joke (Trodde jeg hatet disse. Det gjør jeg åpenbart IKKE!)

Magrudergrind

Masshysteri

Motorpsycho

Neil Young

New Pornographers (Alltid bra!)

Prince Rama

Phobia

Rangda

Sightings

Squash Bowels

Trash Talk

Triptykon

Ufomammut

Kayo Dot

Yellow Swans

BXI (Boris med Ian Astbury)

Tombs

The White Stripes (Deres første liveplate!)

Mike Patton (Storbandkongen 2010)

Melvins

Deerhunter

White Hills – White Hills

Meshuggah

Wavves

Emeralds

Ariel Pink´s Haunted Graffiti

Titus Andronicus

Surfer Blood

Kollwitz

Enslaved

Dungen

High On Fire

HowL

Black Tusk

Ghost

The Austerity Program

Castevet

Cattle Decapitation

Dax Riggs

Endless Boogie

The Estranged

Haarp

Sightings

Shining

Burzum

Ceremony

Okkultokrati

Haust

Darkthrone

Masakari

Moon Duo

Kylesa

Så, med det er 2010 komplett for min del. God jul alle sammen!

Forfatter:
Rune Grønåsen
8 desember 2010