Crystal Antlers – Crystal Antlers EP
Seks låter,
som på en selvfølgelig og veldig underholdende måte, banet
seg vei inn i rockeglade hjerter i år. Dette er muligens den
mest overbevisende utgivelsen i år for min del og definitivt
et av de banda jeg ser mest frem til å bli bedre kjent med i
fremtiden. Deres eksperimenteringsvillige lydakrobatikk i
skjæringspunktet mellom prog, støy, garasjerock og
psykedelia er viktig, underholdende og jævlig bra!
Fucked Up – The
Chemistry Of Common Life
Denne plata,
deres debut på Matador, byr på knallbra hardcore med stor
lyd og fullt frontalangrep på alt av konvensjonelle
sjangeroppfatninger. Ikke nok med at albumet presenterer noe
nytt og interessant, det gjøres i form av noen gullkantete
låter som får nakkehåret til å reise seg i begeistring.
Deres definitive gjennombrudd.
Fleet Foxes – Fleet Foxes
Gøy å
se et band innfri så til de grader i etterkant av en
fantastisk Ep og tilhørende hype. Fleet Foxes er bandet som
får deg til å la skjegget gro, kutte ut sokkene og trekke i
lang hvit kjortel før man begir seg til skogs.. Langt til
skogs! Naturlig og varm indiefolk.
MoHa! – One-Way Ticket
to Candyland
Veien fra
frijazz til støy er ikke lang vil nok mange mene. MoHa!
beviser med årets utgivelse at den påstanden holder mål. For
det er først og fremst gneldrete støy og elektronisk ubehag
som preger One-Way Ticket to Candyland. Med titler som ”Sopp
på kugen”, og et sound som høres ut som et snøras som
buldrer i vei inni et par sprengte høyttalere, bobler det
over av like deler fryd og ubehag hos lytteren. Et ordentlig
”godvond” norsk utgivelse som holder støyfanen støtt sammen
med Jazkamer og dess like her i landet, og som er med på å
fronte en spennende norsk bølge av oppegående artister
innenfor noise/noiserock segmentet.
Dystopia – Dystopia
Beksvart fra
solrike California. Dommedagspunk som drar assosiasjoner til
så vel skitten undergrunnspunk som dyster og suicidal
narkometall. Albumet er Dystopias debut og byr på temaer så
mørke og dødsklamme at det er en fryd å drukne seg i deres
dunkle, men akk så frenetiske hardcorehybrid. Et band som
kan nevnes i samme åndedrag som World Burns To Death, som på
sin side stod bak et av fjorårets definitive høydepunkt på
platefronten. Oppsiktsvekkende oppegående fra Dystopia.
No
Age – Nouns
Deres
ordentlige debutalbum. No Age er en duo som byr på
fuzzbefengt noisepop i et sjukt tempo og med en standard som
er få andre forunt. No Age gjestet Øyafestivalen i sommer,
en konsert jeg dessverre gikk glipp av. Godt er det da å
trøste seg med denne skiva på kalde vinterdager.
Times New Viking – Rip It Off
En plate som
er hakket mer støyete, og hakket mer melodiøst enn
ovennevnte No Age, selv om det er mange likhetstrekk mellom
de to banda. Begge serverte krembefengt indie i 2008, og
begge er vel verdt å innlemme i platesamlinga si.. Nå!
Coffins – Burried Death
Seig japansk doom metall. Som et
gufsent vinddrag på mørke kirkegårder og dødsralling fra
dommedagsdømte japanske rockere. Det går tregt, det kan
fremstå uoverkommelig mørkt, men først og fremst er Coffins
et godt eksempel på at det grelle også kan være vakkert.
Deerhunter – Microcastle/Weird Era Cont.
Dobbel CD som
viser frem Deerhunter fra en mer fokusert side enn tilfellet
var på 2007s Cryptograms. Mer fokus på pop og krautrock og
mindre utsvevende. Bradford Cox & Co. har laget en ordentlig
saftig og drøy godbit for alle med sans for oppfinnsom og
god indierock.
Glasvegas – Glasvegas
Det
uoppfinnsomme og dølle bandnavnet til tross, denne indierock
kvartetten fra Glasgow, Skottland, evner å mane frem ånden i
gamle avdanka helter som My Bloody Valentine og Jesus and
Mary Chain. Shoegazete indierock med fokus på gode låter og
kommersiell appell. Et av de nye bekjentskapene i 2008, og
et band som tilsynelatende er kapable til å begå nye
lytterverdige ytringer i fremtiden.
Cheap Time – Cheap Time
77-punk i 2008
forkledning. Melodiøst gitarøs med så mye deilig popfeeling
at sola tilsynelatende aldri blekner. Låtene er kjappe,
melodiøse og kontante. Instrumenteringen er tradisjonell og
følelsen man sitter igjen med er den av solskinn i sinn og
full fuzz i garasjen. Ikke en dårlig gefühl i det hele
tatt..!
Rhys Chatham – Guitar Trio Is My Life!
Noen plater
trenger tid.. Lang tid! Denne trippelutgivelsen fra
gitarvirtous Rhys Chatham er slik. Repeterende og
hypnotiserende gitartemaer spilt inn live med folk som bla.
Thurston Moore er hovedingrediensen i
Guitar Trio Is My Life! Skiva er full av historie,
anekdoter og glitrende musikk som koser og duller deg inn i
en psykedelisk deilig døsig stemning.
Otis
Redding – Otis Blue – Collectors Edition
Feigt å ha med
en utgivelse fra 1965 i en årsoppsummering for 2008, men
faktum er at denne skiva ble relansert i år, i collectors
edition utgave, med en bråta ekstraspor og masse
booklet-snadder. For oss som aldri har hatt noe forhold til
mannen, hvor enn sjukt det måtte høres ut, så er dette
essential stuff å begrave seg i. Akkompagnementet til
grillfestene i sommer og en soleklar klassiker.
Dennis Wilson – Pacific Ocean Blue –
Legacy Edition
Like feigt er
det å dra med seg Dennis Wilsons utgivelse fra 1977, men
denne fortjener oppmerksomheten og plassen vel så mye som
mya bra kontemporært som ble sluppet i 2008. Wilsons skive
er en honnør til havet og en utrolig stemningsrik og
symfonisk popplate spekket av gode låter som tangerer og
overgår mesteparten av det Beach Boys liret av seg i
glansdagene.
Lifelover – Konkurs
Denne kom
sent, men godt. Svensk avantgarde-metal som virkelig setter
ting i perspektiv. Som et narkotisk metalmesterverk med
fokus på mørke stemninger uten å måtte ty til oppbrukte
metalklisjeer, men som finner opp noe helt nytt og eget. En
merksnodig avantgardistisk avart av black metal ispedd
tradisjonelle folketoner og et snev av okkultistiske
stemninger.
The Old Haunts – Poisonous Times
The Old Haunts har garantert vokst opp
med band som The Wipers, Beasts Of Bourbon, Dead Moon og The
Gun Club i samlinga si. Et band som henter
inspirasjon fra 80-tallets undergrunnspunk og skitten
garasjerock når de former sine utgivelser. Et album vel
verdt å sjekke ut for folk med sans for nevnte band.
Dette var et
utvalg av ting som undertegnede har funnet stor glede ved i
året som har gått. I tillegg kan det nevnes ting som Steve
Reichs monumentale bokssett Works som dessverre ikke kom med
på lista, da denne ble gitt ut for noen år siden, men er
definitivt noe av det som har blåst meg musikalsk over ende
i året som har gått. Jesus And Mary Chain slapp en
fantastisk boks inneholdende b-sider og drøssevis med
studio-moro for fansen som er vel verdt å låne bort øra til.
Videre kan det nevnes at St.Thomas ble behørig hedret med et
flott bokssett, og at det, pr. dags dato er drøssevis med
plater av året som fremdeles står på diverse ønske- og
handlelister, eller som ligger i bestilling hos nedsnødde
plateforhandlere rundt omkring i det ganske land.
Av andre
artister som gav ut plater i 2008 av god kvalitet, men som
liksom ikke ”rakk helt opp” kan nevnes: The Raconteurs,
Marnie Stern, Crystal Castles, Darkthrone, Haust, Bonnie
Prince Billy, Rudimentary Peni, Harvey Milk, Mount Eerie,
Fennesz, Supersilent, Dodos, Spiritualized, Black Mountain,
Editors, Toxic Holocaust, Boris, TV On The Radio, Sic Alps,
Rumble In Rhodos, Department Of Eagles, Dungen, Aidan Baker,
The Walkmen, Pygmy Lush, Jazkamer, Pirate Love, Earth,
Lindstrøm, Enslaved, Have Hart, Fuck Buttons, Jay Reatard
(singelsamler), Bon Iver, Vampire Weekend og Annihiliation
Time.
Forfatter:
Rune Grønåsen
15 desember 2008
 |
