RUNE RIFF ROTER I
  PLATESAMLINGA -
  DEL 1.

Platesamlinga. Det aller helligste av det hellige. Selv har jeg akkurat vært gjennom en liten flytteprosess, satt opp nye Cd-tårn, rydda litt i hyller, etc. Det er faktisk ganske artig med slikt. Man finner igjen ting man aldri hadde husket på at man egentlig hadde. Eller man kan finne plater og liknende man ikke har spilt på årevis som igjen kan få sin renessanse. Eller godbiter som alltid har vært der og som man elsker.

Jeg tenkte jeg skulle ta en liten gjennomgang her. En slags ”rundtur i CDhyllene til Rune Riff”, så kan du belemre deg over min dårlige smak samtidig som du kan kose deg med dyslektiske forsøk på små omtaler av mer eller mindre interessante utgivelser. Kanskje du, som jeg gjorde, kommer på skiver du ikke har spilt på en stund. Gammelt gull, eller rett og slett bare gammelt ræææl. Noe annerledes og særdeles selvransakende musikkskriblerier enn en konvensjonell plateanmeldelse. Jeg tenker ikke presentere platene i noen spesiell rekkefølge, bare namedroppe litt ettersom jeg fant dem. Håper på andre også kan ha glede av dette, ikke bare meg selv, selv om det kanskje er en overhengende fare for at det bare er undertegnede som kommer til å kose seg med å lese dette. Vel, bær over med meg! (Platene er linket opp til sine årslister og til artistens MySpace)
 

RICK SPRINGFIELD – WORKING CLASS DOG
RCA 1981 - På MySpace
Denne tipper jeg at jeg får masse pes for. Ok. Facts først:
Rick Springfield var en sleskete og glætt australsk såpeskuespiller som, gjennom sin kjendisstatus, satset på en musikkarriere. Fyren gav ut første plata allerede i –69, men da uten stor positiv feedback og platesalg. Det var først etter å ha fått seg et gjenkjennelig tryne fyrens karriere virkelig tok av. Og det var med denne skiva ”tenåringsidolet” Rick Springfield virkelig slo igjennom. Man skulle jo tro at dette var hjernedød og kjedelig synthpreget 80-tallspop, men det er det definitivt ikke! 80-tallspop er det selvsagt, men dette er av den kvalitative sorten som blir drevet frem av gitarer og sinnsyke allsangsrefreng. Låter som Jessies Girl, Love Is Allright Tonight og I’ve Done Everything For You er noe av det beste jeg har hørt av kommersiell popmusikk noensinne. Dette er en klassiker vel verdt å få med seg. Garantert å sparke i gang enhver søvnig grillfest.

GUNS N’ ROSES – LIES
Geffen 1988 - På MySpace
”Rekk opp hånda alle som ikke kan fordra Axl Rose!” Her hadde jeg fått problemer.. Guns N Roses er på mange måter mine barndoms helter. Etter Use Your Illusion albumene i 1991 ble jo dette LA-baserte bad-ass bandet plutselig allemannseie, og jeg skal ikke påstå at jeg hadde hørt om dem før det heller, men det er uten tvil de eldre sakene til bandet som er vel verdt å låne bort øret til. Greit nok at Axl Rose og hans nåværende ”Guns N Roses” er beyond det patetiske med sin ”kommende” Chinese Democrazy, men way back på 80-tallet var Axl, Slash, Duff, og Co. virkelig et hardrockende og hardarbeidende band. Historien kjenner vel de fleste. Gutta slo igjennom med Appetite For Destruction i –87. Et album som var spekkfullt av potensielle hits og rocka spor. Etter dette bestemte bandet seg for å gi ut Lies, som i bunn og grunn består av en tidligere utgitt EP (Live Like A Suicide) og fire akustiske låter. Live Like A Suicide låtene høres ved første gjennomspillinger faktisk ut til å være tatt opp med publikum på en sliten bar i Los Angeles, men sannheten er at alle fire, inkludert de to herlige coverlåtene Mama Kin og Nice Boys, faktisk er spilt inn i studio hvor publikumsstøyet er lagt på etterpå. Et skittent knep kan man kanskje si, men dæven døtte som det rocker!

AU PAIRS – PLAYING WITH A DIFFERENT SEX
Rpm Records 1981 - På MySpace
Playing With A Different Sex er Au Pairs debutalbum. En eksplosjon av postpunklåter smidd I same digel som Joy Divisions tidligste utgivelser, men uten de depressive undertonene som preget Ian Curtis & Co. Dette er en mye mer poppa, funky og punka. Frontet av den lesbiske feministen og punkeren Lesley Woods, fremstår Au Pairs som et foregangsband innenfor en sjanger det later til at flere og flere har fått øynene opp for etter at Franz Ferdinand, Maximo Park, Art Brut, Kaiser Chiefs og deres like, slo igjennom med dansbar indierock. Faktisk dukket det opp flere band med noenlunde samme uttrykket på begynnelsen av 80-tallet. En slags videreføring av punken inn i noe mer melodiøst landskap. Jeg vil tro at mange av dagens mest populære indieband har lånt bort øregangene til Au Pairs, Wire, Joy Division, The Fall og hva de nå heter alle sammen. Dette er i alle fall en av de beste utgivelsene på tidlig 80-tall spør du meg. Låter som åpningskuttet We’re So Cool lages ikke med like stor tyngde og troverdighet lenger.

JON SPENCER BLUES EXPLOSION – NOW I GOT WORRY
Matador/Mute 1996 - På MySpace
Now I Got Worry er faktisk Blues Explosions femte utgivelse, men spør du meg er denne den aller beste av dem. Kanskje ikke bare fordi det er så sinnsykt mye bra låter her, men soundet er henimot perfekt! Fra den spede begynnelsen med album som Crypt Style i bagasjen hadde Jon Spencer & Co. et helt sinnsykt heseblesende garasjepunk uttrykk som til tider faktisk ble i overkant støyete og utflytende. På denne skiva derimot er det fremdeles dirty-ass bluespunk vi blir presentert for, men alt er finjustert det lille ekstra hakket som gjør at denne skiva, i alle fall for meg, fremstår som bandets beste og som en milepæl i moderne garasjerock. Her er nok av gode låter også; Fuck Shit Up og Chicken Dog for eksempel.. Uuh! Og Spencers vokal er borimot det tøffeste som finnes der han manisk hoster frem tekstene og snerrer et og annet ”Bloooze Explosioon” innimellom alle de tunge trommerytmene og Judah Bauers spinkle, men øredøvende, gitarhvin. Spencer fremstår som en enda sprøere og mer gnistrende utgave av Lux Interior fra The Cramps. Now I Got Worry er definitivt det albumet som likner mest på den energien og intensiteten bandet får til på konsertene sine. En klassiker!

MC5 – HIGH TIME
Atlantic 1971 - På MySpace
Dette er et album jeg har blitt veldig glad i. MC5 bestod av legendariske skikkeliser i rocken: Wayne Kramer, Fred Sonic Smith og Rob Tyner. Debutskiva deres Kick Out the Jams hadde den råe lyden, Back In The USA hadde den klassiske 50-talls rock n roll approachen, mens High Time har alt! Her er noen av bandets aller beste låter, et tight og tøft sound og ikke minst en hel del bra gitarriff. Fred Sonic Smith står bak halvparten av låtene på dette albumet. Den beste halvparten. Sister Anne, Baby Won’t Ya, Over And Over (senere covret av Young Heart Attack med hell) og sistesporet, den sinnsykt slemme; Skunk (Sonically Speaking). Kick Out The Jams er en ubestridt klassiker som ble spilt inn live i 1968 med tunge politiske undertoner. Elektra signerte kontrakt med MC5 i håp om å få til noe av den råe attityden også i studio. Dette ble egentlig aldri gjort igjen. Da MC5 returnerte med Back In The USA i 1970 hadde de bytta bort det politiske budskapet og de heftigste gitarpartiene med god gammeldags feelgood rock n roll fra 50-tallet. Store salgstall oppnådde dem aldri i sin samtid, det er først i de senere år folk egentlig har fått opp øynene for dette fantastiske bandet. High Time er deres siste utgivelse. Her synes jeg mye av råskapen fra debutskiva er på plass samtidig som låtene generelt er av meget høy kvalitet. Muligens en noe undervurdert utgivelse som definitivt, i rettferdighetens navn, burde vært mer anerkjent.

THE NOMADS – SHOWDOWN! VOL.1 - På MySpace
Sympathy For The Record Industry 1994 (samle)
The Nomads er Sveriges feteste rockeband noensinne. Glem The Hives og Hellacopters. Uten Nomads hadde det ikke vært noen ”Scandinavian Rawk”, ingen Hellacopters eller Gluecifer. Et sinnsykt innflytelsesrikt band som nådde en viss suksess også internasjonalt mye på grunn av at deres garasjerock uttrykk som hadde vidt forskjellige inputs fra tidligere tiår. 60-talls soul og melodiøse rock til 70-talls punk, rockabilly, blues osv. Dette er en 2 skivers samling med det beste bandet noensinne spilte inn. Samlingen består hovedsakelig av bandets tidligste materiale. Where the Wolfbane Blooms, Low Down Shakin’ Chills, samt en haug av coverlåter bandet gjorde så bra at de godt kunne godt for å være deres egne. Flere av låtene på denne skiva er snekret sammen velkjente navn som for eksempel Jeffrey Lee Pierce fra The Gun Club og villmannen Johnny Thunders fra New York Dolls/Heartbreakers. Om du ikke har stiftet bekjentskap med Nomads tidligere er det jammen på tide, og dette tror jeg er den beste inngangsporten til å bli kjent med kanskje det viktigste skandinaviske rockebandet noensinne.

JOHNNY THUNDERS & WAYNE KRAMER – GANG WAR!
Jungle 1992 - Thunders på MySpace - Kramer på MySpace
Gang War var Johnny Thunders og Wayne Kramers band. Eller ”band” er kanskje ikke helt riktig. De spilte bare sammen i et års tid og gav aldri ut noen plate sammen, bortsett fra denne godbiten som ble sluppet for første gang i 1992, men som ble gjenutgitt i 2004. Skiva består av låter spilt inn Live med publikum i 1979. Thunders var med i New York Dolls i sin tid og fikk anledning til å spille sammen med sin barndomshelt Wayne Kramer fra MC5 på slutten av 70-tallet. Sammen gjorde de en del konserter hvor de spilte klassikere som Ramblin Rose (MC5) og These Boots Are Made For Walking (Nancy Sinatra). Makan til skitten In-your-face-attityd skal du lete lenge etter. Thunders småkjefter på publikum og lirer av seg den ene spydigheten etter den andre samtidig som det blir lagt på udødelig feite gitarriff og klassiske låter blir på en måte snerret ut til et ekstatisk publikum. Ikke bare er dette jævlig kult å høre på. Låtene er også meget gode. Som Thunders sin M.I.A og den klassiske ”powerballaden” The Harder They Come. Man får si som Wayne Kramer: I’ll give you a testimonial, I’ll put it up your fucking ass. Denne skiva rævkjører deg rett og slett med sin bad-boy holdning.

SONGS: OHIA – MAGNOLIA ELECTRIC CO.
Secretly Canadian 2003 - På MySpace
Dette er Songs: Ohia sitt 7. og aller siste album som Songs. Ohia, og definitivt en av de platene jeg har spilt mest opp gjennom. Etter denne skiva gikk bandet i oppløsning, men frontmann, den lille men store, Jason Molina, tok med seg vrakgodset og videreførte sine fantastiske låtskriver/musikalske evner inn i Magnolia Electric Co (ja, bandet heter faktisk det samme som Songs: Ohias siste utgivelse). Molina har en egen evne til å skrive vannvittig gode låter som leder tankene til Neil Young rent musikalsk og vokalmessig, mens tekstmessig går tankene ofte til Bruce Springsteen og Drive-By Truckers. Fortellinger om det harde ”hverdagslivet” for den gjevne amerikaner er sentrale ingredienser i hans tekster. Denne skiva inneholder ikke et eneste musikalsk dødpunkt og samtlige av de 8 låtene står bemerkelsesverdig godt på egne ben. Klassiske spor som Farewell Transmission, Been Riding With The Ghost og The Old Black Hen er viktige gjengangere når det snekres mixtape her i huset. Molina er for øvrig en meget produktiv mann som ikke bare turnerer masse, men som også lager plater i et forrykende tempo. Allerede har han, sammen med sitt ”nye” band, klart å gi fra seg et livealbum, en studioplate og en EP, og til høsten er det ventet hele to nye skiver med Magnolia Electric Co. Samtidig som Molina selv gir ut nytt solomateriale. Man må bare elske denne fyren!

LIGHTNING BOLT – HYPERMAGIC MOUNTAIN
Load 2005 - På MySpace
Ut fra coveret å dømme skulle man tro at Lightning Bolt var et hyggelig og syrete psykedeliaorkester, men som kjent skal man ikke bedømme skiver etter cover.. Gjør deg klar for en brutal voldtekt av dine sarte øreganger! Lightning Bolt har eksistert siden 1995, men det er først nå etter utgivelsen av denne fantastiske plata, at folk virkelig begynner å få øynene opp for dem. Tenk deg en slags blanding av Comets On Fire og Motörhead. Et dundrende lokomotiv på speed. Det er det du får servert på Hypermagic Mountain. En drivende bass danner grunnlaget i alle låtene, hvor medlemmende deretter legger skremmende mye støy på toppen. Vokalen får finne seg i å ta bakseteplass. Det er nemlig ufattelig mye LYD som skal ut når disse karene får lov til å sette foten tvers gjennom sine bedritne, og for lengst sprengte, høyttalerelementer. Men Lightning Bolt er mer enn bare støy. Hvis du har tålmodighet og utholdenhet nok til å høre gjennom alt flere ganger vil du oppdage at dette faktisk er musikalsk! Noe det kan være vanskelig å overbevise lytteren om ved første gjennomsnurring. Gi den en sjanse. Du kommer neppe til å angre.

THE CRAMPS – SONGS THE LORD TAUGHT US
IRS 1980 - På MySpace1 - På MySpace2 - På MySpace3
Norgesaktuelle The Cramps ble dannet på slutten av 70-tallet og er, den dag i dag, et av de virkelig viktige garasjerockbanda. Ikke overraskende at mange av dagens store rockeband, som våre for eksempel våre egne Madrugada, har hentet inspirasjon fra denne gjengen. The Cramps var punkrock som faen. Har du sett konserten fra Napa State Mental Hospital skjønner du hva jeg mener. Her er det DIY-holdning, dirty riffing, tekster om voodoo og kinky sex og masse frekk og pervertert attityd. Begynnelsen av 80-tallet var en fruktbar periode på garasjerockfronten. Foruten Cramps, gav også mine darlinger i The Gun Club ut sin fabelaktige Fire Of Love i –81. De to skapte på en måte sin egen lille primale rockabilly-blues-punk der de larmer frem den ene gromlåta etter den andre. På Songs The Lord Taught Us får du servert Cramps-klassikere som TV Set, Mystery Plane, Strychnine, What’s Behind The Mask og I Was A Teenage Werewolf. Bandet holder det fremdeles gående og spiller faktisk på Øya-festivalen I sommer.

ASTROBURGER – THEY CAME FROM THE SUN
Tuba Records 2006 - På MySpace
Jeg har funnet sommerrockskiva mi for i år! Astroburger er Oslobandet som nekter å vokse opp. Undergrunnen ser ut til å bli et evig vedvarende sted for dette bandet, hvis besetning byttes oftere enn mitt bedritne undertøy. Det er igrunn ganske sørgelig når man ser hvilket potensiale og hvilken herlig spillekåthet som bor i denne gjengen. På deres nyeste album, They Came From The Sun, tangerer de klassiske Equalize It som kom for tre-fire år siden og det med glans. Equalize It var en plate jeg ble veldig glad i. En slags blanding av Dylans sure vokal og Beach Boys spilt med enda surere og slemmere gitarer. En intergalaktisk rundreise som krasjlander i et fyrverkeri av wunderbare gitarriff og utbasunering av kremlåter. Denne skiva er hakket vassere. Her er enda flere gode låter. Tre himmelsk råe instrumentaler og lavpanna sommerrock over de berømte lave skoa. Dit It For Myeslf burde være enhver grillende- og øldrikkende livsnyters ubestridte nasjonalsang. Like kosmisk som forgjengeren, men enda mer proppa av goodtime rock n roll. En av årets tøffeste så langt!

SUPERSILENT – 1-3
Rune Grammofon 1997 - På Wikipedia
Fra det kosmisk fengende til det kosmisk støyete. Supersilents fantastiske tre skivers boks 1-3 er ”bandets” tre første utgivelser samlet i en smala. Dette er faktisk den første offisielle utgivelsen på det smått geniale plateselskapet Rune Grammofon. Første gang jeg kom i kontakt med Supersilent var for tre år siden. Jeg hadde sommerjobb på fylkesmuseet i Kristiansand, og under en lunsjpause pratet jeg Sonic Youth med en av museets guider. ”Har du hørt Supersilent?” spurte hun. Vel, jeg hadde bare hørt OM Supersilent, men ikke hørt dem. Dagen etter fikk jeg låne hennes eksemplar av ”6”. Og uvitende som jeg var avskrev jeg det hele som pretensiøst frijazz-svada og leverte skiva tilbake den påfølgende dagen i museumsresepsjonen med en Post-It lapp med min absolutte sannhet: ”Musikk uten el-gitarer er ikke verdt å lytte til.” En fin ting med livet er dog at man lærer av sine ”feil”, eller sagt på en annen måte ”man blir eldre med åra”. For makan til sinnsstemninger dette orkesteret er i stand til å fremmane! På 1-3 blir du lyttende vitne til stillehviskende lyder og monumentale skred av hvitt støy. Fra dype daler til høye fjell. Denne skiva kan godt spilles høyt, så langt tåleevnen din tillater det, men du må ikke finne på å gjøre andre ting, som oppvask, støvsuging eller liknende. 1-3 må aldri brukes som bakgrunnsmusikk til andre ting. Plata krever din absolutte oppmerksomhet og må gjerne ”nytes” i liggende stilling med lyset avslått. Hvis du tør!