Rune Riff roter i samlinga igjen (vol. 2)

Et utvalg skiver fra platesamlinga, så vel som onani av egne musikkpreferanser.. Her er ”Rune Riff roter i samlinga del to”.

THIN WHITE ROPE – Moonhead (1987)

Jeg fikk hele tre Thin White Rope plater i posten av en viss “åttitallsromantiker” her på weben for noen år siden. Moonhead pekte seg tidlig ut som den aller beste av dem. Bandet befant seg i den amerikanske undergrunnen og sammenliknes ofte med Green On Red, Giant Sand og Rain Parade. Sammenlikningen med 16 Horsepower er heller ikke helt ueffen, synes jeg. Angstfylt og knivskarpt. Som en Paisley-utgave av The Gun Club, med et sound som høres ut som om dem er på randen av å rase sammen i et helsikes inferno av gitarstøy og ugjennomtrengelig grums. Vokalist Guy Kyser høres ut som om han balanserer på grensen av et mentalt sammenbrudd med sin ”harske” vokal, en helt ypperlig gjenkjennelsesfaktor for Thin White Rope. Sjekk bare ut de tre første spora og du er helfrelst.

DARKTHRONE – F.O.A.D. (2007)

Darkthrone er den norske metalduoen Fenriz og Nocturno Culto. Bandet som aldri spiller konserter, men som innehar en bemerkelsesverdig ”ekthet” i metalsoundet sitt, noe som kan sies om få andre av deres ”art”. Jeg har sagt det før, men repeterer gjerne, den garasjerockete-do it yourself-approachen Darkthrone har i sitt sound, er så forbanna tøff og troverdig at låtmaterialet blir nærmest tilsidesatt, men setter man fokus på låtene, er det bare å fråtse i seg. Darkthrone smir låtene sine like bra, om ikke bedre, nå, som da de startet opp way back in the dark old days. Her er det mye godt å bite i for metalfansen.

THE DIRTY PROJECTORS – Rise Above (2007)

Nok et kremalbum fra fjoråret. Dirty Projectors er fronta av David Longstreth. En fyr, som tydeligvis har en stor kjærlighet for Black Flag, noe som bevises i denne utgivelsen. Bandet har faktisk covra 11 av de 15 låtene fra det legendariske Black Flag albumet Damaged (1981) på denne skiva, og det uten en eneste egenkomponert låt. Cluet er allikevel at dette er såpass langt fra Black Flag det nesten går an å komme. En indie-/kammerpop versjon av Henry Rollins & Co. Det er svevende, flyktig og symfonisk, tidvis stressende, med flerstemt vokal og masse kvinnelig backing, men det er grisefett! Dra parallellene til Devendra Banhart og Microphones, med tekstene til Black Flag. Kombinasjonen er mildt sagt litt spesiell, men med de til tider sylskarpe gitarene og den androgyne vokalen i høyt toneleie, klarer Dirty Projectors å lande prosjektet fjellstøtt, og det uten å fremstå som en tåpelig tributeutgave av Black Flag. Rise Above er enkelt og greit en egenartet og flott indiepopskive.

PIXIES – Bossanova (1990)

Pixies må ha fremstått som noe helt spesielt da dem dukket opp med EPen Come On Pilgrim i 1987. ”Oppsiktsvekkende” er kanskje et mer dekkende uttrykk. To klassiske rockealbum med Frank Black & Co’s aggressive, kontante, men melodiøse alternativrock, fulgte i kjølvannet av Come On Pilgrim. Tekstene var til tider heslige, vokalen hysterisk, men melodiene var hele tiden i høysete, selv om det til tider hørtes ut som om Frank Black skulle implodere av sinne. Bossanova ses på av enkelte som et lite skritt tilbake sett i sammenheng med foregående utgivelser. Albumet inneholdt kanskje ikke den samme mengde kontante signaturlåter som Doolittle og Surferosa gjorde, men her er klassiske Pixies spor som Cecilia Ann, Rock Music, Velouria, Allison, Dig For Fire og Down To The Well. Et solid stykke rockal utblåsning.

THE CYNICS – Cynicism (1992)

Cynics er for garasjerocklegender å regne. Pittsburghbandet som står bak mesterverk som Get Our Way og Rock N Roll. Cynicism er en samleplate, opprinnelig ment for det japanske markedet, som tar for seg bandets tidligste, og beste, utgivelser. Gidder du ikke kjøpe de to-tre førstnevnte skivene, må du i alle fall få med deg denne. Inneholder klassiske spor som Baby What’s Wrong og You Got The Love. 

SEBADOH – Harmacy (1996)

En av de seneste skivene til Sebadoh, men allerede tolv år gammel. Noe av det som er litt kult med Sebadoh er at de er så erketypisk indie, men uten at det på noen måte føles bakstreversk eller påtatt, men bare deilig befriende. Akkurat slik indierock skal være, spør du meg. Vekslinger mellom deilige popmelodier med sure gitarstemninger, til sonisk utsvevende lydlandskap. Disse gutta kunne snekre så vel gode melodier, som breial rock n roll.

RHYS CHATHAM AND HIS GUITAR TRIO ALL STARS – Guitar Trio Is My Life! (2008)

Denne plata feirer 30 års jubileet til Chathams verk Guitar Trio. Plenty med gitarer i fri utfoldelse, kredible gjestemusikere og lange utsvevende instrumentalverk i live setting. Ypperlig for folk med sans for f.eks. glitrende Sonic Youth spesielt, og lydeksperimentering generelt. Denne triple CD utgivelsen tar sin tid å fordøye, og kan bli i overkant mye i ett svelg, men når man først lar verket synke inn i bevisstheten har albumet en tendens til å overrumple deg på et hypnotiserende vis og man innser ikke hva man har vært gjennom før man sitter der og gaper – gisper etter luft etter et gitarmaraton nærmest uten sidestykke i musikkhistorien.

WIPERS – Wipers Box Set (2001)

Wipers Box Set inneholder tre album, de tre første bandet ga ut mellom 1980 og 1983, remastret med plenty av ekstraspor og bonusmateriale. Herligheten er gitt ut på vokalist Greg Sage’s egen label, Zeno, i 2001 med linernotes av ”sjefen sjøl”. Liker du primitiv, men melodiøs og kvass garasjerock, er dette et absolutt must. Disse tre diskene skulle vært borgerplikt å ha i samlinga. Beint ut klassisk rock n roll!

PAVEMENT – Slanted And Enchanted: Luxe And Reduxe (2002)

Reutgivelsen av Pavements klassiske Slanted And Enchanted album fra –92 i en luksuriøs dobbeldisc utgave smekkfull av ekstramateriale. Indierockens hellige gral. Pavement var bandet som, i kjølvannet av den gryende interessen for amerikanske undergrunnsband på begynnelsen av nittitallet (i forbindelse med Nirvanas suksess), virkelig kunne gjort überstor kommersiell suksess i følge mange, men som på tross av dette valgte å kjøre sitt eget løp og gi ut musikken de selv hadde lyst til å gi ut, uten å inngå tåpelige kompromisser for å oppnå økt profitt. Slikt står det respekt av. ”Respekt” og ”beundring” er også ord som dukker opp ved gjennomlytting av denne fyldige godsaken. For en debut og for et band! Det er bare å sette av midler til innkjøp av Pavements komplette katalog. Dette var toneangivende amerikansk indierock.  

TIMES NEW VIKING – Present The Paisley Reich (2007)

Times New Viking ga ut et feiende flott album, Rip It Off, i fjor. Denne er også datert 2007, men spilt inn i 2005. Detaljene rundt dette er jeg usikker på, men det er heller ikke interessant i den store sammenhengen. Faktum er at Times New Viking er et band som virkelig tar opp arven etter orkester som Guided By Voices og dess like. Times New Viking er dog lett gjenkjennelige på tross av åpenbare referanser til f.eks. nevnte Guided By Voices og de karismatiske 70-tallspunkerne i X-Ray Spex. De innehar lo-fi uttrykket til The Moldy Peaches, låtteften til Guided By Voices og energien til X-Ray Spex. Kombinasjonen er grisebra og underholdende som få. Som om Dead Moon skulle hevet seg på melodiøs indierock med flerstemt kvinnelig vokal.

TURBONEGER – Small Feces Vol. 1 (2006)

To plater og en DVD med rariteter fra Turbonegers skrudde musikalske verden. Hovedsakelig tar samleren for seg perioden fra bandets spede barndom frem til utgivelsen av Apocalypse Dudes. Med på lista over låter er alternative versjoner av kjente Turbolåter som I Got Erection og Prince Of The Rodeo. Livelåter, singel b-sider, en drøss coverlåter og annet limitert snacks. Et must for fansen, og et stykke hysterisk morsom norsk rockhistorie fra et av landets, gjennom tidene, mest innflytelsesrike band. Utgivelsen er mulig å få tak i via Turbojugends nettsider og er absolutt verdt en investering for alle med sans for pubertal rumpehumor, breiale riff og dårlig skjult imagebygging. Turboneger er fest og beviser det til gangs med Small Feces. Bare tittelen.. Herregud, for en gjeng! 

THE MAGNETIC FIELDS – 69 Love Songs (1999)

Stephen Merritts mest ambisiøse prosjekt og det han har lykkes best med, i følge kjennerne av mannens mange musikalske krumspring. Det kan ikke betviles. 69 Love Songs er rett og slett 69 kjærlighetssanger pakket inn i smånaive tekster, deilige melodilinjer og en generell snedighet. Glimrende indieestetikk – fantastisk musikk. Tre plater a 23 låter. Inneholder blant annet den fantastiske Let’s Pretend We’re Bunny Rabbits, tidenes mest androgyne poplåt.. Skeivere enn Blomster-Finn, men att på til så ufattelig umiddelbar poppete at det ikke er til å tro. Albumet er spekket med nettopp slike låter, noe som gjør at helheten ivaretas på beste måte og 69 Love Songs fremstår enkelt og greit som en av klassikerne fra 90-tallet.

WORLD BURNS TO DEATH – Totalitarian Sodomy (2007)

Politisk ladet, skitten og beksvart hardcorepunk. World Burns To Death har gitt ut et album før dette, The Sucking Of The Missile Cock. Det er litt den følelsen man får av å høre dem. Skittent, eksplisitt som faen, men hele tiden med musikalsk tyngde og autoritet der de utbasunerer sine politiske manifest i form av låter med titler som Boiling Blood, Sarajevo Snapshot, Exrement Of The Gods og Blood And Dishonor. Bandet går i strupen på urettferdighet, løgnaktighet, religiøst hykleri og generell faenskap i samfunnet. De drøye coverne er med på å understreke bandets politiske, så vel musikalske, ståsted. Totalitarian Sodomy er en aggressiv, ja beint ut forbanna, utgivelse, med briljant og dirty hardcorepunk. 

THE REVELATORS – We Told You Not To Cross Us.. (1997)

Garasjepunk med boogie elementer. We Told You Not To Cross Us høres ut som et musikalsk fylleslagsmål. Kaotisk, energisk, svett og morsom. Plata er spilt inn live, noe som er med på å understreke det vannvittige øset og energien i låtene deres. Jeg kjenner ikke mye til dette bandet fra før, men utgivelsene på Crypt Records er kjent for energisk punkrock i garasjerock innpakning. Så også med denne. Jeg får en følelse av å være på den amerikanske landsbygda, på en fordrukken låvefest, med The Revelators som husband. Skråtobakk på gulvet, svette på ryggen og blodige knoker. Dette er fest!

REDD KROSS – Third Eye (1990)

Et album som inneholder latterlig bra powerpop. Redd Kross gikk fra å være sinte punkere på 80-tallet til å bli melodiske låtsmeder på 90-tallet. Hør bare på de tre første låtene her, The Faith Healer, Annie’s Gone og I Don’t Know How To Be Your Friend. Catchy som bare det. Eller hva med en låt som Bubblegum Factory. Dårlig skjult Beatles fascinasjon. Ja vel. Men så digg! Third Eye er ikke fullkommen, og enkelte av låtene kan for noen fremstå som så catchy og infantile at det grenser til det latterlige. Jeg synes egentlig bare det hele er solskinnspop vel verdt å få med seg. Litt glede i en grå hverdag. Den gode melodien er det som står i høysete for Redd Kross.

THE RACONTEURS – Consolers Of The Lonely (2008)

Flunkende nytt album fra The Raconteurs. Dette bandet har, på tross av kun å ha gitt ut to album, vokst seg store og headliner en rekke amerikanske og europeiske festivaler i sommer. Noe som i og for seg er fullt fortjent. Jack White og Brendan Benson er fantastiske låtskrivere og The Raconteurs fremstår som et av de kvalitativt mest oppegående rockebanda om dagen. Faktisk er Consolers Of The Lonely hakket bedre enn debutplata deres, Broken Boy Soldiers. Mer fokusert, mer rocka, mindre kompromissløs. De gode enkeltlåtene er fremdeles i fokus, men denne gangen er albumfølelsen bedre ivaretatt. Samlet sett synes jeg det er en bedre helhet over Consolers Of The Lonely enn tilfellet var på debuten. The Raconteurs er i ferd med å vokse seg like store, om ikke større, enn The White Stripes, noe som, etter mine begreper, bare understreker Jack Whites utrolige musikalitet. Raconteurs fremstår som uanstrengte, ekte og engasjerende å lytte til. Bensons popfeel og Whites rockefot. Kombinasjonen er nærmest uslåelig. Bandet er fokusert som få, på tross av at de svir gummi og sprenger forsterkere over en lav sko. White er en helt, og understreker med dette, nok en gang, hans posisjon som en av rockens viktigste utøvere på 2000-tallet.

MOTORPSYCHO - Roadwork Vol. 1: Heavy Metal Iz A Poze, Hardt Rock Iz A Leifschteil, Live In Europe 1998 (1999)

Litt av en tittel dette her. Motorpsycho live fra Europa i 1998. Blodrock-utgaven av Motorpsycho. Bandet er et jeg alltid har hatt blandete følelser for. De er kapable til å fremmane stående ovasjoner, så vel som dørgende kjedsomhet hos denne lytteren. Denne utgivelsen sklir glatt inn i den første av de to kategoriene. Engasjerende, på tross av å være seig, lang og til tider kaotisk. Live versjoner av låter som The Other Fool og You Lied, samt en slem versjon av MC5s Black To Comm. Kan jo ikke gå galt. Det gjør det heller ikke. Dette er Motorpsycho slik jeg liker dem best. Uten tåpelige forsøk på å være radiopopband, eller syrete prog. Streit rock n roll funker ofte aller best. Her vektlegges den tyngre delen av rockeskalaen, noe som kler bandet godt. Roadworks Vol. 2 fokuserer mer på improvisasjon og et musikalsk uttrykk som flørter med jazz, frijazz, elektroniske ytringer og noise. Også interessant og viser bandets allsidighet. Selv tror jeg kanskje jeg foretrekker denne.

CUL DE SAC – Death Of The Sun (2003)

Oi, oi! Denne er vanskelig å beskrive. Ikke nødvendigvis fordi den er så utilgjengelig, kun instrumental og fraskriver seg et hvert forsøk på å bli båssatt, men fordi den lurer frem utallige varierte stemninger hos lytteren. Cul De Sac er i utgangspunktet et band jeg kjenner veldig lite til, men som er noe helt for seg selv og som hele tiden befinner seg i et musikalsk lydlandskap som er behagelig, av og til utfordrende, men aldri kjedelig. Repeterende arrangementer, små varierende detaljer som avbryter en tilsynelatende eviggående rytme og variert instrumentering. Cul De Sac blir som sagt aldri kjedelige og fremstår som komplette musikere og stemningsskapere. Det er, som tidligere nevnt, vanskelig å båssette dem, men man kan dra paralleller til artister som Tortoise og Mercury Rev.. hvis man tør. Varmt anbefalt. En skive som aldri skriker etter oppmerksomhet, men som automatisk pisker frem de gode stemningene nærmest helt uten at man legger merke til det.

THE OPTIC NERVE – Lotta Nerve (2000)

New York band fra 80-tallet. Høres ut som et trippy psykedeliaband fra 1960 åra. Optic Nerve ga ikke akkurat ut flust med skiver. Dette er en samling kutt fra slitne vinylsingler og diverse rariteter gitt ut på samme label som gir ut de glimrende Cynics utgivelsene, Get Hip Records. Optic Nerves gitarorienterte retrosound funker som bindeleddet mellom The Byrds og Stone Roses. Psykedelisk, men med melodiene i fokus. Hyggelig album å lytte til på varme sommerdager. Solskinnsrock er digg.

THE EMBARRASSMENT – Heyday 1979-83 (1995)

Visstnok ikke så lett å få tak i 80-tallsutgivelsene til The Embarrassment på CD lenger. Denne samlingen skulle bøte på nettopp det, men samlingen er i seg selv ikke verdens enkleste å få kleptomanpølsene sine på. Jeg har denne kun i ett nedlastet eks. men hiver meg over den hvis den skulle dukke opp i en butikkhylle i nærheten av meg. The Embarrassment er et ubeskrevet blad hos musikkinteresserte flest, men sannheten er at de laget indierock og postpunk av samme kvalitet og overtreffenhet som f.eks. mer kjente Gang Of Four. Her er det samlet en haug av bandets beste innspillinger i perioden 79-83. En samling låter som stad- og stedfester bandet som en habil bidragsyter til postpunken. Kaotisk, riffsterkt, støyete, men melodifokusert. Bør være mat for folk med sans for nevnte Gang Of Four, Modern Lovers, Violent Femmes og Mission Of Burma

Forfatter:
Rune Grønåsen
9 mai 2008