Rune Riff roter i samlinga - Vol. 3

Selv om man i skrivende stund er student, ukependler, ekstremt fattig og tiltaksløs, har man kjærligheten til musikken i behold. Finanskrisen, den personlige, tvinger frem alternative måter å frembringe, samt konsumere, musikk på. At undertegnede derfor en periode har vært aktiv i lyssky aktivitet som mp3 nedlasting og fildeling, er ikke å stikke under en stol. Samtidig må det bringes på det rene at så vel iTunes, som den, for øyeblikket, lokale platesjappa, har vært utsatt for besøk av en sulteforet Riff i rockal abstinens de siste månedene.

Det er derfor på sin plass å nevne at enkelte av titlene i denne nedtegnelsen eksisterer kun i elektronisk format, i alle fall for meg. Mens andre igjen nyter livets glade dager i hylla i den nedstøva hybelleiligheten.

For meg har i aller høyeste grad disse skivene satt sitt preg på hverdagen de siste månedene.

Neurosis – Given To The Rising (2007)

Blant mange bra, er det i hovedsak ett band som skiller seg ut. Neurosis. Bandet, fra Oakland, California, har holdt det gående i mange år nå. Faktisk slapp de sitt første studioalbum allerede i 1988. Neurosis har vært gjenstand for stor beundring og det er mang et band som har latt seg influere av dem i tidens løp. Forståelig nok. Frontfiguren Steve von Till er en visjonær musiker som ikke er redd for å utvikle Neurosis til noe mer enn et streit heavy metal band, noe Given To The Rising, sett i sammenheng med bandets tidligere utgivelser, er et godt eksempel på. Med sin blanding av industriell og alternativ metal har de fotfeste som et av de mer oppfinnsomme, og tidvis lytterutfordrende banda, innenfor sin sjanger. Given To The Rising er det siste albumet fra bandet, og kanskje et av de mer angripelige, samtidig som det er et glimrende sted å starte hvis man ønsker å utforske albumene deres. Det er blytungt, tight og tøft, men ikke uten at lytteren levnes pusterom og tid til å ta innover seg det massive, som utgjør Neurosis anno 2007. Eksplosivt, dynamisk og vekselvis utsvevende/utagerende. Av liknende artister kan man nevne Tool, Isis og Cult Of Luna, uten at det egentlig har noen relevans, da Neurosis er fetere enn dem alle sammen.

Zeni Geva – Freedom Bondage (1995)

K.K. Null, kjent størrelse i japansk støyrock, er hovedmann bak dette latterlig bra bandet. Null trakterer gitar og dommedagsvokal på denne fantastiske skiva. Musikken kan best beskrives som en salig blanding av japansk støy/art-rock, industri- og deathmetal. Null har et vidt spekter av samarbeidspartnere på sine mange musikalske krumspring. På denne skiva, som ved flere andre anledninger, har han fått med seg smått legendariske Steve Albini som tekniker. Plata er gitt ut på Alternative Tentacles og er noe å meske seg med for metalfansen spesielt, men også for folk med sans for støy og rock n roll som ikke er fremmed for å utfordre hverken lytter eller etablerte forestillinger om hva nettopp rock skal være.

Fennesz – Black Sea (2008)

Christian Fennesz er en mann som, helt på egen hånd, klarer å fascinere så vel rockeren som electronicapublikummet. Men mest av alt er han en stemningsskaper og en eksperimentell lydmagiker av rang. Ved hjelp av laptopen og gitaren sin, klarer han å piske frem solskinn på en regntung høstdag (Endless Summer plata er et glitrende eksempel) eller mollstemte og mørke musikalske dyp, slik tilfellet ofte er på nettopp denne skiva. Black Sea er en kledelig tittel. Sett på tittelsporet, og forestill deg selv liggende mutters alene på det åpne hav i en jolle som tar inn vann. Det er behagelig å flyte slik, noe den deilige gitarklimpinga i innledningen understreker, men vissheten om at det uunngåelige sakte men sikkert er i ferd med å skje, ligger hele tiden under som et truende, elektronisk og mørkt lydteppe. Det er akkurat som om han hele tiden ønsker at du skal ha det bra og behagelig, men samtidig ikke glemme at du i realiteten er dødsdømt. Det er lett å dra slike latterlige resonnementer i eget hode, når man spiller Black Sea. I mine ører er disse stemningene noe av det som ”gjør” hele skiva.

Galaxie 500 – On Fire (1989)

Et nytt bekjentskap for meg, og et, hvis man skal tro det man leser om dem, oversett band fra slutten av 80-tallet. Galaxie 500 gav bare ut tre studioplater i sin relativt korte levetid, men alle sammen er krembefengt musikk av den litt god-triste sorten med sår vokal og smektende popgefühl. Denne skiva, for øvrig deres andre, er etter min mening den sterkeste. Åpningssporet Blue Thunder er alene verdt å drepe for, men det finnes selvsagt også mer dødsbra låtmateriale på dette albumet. Det hele går for seg i behagelig tempo, med kledelig skurregitar, sing-alongs og tiltalende popsensibilitet. Alt er drapert i et drømmeaktig slowcore slør som levner lytteren lettere sedat, men fornøyd.

Wolves In The Throne Room – Black Cascade (2009)

Det har blitt ytret, i enkelte surmaga omtaler av denne skiva, at WITTR ikke har utnyttet potensialet sitt til det fulle og at dette derfor er en skuffende oppfølger til Two Hunters fra 2007. Jeg blir fristet til å spørre vedkommende om han i det hele tatt har hørt Black Cascade. Først og fremst er den en forlengelse av Two Hunters. En videreføring og en fortsettelse i kjent terreng, men på den andre siden er denne hakket hvassere i intensitet, men også i variasjon. Det er sylkvasst, noisy og massivt, men også stemningsfullt og vakkert på en særdeles adekvat mollstemt måte. Man får assosiasjoner til ugjestmildt skogsterreng innhyllet i ”denkelheit” og tåke. Vitalt, rått og smakfullt.

Royal Trux – Thank You (1995)

Deres første ”major label” utgivelse og enkelte skulle ha det til at bandet hadde solgt seg. Ikke bare solgt seg til kapitalismen, men også ved å lage en mer kommersiell tilnærming til det 70-talls romantiserende garasjerockete soundet sitt. Låtstrukturen er tydeligere her enn tilfellet var tidligere, og lyden fremstår på en måte ”renere”. I mine ører låter det allikevel umiskjennelig Royal Trux. Bandet er fremdeles like ”dårlige” musikere, men det er gjort plass til et større groove register, noe som gjør at låtene får mer luft under vingene og står bedre på egenhånd enn tidligere. Det har alltid vært, slik tilfellet også var på Thank You, og fremdeles er den dag i dag (nå med RTX), et gjennomført og ekte sleskete uttrykk i alt Jennifer Herrema tar i. Det låter coolt uten å være påtatt, svett uten å svette og slitent uten å slite seg ut. Naturlig sleskt, og bare så latterlig deilig! Bevis? A Night To Remember.

Gallows – Grey Britain (2009)

Jeg er litt ambivalent i forhold til, så vel bandet, som til denne plata. Gallows brakdebuterte i 2006 med Orchestra Of Wolves, av enkelte karakterisert som en av dette tiårets aller beste hardcore album. Og jo da, Watford bandet leverte varene de, men manglet allikevel litt på.. tja.. jeg vet ikke helt hva de manglet, men jeg falt aldri helt pladask for debuten. Så er også tilfellet med Grey Britain. Selv om jeg synes låtmaterialet er bedre denne gangen, og hardcore approachen er nedtonet og soundet mer innfløkt sammenliknet med forrige møte, er det fortsatt et eller annet som mangler. Kanskje det bare er tid. Muligens vil det stå klarere for meg om noen uker, men foreløpig synes jeg ikke Grey Britain lever helt opp til hypen, selv om det er en veldig sterk rockeskive sammenliknet med mye annet kontemporært i samme sjanger. Mye spilletid har den i alle fall fått hos meg, og jeg vil forsøke å gi den mer tid. Jeg vil like dette bandet, men jeg vet egentlig ikke helt hvorfor.

Nadja – When The Sun Always Shines On TV (2009)

Den multiinstrumentelle og rått begavete Aidan Baker, er mannen bak Nadja. Fra før av har Baker sluppet et helt lite lass med album og CD-r med avantgardistiske hovedtrekk. Nadja er Bakers doom ”metal” alias og hans utløp for en mørkere side ved sin musikalitet. Årets Nadja album er spekket med coverlåter hvor alt fra A-ha til Slayer tolkes, via band som The Cure, My Bloody Valentine, Swans og Codeine. Fellesnevneren for låtene denne gangen er at de er drapert i et teppe av massiv feedback-aktig hvitt støy, som på tross av å virke altoppslukende, allikevel er med på å understreke melodien og låten ”bak”. Det hele er en ganske merkverdig opplevelse og bør oppleves. Man får opplagte assosiasjoner til My Bloody Valentine og dess like, når den overdrevne shoegaze feelingen låtene gir, meisles ut som speilbilder på Aidan Bakers vannvittige evner som artist. Låtene jeg kjenner igjen fra før av gis ny musikalsk drakt, men er langt fra vanskelig å kjenne igjen, nettopp fordi Baker har ivaretatt mye av det som gjorde dem bra, samtidig som har lagt til enda bedre ting, kan det da bli.. eeh.. ”bedre”?

Mastodon – Crack The Skye (2009)

Mastodon har rukket å bli metalhelter for mange her hjemme allerede før Crack The Skye ble sluppet nå i våres. Oppvarmingsgiger og godord fra selveste Metallica er ikke å forakte for et band som, som sannsynligvis ikke har som målsetning å overta tronen som metal-herskere i verden, men som sannsynligvis kommer til å bestige denne tronen ganske snart. Leviathan og Blood Mountain bar bud om et band som virkelig ville opp og fram. Mastodon krydrer sin blytunge metal med god melodi, et sound og en låtstruktur det er lett å gjenkjenne og like. Selv om bandet sikkert ikke har som plan å selge millioner av skiver, har dem en påfallende radiovennlig og kommersiell tilnærming til heavy metal, men det uten å få sine artistiske bein slått under dem. Om ambisjoner om verdensherredømme ikke er til stede, er de i alle fall gode på å lage fengende og drivende god, tung, seig og morsom heavy metal som vil ta dem langt rent kommersielt og forhåpentligvis også musikalsk.

Cymbals Eat Guitars – Why There Are Mountains (2009)

CEG er årets utgave av Pavement. Krysset med litt Modest Mouse og Weezer. Bandet presterer her et debutalbum med et sjeldent sterkt knippe låter som drar tankene hen til de nevnte banda, men som allikevel føles tidsriktig og lett angripelig for så vel den kresne platesamleren, som for indeikid’n i gata. Det er egentlig ikke noe poeng i å dra enkeltlåter frem i lyset, men heller konstatere at samlet sett er dette top notch indierock anno 2009. CEG føyer seg fint inn i rekken av oppegående indieband med blikket vendt fremover i tid, samtidig som det aldri lar seg gjøre å glemme Pavement. Grizzly Bear, Animal Collective og nå CEG. Mye bra i samme skuff. Dette bandet er kanskje det av de tre som treffer nærmest det ”opprinnelige uttrykket”, hvis slikt noensinne har vært hensikten. Moro er det i alle fall.

Godflesh – Streetcleaner (1990)

Godflesh er Napalm Death medlemmet Justin Broadricks industrimetal bidrag til verden. Streetcleaner er det soleklare førstevalget. Broadrick, som foruten å være en del av Napalm Death, til daglig fronter glimrende Jesu, leverte med Streetcleaner et musikalsk mesterstykke forsøkt kopiert av relativt store navn som for eksempel Marilyn Manson, men uten like mye overbevisning. Der Broadrick & Co var originale, kompromissløse og militaristisk presise, er en mann som Manson en samtidsklovn uten særlig stor musikalsk relevans lenger. Det er lett å tenke seg til at Godfleshs sound var svært inspirerende for mange når man hører plater med mer dagsaktuelle band som for eksempel nevnte Manson, Tool og Converge. Inspirert eller ei, denne skiva er i mine ører vel verdt å sjekke opp selv om man, som jeg, har en ikke-relasjon til sylskarp og pinlig nøyaktig industrimetal. Jeg ble i alle fall overrasket over hvor levende og vital denne plata lyder, basert på mine tidligere fordommer om begrepet ”industrimetal”.

Skullflower – IIIrd Gatekeeper (1992)

Om Skullflower er det skrevet at bandet var flaggskipet i Broken Flag kollektivet. Broken Flag bestod av en rekke UK band med sans for de mer bråkete aspektene av rock n roll. Skullflower var bandet som tok føring, og debuten, IIIrd Gatekeeper fra -92, er ett av albumene som virkelig står igjen som en påle. Feedback, fuzz og en mengde med knallharde og seige Sabbath-riff. Drøyt, vil kanskje noen si, men sannheten er, som ved mye annen eksperimentell noiserock, at kommer man først under yten, det øverste laget med gjennomtrengende støy og mørke, er du fanget i en verden av velbehag. Uten Skullflower, intet Earth, og dermed heller intet Sunn O))) vil noen si. Mulig det stemmer. For så vidt uinteressant, men skiva er interessant!

Scott Kelly – The Wake (2008)

Som bassist og vokalist i, tidvis særdeles hardtslående, Neurosis, kjenner vi Kelly som en mann som så vel kan snerre frem drøye vokalpartier, som å mane frem svevende instrumentalpartier. Neurosis musikk er, som tidligere nevnt, mangfoldig, men holder seg jevnt over innenfor en basis av hard, tung og seig gitardrevet rock. Kellys soloarbeid derimot er som meislet ut av amerikansk singer-songwriter tradisjon. Med to album på samvittigheten, da med The Wake som det klare høydepunktet, har han også bevist for seg selv, og alle oss andre, at han er kapabel til å mestre så vidt ulike musikalske innfallsvinkler som metal og akustisk singer-songwriter. På tross av at Neurosis og soloarbeidet hans i utgangspunktet er to vidt forskjellige ting ved første lytting, er det likevel lett å dra kjensel på vokalen og det litt tungsindige musikalske. Assosiasjonen til en mann som Mark Lanegan er også åpenbar, men ikke minst velkommen. Verdt å merke seg er det også at Neurosis andre frontfigur, Steve Von Till, slapp soloalbum i fjor. Verdt å få med seg, men jeg holder en knapp på The Wake. La oss bare håpe moderbandet også gir lyd fra seg snart.

Flipper – Generic (1982)

San Francisco bandet Flipper har røtter helt tilbake til slutten av 70-tallet. Som en noisy post punk utgave av Stooges. Soundet er skurrete, skakt og deilig. Tempo er dratt ned, men entusiasmen er på topp. Bandet opparbeidet seg kultstatus med denne, deres debutalbum, mye takket være knallspor som Sex Bomb. Kaotisk, uten regler, men så mye livsglede og attityde. Kurt Cobain var fan. Det er du også etter å ha hørt denne skiva.

Allen Toussaint – The Collection

En svett ukependler. Skviset sammen med skillsmissebarn på vei til forelder nummer to på sørlandet. Ufrivillig fellesskap med hysteriske og kaklende damer i overgangsalderen på jentetur, og halvnarkomane, slitne og suspekte typer. Hvem trenger vel ikke å lukke verden ute av og til?! Få ting er bedre enn Allen Toussaint i så henseende. Fyren, som tilsynelatende, har holdt koken siden populærmusikkens spede begynnelse. ”Her skal der festes!”  Toussaint pumper ut drøy soul og deilig sørstatsblues, eller drar ned tempo og serverer deg sløy jazz på en ellers døv busstur langs E-18 et sted. The Collection består av nettopp slike låter, selv om jazzen strengt tatt er relativt fraværende på akkurat denne samleren. New Orleans ligger alltid i bakgrunnen, med eller uten flomdiker. Som tilfellet var med hans konsert-, og senere også albumsamarbeid, med Elvis Costello. Flåsete sagt er Toussaint en mann for folket – av folket. Han lider med oss, men aller helst vil han akkompagnere gode fester for oss. Og han blir med på festen i sommer. Like selvfølgelig som grillos, solskinn og paraplydrinker.

Grizzly Bear – Veckatimest (2009)

Dette tror jeg blir den virkelig store indie-vinneren i år. Som oppfølger til Yellow House og publikumspleaser er plata helt ypperlig. Denne, og Animal Collective’s bidrag av året, er oppsiktsvekkende frittalende, lite villige til å bli bås satt, varierte og veldig underholdende, samtidig som de aldri slutter å utfordre. Det er lett å trekke linjer til nevnte Animal Collective, Radiohead, Beach Boys, Sufjan Stevens, osv. Innfallsvinklene er mange, men det er umulig å si annet enn at bandet er noe for seg selv og har laget et fantastisk flott album. Å dra frem enkeltlåter synes i alle fall ikke jeg at er enkelt, selv om noen prater om så vel åpningskuttet Southern Point og While You Wait For The Others. Uvesentlig i den store helheten. Her er mye vokalharmonier, intelligent låtstruktur, groovy rytmeseksjoner og gitarlyd. Fet plate

Rune Grønåsen
5 juni 2009