Rune Riff roter i samlinga Vol. 4

Ny runde med essensiell musikk. Disse bør sjekkes ut. Jeg er i alle fall glad jeg gjorde det.

OFF! – First Four EP´s (CD – 2010)

Folka bak OFF! er legendariske skikkelser i amerikansk punk og hardcore. Ingen ringere enn Keith Morris (Circle Jerks/Black Flag) står bak. Bandet består for øvrig av tidligere medlemmer av Redd Kross, Hot Snakes og Rocket From the Crypt. Heldigvis forsøkes det ikke å finne opp rockekruttet på nytt, men det derimot spys ut god gammel og oppsiktsvekkende treffsikker og høyoktan punkrock. Denne utgivelsen er en samling av alt deres, til nå, utgitte materiale. De fire EPene er gitt ut i en lekker boks med fire 7”, men ble tidlig i år også tilgjengelig på CD. Det er herlig befriende å lytte til disse låtene, spesielt fordi kvaliteten på dem er så bra, og produksjonen lyder så deilig, upolert og rå. I tillegg blir låtene aldri kjedelige og ensformige, men hver og en stikker seg ut som kontemporære punkklassikere. På løpende bånd. Sjekk bare ut ”Jeffrey Lee Pierce”, som, selvsagt, er en hyllest til den avdøde kameraten til Keith Morris. Sitter som ei kule! OFF! har nylig gitt ut 7 tommeren Compared To What i anledning Record Store Day. Singelen er ute på Southern Lord, av alle ting. Uansett. Southern Lord + OFF!.. Dømt til å bli bra! Gleder meg som en unge til mer materiale fra dette fabelaktige bandet.

The Radio Dept.  Passive Aggressive: The Singles 2002-2010 (LP – 2011)

Svenske Radio Dept. er et band jeg har beundret en stund. Helt siden den shoegaze inspirerte og beint ut indie-vakre debuten deres Lesser Matters har de gitt ut jevnt gode album et lite stykke unna radaren til mannen i gata de siste ti åra. Det virket likevel som om bandet fikk et aldri så lite oppsving i karrieren igjen med fjorårets Clinging To A Scheme, et album som fikk mye god presse og som lød helt aldeles nydelig. I kjølvannet av Clinging To A Scheme ble denne dobbel LP´en sluppet. Her dokumenteres bandets singler og b-sider, pakket inn i et smakfullt fysisk produkt. Utgivelsen er fin for oss som er glad i bandet, men som aldri har hatt noen intensjon om å komplettere en samling med samtlige av deres arbeider, for her er nemlig det meste av det beste samlet. Det gjør Passive Aggressive også til et glimrende utgangspunkt hvis man vil sjekke ut The Radio Dept. for første gang. Musikken er det i alle fall ingenting å si på. ”Erketypsik indie” vil kanskje noen si. Jeg vil likevel påstå at de har noe eget ved seg. Et særegent sound bygget opp rundt en evne til å skrive deilig smektende poplåter kledd i synth, fuzz, shoegaze, eller hva det skulle være. Et band litt utenom det vanlige. Et band for folk som er glad i god musikk.

Liturgy – Renihiliation (CD – 2010)

Liturgy er fra New York og består av det som høres ut som et helt ensemble mørkkledde menn som vet å lage vegger av lyd og kaos. Sannheten er at Liturgy er tre unge menn bevæpnet med gitar, bass og trommer som er mestere å lage massive lydvegger av metalstøy. Som band er Liturgy vanskelig å sjangerplassere. Det dreier seg i aller høyeste grad om metal. Det er sikkert. Enkelte karakteriserer dem som black metal. Greit nok, men heldigvis mangler bandet mørkemmannsimaget som 99% av black metal banda kjører. Men det lyder likevel umiskjennelige mørkt, harskt og brutalt ut når Liturgy trekker våpen. Det som skiller dem ut fra resten av black metal hordene må sies å være deres evne ti å strekke musikken sin helt til det ytterste klimaks. En slags ekstremmetal ikke ulikt det frankse Deathspell Omega bedriver. Når bandet også innehar en viss eksperimenteringsvilje i så vel låtstruktur som i sin fysiske utforming, gjør det dem hakket mer interessante enn mye annen bra metal som produseres i dag. Dette igjen gjør dem til gjenstand for mye hat fra den ortodokse metalfansen uten at dette later til å tøyle deres vilje til å fremstå nettopp slik de gjør her. Godt er det! Renihiliation krever definitivt tålmodighet og ikke minst en tilpasningsevne fra lytterens side, men gidder man ta seg tid til skiva, så byr Liturgy på sinnsykt mye godt. Denne falt jeg pladask for.

Paintbox – Singing, Shouting, Crying (LP – 2001)

Dette albumet ble første gang gitt ut på CD i Japan i 1999. Versjonen jeg har fått tak i, er på LP og lyder så fordømt bra at den må med i denne sammenhengen. Paintbox kan ikke anklages for å være viden kjent her på berget, men de elskverdige folka på Tiger i Oslo har gravd dem frem og pusher denne utgivelsen ut til sine kunder. Honnør til dem for det! Paintbox, slik de fremstår her, maner frem drøy japansk hardcore av beste kvalitet. Japansk hardcore regnes, slik jeg har skjønt det, for å være av overtruffen kvalitet. Nå skal jeg ikke påstå at Paintbox nødvendigvis er synonymt med det hardcore-scenen i Japan har å by på, men de presterer i alle fall i overkant av hva jeg hadde turt håpe på her. Det dreier seg som sagt om hardcorepunk, men i en slik manifestasjon at gitarene ligger enda lenger fremme i lydbildet og har en mye mer sentral plass enn hva jeg er vant til fra mange av Paintbox´sjangerfrender. Det er sykt drøy riffing og låtene er stødige, gode og morsomme å lytte til. En relativt lavpanna, men gudsjammerlig fet rockepakke dette her.

Papercuts – Fading Parade (LP – 2011)

Papercuts er artistnavnet til Jason Quever fra California. Fading Parade er hans fjerde album til nå, og hans debut på Sub Pop. Quever og hans medmusikanter byr på himmelfallen indiepop komplett med akustiske gitarer, piano og det hele i en deilig symfoni av såkalt drømmepop. Låtene er preget av en slags akustisk og harmonisk vegg av lyd. Det er lett å få assosiasjoner til for eksempel Velvet Underground på sit mest harmoniske. Ingen dårlig sammenlikning mener jeg. Noen vil si at dette har jeg hørt en million ganger før, men det har du ikke. Ikke fordi det er så spektakulært og særegent, men fordi det er gjort på en meget gjennomført og god måte. Det er storslått og drømmende, men på en organisk og veldig jordnær måte. Muligens en selvmotsigelse i seg selv, men det er nå slik Fading Parade fremstår for meg. Et bunnsolid album for folk med sans for amerikansk folk og indie, eller bare gode melodilinjer og massive lydbilder.

Burzum – Hvis Lyset Tar Oss (CD – 1994)

Det er lett å avskrive Burzum med bakgrunn av historien til Vikernes, men la oss for et øyeblikk la musikken tale for seg. I mine ører har Burzum gitt ut to av de aller beste metalalbumene noensinne. Ikke bare i norsk skala, men sånn generelt. Denne her, og Filosofem, som kom noe senere. I likhet med tidligere omtalte Papercuts, lager Burzum også vegger av lyd, men på en helt annen måte. Hans nedstrippete og mildt sagt fiendtlige, og iskalde vegger av ”shrieks” og kjellergitar treffer deg midt i fleisen, men skaper over litt tid en slags massesuggesjon og hypnotisk, trolsk, stemning som virker musikalsk tiltalende. Dette har gitt ham rykte for å være en slags mester i monoton rock. Burzum er heller ikke fremmed for å eksperimentere med synther og svevende lydbilder. Så også her, i form av sporet Tomhet. Senere gav Burzum ut det tidvis utskjelte albumet Daudi Baldrs som i sin helhet ble laget med synth og hadde fint lite med black metal å gjøre. I likhet med eksempelvis Sunn O))), mener jeg Burzum har tilført den ellers så rigide metalsjangeren noe nytt, og vært med å bane vei for band med større vilje og evne til å trekke det hele i nye og spennende retninger. Det mener jeg Burzum skal ha ære for.

Anhedonist – The Drear (LP/Digital – 2011)

Anhedonist er et band jeg helt tilfeldigvis kom over etter å ha googlet meg rundt i diverse metalblogger. Bandet befinner seg fjellstøtt innenfor doommetal sjangeren, og er noe av det tøffeste jeg har hørt innenfor sitt segment. Bandet, fra Seattle, Washington, lager sin eksentriske doom sterkt influert, slik jeg ser det, av hardcorens DIY-approach. Washington var jo for øvrig også et hardcore-sentrum i USA på 80- og tidlig -90 tall slik jeg har forstått det. Det lyder ”levende”, på tross av at sjangeren de må sies å befinne seg innenfor, normalt sett frembringer langt andre assosiasjoner. Plutselige temposkifter. Hardcore-estetikk. En fantastisk ”råtten” sound. Alt stemmer på The Drear, som faktisk er en demo som nå skal utgis for allmennheten i et limitert antall av 500 eks. i påvente av deres debutalbum som etter sigende er på vei. Du kan selv sjekke ut Anhedonist, og laste ned The Drear, helt lovlig, via denne linken: http://icoulddietomorrow.blogspot.com/2011/05/anhedonist-drear.html

The Foo Fighters – Medium Rare (LP – 2011)

Foo Fighters er kjent stoff for alle som er glad i rock n roll i disse dager. Bandet har nylig gitt ut nytt album, Wasting Light. Deres beste på lenge. Mange mener at for første gang siden The Color And The Shape, fremstår Foo Fighters igjen som vitale, og ikke minst virile, leverandører av kvalitetsrock. Dem om det. Jeg likte årets album godt, men jeg har allikevel foretrukket denne, Medium Rare, nå de siste ukene. LP´en ble, slik jeg har forstått det, gitt ut i forbidelse med Record Store Day og består av ikke mindre enn 13 coverlåter bandet har spilt inn i årenes løp. Det er mye kjent materiale her, og jevnt over ligger Foo´s versjoner tett opp til originalene, men det er allikevel mer ”edgy” og frekt, samtidig som Grohl og Co. tilføyer låtene mer ”sting”. Et godt eksempel er den gamle sax-drevne sviska Baker Street, hvor saxsen er byttet ut med Grohls hvinende el-gitar. Fantastisk! Foo Fighters har ikke vært noen stor favoritt for undertegnede på mange år, men har nå i våres virkelig vekket min interesse for dem til live igjen. Det virker som om gutta er for durkdrevne og rutinerte til å gjøre disse utvalgte coverne noe vondt, og opphavsmennene kan slappe helt av. Materialet deres er i de aller beste rockformidlende hender.

Neurosis – Enemy Of The Sun (CD – 1994/re-utgitt 2010)

Om ikke Neurosis er et ”household name” for leseren, bør de umiddelbart innlemmes i samlinga di. Bandets lange fartstid er farget av en katalog av tidvis monstrøse metalutgivelser som rent kvalitetsmessig er bunnsolid. Et godt eksempel på det er Enemy Of The Sun, første gang utgitt i 1994. Bandet er vanskelig å båssette med presisjon. Heldigvis. Men i hovedsak dreier jo dette seg om hard-, tidvis progressiv-, og kontant metal. Neurosis maner ut lange låter som bølger seg frem og tilbake i intensitet og stemningsleie. Samtidig som hver enkelt låt lever sitt liv, og godt kan nytes i seg selv, er det ved å ta seg tid til å lytte gjennom hele albumet at man sitter igjen med den største gevinsten. Når det er sagt, må det også sies at Neurosis kan kreve mye av lytteren sin. Det dreier seg i alle fall ikke om ”easy listening”, for å si det sånn, men gevinsten er destod større når man tar seg tid til virkelig å synke inn i hvert enkelt album. Denne, samt Through Silver In Blood, Given To The Rising og albumet dem gjorde sammen med Jarboe fra Swans, er mine favoritter med Neurosis. Skal du bli kjent med dem for første gang, tror jeg ikke det er så dumt å begynne med et av dem. Forhåpentligvis kommer det også nytt materiale fra denne kanten snart. For øvrig kan det nevnes at flere av medlemmene har sine egne bandkonstellasjoner og prosjekter gående, samtidig som de driver kvalitetslabelen Neurot Recordings.

Battles – Gloss Drop (Digital – 2011)

Dette albumet gis ut i begynnelsen av juni, men jeg har vært så heldig å få tak i et digitalt eksemplar pre-release. Jeg ble litt hekta! De fleste har neppe glemt den vannvittige debuten, Mirrored , fra 2007, og nå er de endelig klare med en ordentlig oppfølger. Det betyr derimot ikke at det har vært helt stille rundt Battles, som har bidratt med musikk til diverse samlinger samtidig som de har turnert flittig. Battles består av musikere fra ting som Tomahawk, Helmet og Don Caballero, men er i disse dager mer rytme- og beat- orienterte enn i sine tidligere band. Battles gir ut skiver på Warp, noe som i og for seg gir en viss pekepinn på hvor de ligger i det musikalske terrenget. Allikevel er dette mer på rocker´n enn de fleste andre Warp artister jeg har hørt. Men som tidligere nevnt er det rytmikken som står i fokus. Heftig perkusjon og enda heftigere beats. Låtene bygges gradvis opp rundt et perkusjonstema, som etter hvert vokser seg inn i noe massivt og mangfoldig. Sjekk bare ut sporet Futura. Faen, dette får meg nesten til å ville danse. Eller, vent.. Jeg danser ikke for pokker! Men, kul skive. Neste!

Ash Borer – Ash Borer/Demo/Fell Voices Split (Digital – 2009-2011)

Jeg velger å nevne Ash Borer i denne sammenhengen, fordi de, etter min mening, representerer noe av den beste svartmetallen som gis ut akkurat nå. I tillegg til tidligere nevnte Anhedonist, er Ash Borer et band som har skapt seg et navn i den amerikanske metal-undergrunnen ved hjelp av diverse privatdrevne metalblogger med muligheter for gratis og lovlig nedlasting av musikk. California-bandet gir ut musikken sin på kassetter og limiterte vinylopplag på små uavhengige selskaper. Musikken deres bærer preg av å være spilt inn under ”kummerlige” forhold, noe som gir musikken deres et ytterligere mørkt preg. Lange låter med monumentale vegger av metalstøy møter lytteren. En slags ”kaskadisk” malstrøm av ”vond go´lyd” ikke ulikt det tidligere nevnte Liturgy, Krallice, eller fantastiske Wolves In The Throne Room driver med. Soundet er veldig organisk og utilgjort. En slags kombinasjon av ambient metal og screamo. Fell Voices nevnes i sammenhengen her fordi de bidrar med et spor sammen med Ash Borer på deres felles split. En aldri så liten metalsensasjon av en utgivelse spør du meg. Disse skivene er som sagt foreløpig kun tilgjengelig i begrensete opplag på kassetter og LP-plater som kan bestilles via diverse lugubre amerikanske nettsjapper. Jeg venter fremdeles på mine eksemplarer, men i mellomtiden nyter jeg musikken om, og om igjen, i digitalt format.

Electric Wizard – Come My Fanatics (LP 1996/2011)

Dette er re-utgivelsen av Electric Wizard klassikeren, Come My Fanatics, som sammen med skiva Dopethrone, rager høyest i EW-diskografien og nå nylig altså har blitt pussa opp og gjenutgitt på vinyl. Bandets steintøffe stonerdoom har satt sitt preg på-, og inspirert, mange likesinnete etterkommere. Denne doble LP-utgivelsen består av seks spor fordelt på fire feite vinylflater. De seige, langstrakte og monumentale låtene kler vinylformatet perfekt og soundet deres lyder, om mulig, enda tyngre på 180gr. vinyl enn via skinnende hvitt headsett på en nymotens mp3-spiller. Uansett format, er Electric Wizard en fryd for øret. Særlig dersom du har sans for tunge Sabbath-riff og ørkenrotter, whiskeyblues og luremus. Den uhellige blandingen av lettkjøpte damer, sprit, svette og bluesinfisert powerriffing i metallandskap, er etter min mening uimotståelig. Velkommen til Electric Wizard-land alle sammen!

Barn Owl – Ancestral Star (2010)

Jeg veit fint lite om Barn Owl og har egentlig ikke noe behov for å vite all verden om dem heller. Det jeg derimot vet, er at skiva deres Ancestral Star tar opp tråden etter Earths nittitallshegemoni som elektriske dronemestere, dog uten å kopiere dem. Der Dylan Carlson og hans nysammensatte 2011-utgave av Earth fremdeles leverer utsøkte ting, sist med Angels Of Darkness, Demons Of Light, spirer det også i stiene bak Carlson som han gikk opp på begynnelsen av nittitallet. Et godt eksempel på det er Barn Owl og deres utsøkte Ancestral Star. Ved første gjennomlytting glemmer du at det ikke er Earth du hører på, men etter som skiva får sine velfortjente runder i spilleren skjønner du at disse har mer å by på enn ren blåkopi av Earth-oppskriften. Soundet deres, de voldsomme, men stillferdige, gitardrevne låtene, maner frem en følelse av ensomhet, indre ro og nærmest guddommelig nærvær i sin pureste musikalske form. Slettes ikke verst.

Ash Borer - Live