THE GUN CLUB og JEFFREY LEE PIERCE
 Av Rune Grønåsen

Et av mine absolutte favorittband de siste årene har vært the Gun Club. Et band som eksisterte mer eller mindre sammenhengende fra 1980 til 1996.

Følelsen av å høre noe helt fantastisk man egentlig ikke visste man lengtet etter før man endelig får høre det, er kanskje en av de største og beste ”rusopplevelsene” en musikkjunkie kan oppleve. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle at The Gun Club var nettopp en slik bra ”trip” jeg ikke visste jeg ville ha før jeg hadde sprøytet den fantastiske blandingen deres av blues, punk, garasjerock, og støvete voodoo-rock, inn i øregangene mine, for så å gå over i blodet mitt for å bli en del av meg. Som et nytt grunnfjellband som definerer min helt egne musikksmak. Dessverre var ikke Gun Club en slik opplevelse den første gangen jeg hørte bandet. Noe som i og for seg er helt utrolig når man tenker på at de første spora jeg fikk høre av bandet var Walking with the Beast, og Sex Beat.

Jeg ble nysgjerrig på bandet etter at de til stadighet ble sammenliknet med norske Helldorado. Et band jeg på denne tiden akkurat hadde anskaffet meg en flott EP ved navn Lost Highway. Deres særegne rock ble ofte assosiert med musikken til band som Gun Club, 16 Horsepower, og Nick Cave. Siden Gun Club var de eneste av disse banda jeg ikke hadde noe musikk av fra før, gikk jeg til anskaffelse av debutplata deres The Fire of Love. En plate jeg for så vidt likte godt, men jeg kicka ikke helt på dem før jeg gikk til anskaffelse av oppfølgeren til Fire of Love, Miami, fra 1982. Det var først da jeg innså at dette var et vannvittig bra orkester som ikke bare var fabelaktig gode til å snekre gode punk- og garasjerocklåter, men som hadde en helt annen allsidighet enn jeg hadde turt drømme om etter førsteplata deres å dømme. Jeg var solgt, og har vært det siden…

Men hvem er The Gun Club egentlig? Hvordan startet det hele?

På mange måter kan man si at the Gun Club var Jeffrey Lee Pierce, eller at Jeffrey Lee Pierce VAR the Gun Club. Foruten denne karismatiske singer/songwriteren hadde nok aldri bandet blitt det samme. Mannen stod bak brorparten av tekstene og musikken bandet produserte gjennom hele deres karriere. Men man kan faktisk også si at Jeffrey Lee Pierces livsførsel, med dop og alkohol, drev bandet frem, og inn i, ulike musikalske uttrykk, like mye som det ødela, ikke bare han selv, men også karrieren til et av de beste banda som dukket opp på 80-tallet.

Jeffrey Lee Pierce ble født 27. juni 1958 i California, USA. Han bodde mesteparten av sin barndom i Montebello, øst for Los Angeles. Oppveksten hans er ikke beskrevet altfor mange plasser, men det lille jeg har lest og hørt, tyder ikke på at Jeffrey hadde noen trøblete eller traumatisk oppvekst slik fantastiske kunstnere ofte har en tendens til å ha hatt, enten det er realistisk, eller dem skryter det på seg for å fremstå interessante. Vel, nok om det. Det lille jeg har hørt beskrevet av oppveksten hans kommer fra en uoffisiell DVD utgivelse hvor han selv beskriver typiske episoder fra sin barndom, om for eksempel da han og kompisene samlet golfballer på byens driving range for å tjene noen dollar hver slik at de kunne kjøpe hasj, og røyke seg skeive mens de hørte på skiver. Typisk ung gutt, kan man kanskje våge å si. I sin ungdom ble Pierce en gjenganger på mange av de små rockeklubbene i Los Angeles. Han overvar konserter med band som X, Television, The Cramps, og Blondie. Faktisk var han slik en hengiven Blondie-tilhenger at han ble president i fanklubben deres, noe som igjen skulle lede til vennskap og musikalsk samarbeid med bandets frontfigur, Debbie Harry. Som musikkfrelst freelancejournalist for blant andre magasiner som Slash, fikk Jeffrey tilgang til en drøss med skiver, og fikk ofte gå på konserter. Det var slik han kom i kontakt med Kid Congo Powers, en mann med samme musikalske referanser, og som attpåtil var en dreven gitarist. Selvsagt skulle de starte band.

Powers og Pierce fikk med seg Ward Dotson (gitar), Rob Ritter (bass), og Terry Graham på trommer. Sammen dannet de bandet Creeping Ritual som opparbeidet seg et rykte som solid liveband i det lokale musikkmiljøet rundt omkring LA, mye takket være Pierces utagerende sceneopptreden som involverte det meste av det en herlig degenerert livsførsel fører med seg. Bandet fikk også etter hvert til låter det virkelig var trøkk i. Låter som senere skulle utgjøre grunnstammen av sangene på bandets debutskive The Fire Of Love. Men før dette ble navnet Creeping Ritual byttet ut med The Gun Club etter oppfinnsom namedropping av Pierces romkamerat på denne tiden; Keith Morris, kjent fra bandet Circle Jerks. Når bandnavnet var på plass var tiden inne for å spille inn skive, noe som ble gjort bare i løpet av et par-tre dager. Pur punkrock, ikke bare rent musikalsk, men også i måten bandet valgte (”valgte” er kanskje ikke rette ordet, de hadde vel neppe midler nok til å ha noen valgfrihet) å spille inn musikken sin, med få takes, og et dirty sound. Fire Of Love ble født i 1981 på restene av det som engang var Slash Magazine, nå Slash Records. Kid Congo Powers forsvant etter kort tid til The Cramps, og ble med på nok en klassiker fra dette året, nemlig deres Psychedelic Jungle. Powers overgang til the Cramps til tross, the Gun Club ble hyllet av kritikere og skaffet seg mang en fan med utgivelsen av debutplata deres. Plata solgte godt til tross for å være en uavhengig utgivelse blotta for PR-backing. Kanskje var det det spesielle soundet bandet hadde som ble spiren til en viss suksess blant musikkfrelste i LA på denne tiden. Deres blanding av skitten blues, garasje, punk, og rockabilly var temmelig unik på denne tiden, og har blitt forsøkt kopiert av mang et orkester siden. Den beste beskrivelsen på bandets sound er kanskje psycobilly-blues, eller som allmusic velger å kalle det: ”tribal psycobilly bluesy death rock”. Herlig beskrivelse!


Fire Of Love 1981

Nå er det ikke nok å tilegne kun Gun Clubs sound som deres sterkeste side. Også låtene på platene er verdt å legge merke til. Det vil si, det er vanskelig ikke å legge merke til dem, i og med at brorparten av dem er veldig bra! På Fire Of Love hadde dem enkelte-killere som Sex Beat, She’s Like Heroin To Me, Fire Spirit, og Jack On Fire. To coverlåter har bandet også ryddet plass til på sin debutplate: Bluesklassikeren Preaching The Blues av Robert Johnson og Tommy Johnsons Cool Drink Of Water. Tekstene var det Jeffrey Lee Pierce som stod for på deres eget materiale. Han hentet ofte inspirasjon i gamle blueslåter, i det øde landskapet i Texas, eller i storbyens perverterte dagligliv. Tekstmessig befinner Gun Club seg i en sinnsyk symbiose av voodoo, sex, død, kjærlighet, og fordervelse. The Fire Of Love ble produsert av Chris Desjardins fra The Flesheaters, og står som en bauta i bandets diskografi, og mange fans fremhever den som deres aller beste plate.

Artwork fra albumet Fire Of Love

Bandet turnerte masse omkring Los Angeles og omegn i kjølvannet av utgivelsen av Fire Of Love, men allerede sommeren 1982 begynte innspillingsprosessen til det som skulle bli deres andre utgivelse, Miami. Nå hadde bandet etter hvert fått seg fast base i New York, og knyttet bånd med folk som Chris Stein og Debbie Harry fra Blondie. De to er begge medvirkende på Miami. Harry som ”D.H. Lawrence” hvor hun er med og synger på noen av låtene på albumet. Blant andre Watermelon Man og Brother and Sister. Chris Stein produserte albumet, og tilførte en liten vri i Gun Clubs sound i form av at han la Pierces vokal noe hevet over instrumenteringen. Dette gjorde det lettere å høre hva som ble sunget, og utgjør på mange måter malen til det som bandet etter dette kom til å benytte seg av ved senere utgivelser. I det hele høres Miami mer ut som et fullverdig rockealbum, i motsetningen til debutplata som nærmest var en rein punk utgivelse å regne. Helheten på Miami er, etter min mening, bedre, og bandet fremstår mer voksent enn tidligere. De karakteristiske skrikene til Jeffrey er selvsagt også til stede her også, det samme er den frenetiske riffinga, og de gode låtene. Bassist på denne tiden, Rob Ritter bestemte seg for å forlate bandet like før utgivelsen av Miami. Det er grunnen til at han ikke er avbildet på coveret, men hans bassklimpring er å høre på plata. Ritter døde for øvrig i 1992 av en overdose da han jobba som roadie for Celebrity Skin.

Miami inneholdt 12 spor, hvorav 3 av dem er coverlåter. Blant annet en helt vannvittig tøff versjon av John Fogertys Run Through The Jungle.

På coveret er bandet avbildet i typisk Florida-landskap med palmer og blå himmel, deres dødsrock til tross. Jeffrey Lee Pierce fremstår på sedvanlig vis med sitt platinablonde hår, ofte bare kalt ”Marilyn Monroe from Hell”.

Miami er, i mine ører, et vel så godt album som The Fire Of Love, og må sidestilles med den som bandets absolutte høydepunkt i karrieren. Tiden før, og etter utgivelsen av denne skiva var preget av mer og mer bråk og uro innad i bandet. Stadige utskiftninger av bandmedlemmer og Jeffreys tunge alkohol-, og heroininntak bidro til det. Da er det imponerende at medlemmene var kapable til å lage album som dette.

Miami 1982

Etter at Miami ble lansert fikk også europeerne opp øynene for The Gun Club. Land som Nederland, Frankrike og Belgia i særdeleshet trykket LA-rockerne til sitt bryst. Hvorfor nettopp disse vites ikke, men sannheten er at bandet turnerte mye i Europa på denne tiden.

Bandets nyeste rekrutt var Patricia Morrison aka. Pat Bag fra det ukjente LA-bandet the Bags på bass. En av de første tingene hu fikk være med på var å spille inn livealbumet Danse Kalinda Boom – Live from Pandoras Box, som ble tatt opp i september 1983. Meningen var at konserten ikke skulle slippes på markedet med det første, men siden bitre ex-bandmedlemmer allerede hadde sluppet flere bootlegversjoner av materialet ble plata offisielt utgitt. Det mysser for øvrig av diverse livebootlegs av ymse kvalitet med dette bandet rundt omkring i nedslitte bruktsjapper verden over, og er man heldig kan man komme over mye snadder via bootlegmarkedet også når det gjelder the Gun Club.

Patricia Morrison

Den ordentlige oppfølgeren til Miami ble faktisk en EP titulert Death Party i 1983. Denne har nylig blitt gjenutgitt av Sympathy For The Record Industry med flere bonusspor. Blant annet liveopptredner og intervjusnacks fra en fransk radiokanal. Det var også på denne Epen at Jeffreys daværende kjæreste Linda Jones debuterte med vokalhjelp, noe som aldri ble noen stor suksess, og som ikke ble gjort igjen.

Det påfølgende året, 1984, var igjen Gun Club klare med nytt album, The Las Vegas Story, som også regnes for noe av det bedre bandet gjorde i sin oppstykkete 16årige karriere. Bandet hadde returnert til sin ur-oppsetning, pluss at Patricia Morrison vedvarte som bassist. Kid Congo returnerte tilbake til kompisen Jeffrey Lee Pierce, og sammen laget de et helstøpt album. På en måte har jeg inntrykk av at The Las Vegas Story dro ned tempoet i låtene noe. Soundet er likt som på Miami, men hele feelingen albumet gir er en litt annen. Kanskje en litt dystrere og mer mørkere musikalsk fremtoning. Her finner vi selvsagt også fantastiske enkeltlåter som Walking With The Beast, Eternally is Here, Moonlight Motell, og det vakre avslutningssporet Secret Fires. Soundet på denne plata får meg til å tenke på postpunk storhetene i Joy Division med sin mørke tilnærming til verden. Et flott stykke musikk!

The Las Vegas Story 1984

Etter mye turnering frem og tilbake, blant annet som support for Siouxsie and the Banshees på deres Hyaena-turne, brøt bandet mer eller mindre opp, og medlemmene gikk hver til sitt. Jeffrey flyttet til London og begynte arbeidet med sitt soloalbum Wildweed. Det var også på denne tiden han begynte å reise til Asia, et kontinent som inspirerte og fascinerte ham stort. Han ble sammen med Romi Mori, og hun ble lært opp til å spille gitar slik at hun kunne være med på innspillingen av Wildweed sammen med ham. Wildweed ble sluppet i 1985, og hadde blant annet ett killerspor som het Love and Desperation. En låt jeg har hatt fornøyelsen av å se en helt håpløst dårlig video til..

I løpet av denne perioden gikk Kid Congo Powers i gang med gitartraktering for Nick Cave i hans Bad Seeds, mens Patricia Morrison ble med i en ny besetning av The Sisters of Mercy.

Noe nytt Gun Club materiale kom ikke før i 1987, da i form av den glimrende Mother Juno. Historien forteller at Jeffrey Lee traff Robin Guthrie fra Cocteau Twins i en bar i London. Siden han var stor fan av Cocteau Twins kom de i prat, og Robin tilbød seg å bli med på et nytt Gun Club prosjekt, som produsent. Som sagt så gjort. Plata ble hyllet som bandets comeback, og ble godt mottatt av kritikerne. Uptempo rockere som Bill Bailey og Thunderhead, så vel som rolige og vakre Port of Souls og glimrende Yellow Eyes, en låt hvor legendariske Blixa Bargeld fra Einsturzende Neubauten/Bad Seeds var med som gitarist. Og igjen turnerte bandet i kjølvannet av et nytt plateslipp. På denne tiden var også Jeffrey Lee Pierce godt i gang med historien sin, The Blue Boy (som senere ble utgitt i en bok sammen med andre artikler av diverse alternativrockere) , og han var med på en Spoken Word-session sammen med Lydia Lunch og Henry Rollins ved Universitetet i London. Hans eneste.

Jeffrey Lee Pierce – Live

De neste tre årene bestod for det meste av turnering og promotering av så vel Gun Club materiale, som egen solokarriere for Pierce. Han returnerte i 1990 til USA hvor han, og nok en ny besetning av bandet tok til med arbeidet på bandets neste skive; Pastoral Hide And Seek. Igjen la bandet ut på veien for å turnere med nytt materiale. Denne gangen med nye kremlåter som; I Hear Your Heart Singing, St.Johns Divine, samt en cover av Jefferson Airplanes Eskimo Blueday. Brorparten av denne plata, og Mother Juno er å finne på den nylig gjenutgitte In Exile (Sympathy For The Record Indusrty).

In Exile – nylig gjenutgitt på CD

Denne ble fulgt opp av en EP ved navn Divinity hvor bandet satt sammen nye låter med en del livemateriale, samt en nyinnspilling av låta Keys To The Kingdom som tidligere hadde vært tilgjengelig på en livebootleg ved navn Sex Beat 81.

På denne tiden var Gun Club ikke lenger noe fast sammensatt band, men mer som et slags gjennomtrekk av musikere som alle samlet seg rundt Jeffrey Lee Pierce personlighet, som på sin side ble mer og mer overtatt av dop og alkohol. I 1992 reiste Pierce til Nederland for å spille inn sitt andre soloalbum, Ramblin’ Jeffrey Lee, som består utelukkende av gamle blueslåter. Det er her han får utløp for sin fascinasjon for bluesen, en fascinasjon som hele tiden har ligget mer eller mindre synlig i alt mannen foretok seg, både som soloartist og som frontmann i Gun Club. På denne tiden ble også bandets andre offisielle livealbum utgitt, ganske enkelt titulert Live, eller Ahmeds Wild Dream som enkelte foretrekker å kalle den. Dette albumet er en konsert bandet gjorde i Utrecht i Nederland, som ble tatt opp av en Hollandsk radiostasjon.

Nå hadde Gun Club på mange måter nådd et metningspunkt. Den stadige gjennomtrekken av musikere, og Pierce tiltagende alkohol- og narkotikaproblemer gjorde nok sitt til å ta knekken på dette herlige orkesteret. Lucky Jim, utgitt i 1993 ble bandets siste utgivelse, og bestod av 11 låter mer eller mindre smidd i samme digel som for eksempel Mother Juno albumet. Et solid album med andre ord, men dessverre ble det bandets siste. Pierce flyttet tilbake til LA, og begynte arbeidet med selvbiografien sin, Go Tell The Mountain, hvor han forteller historien om Gun Club med egne ord. Det har ikke lykkes undertegnede å få tak i boka, så hvis du vet noe, ta kontakt! Boka ble for øvrig gitt ut på Henry Rollins (Black Flag/Rollins Band) forlag 2.13.61. Samtidig med utgivelsen av boka dro Pierce frem og tilbake til Japan. Hans nye mål her i livet var å promotere japanske band, som ofte hadde hentet inspirasjon fra band som Gun Club og deres våpendragere, hjemme i statene. Band som 5 6 7 8’s var blant dem som ble tatt under Jeffreys vinger. Samtidig utviklet han et kjærlighetsforhold til rap musikk(!), og har blant annet gjort en rap-låt, Pasties and a G-String, på en Tom Waits tributeskive. Sært!

Enkelte engangsshows med Gun Club ble holdt, men fra og med utgivelsen av Lucky Jim var på mange måter karrieren til bandet over. Så i 1995 returnerte Jeffrey til sin far i Utah, hvor han dessverre ble veldig dårlig etter en blodpropp forårsaket av alkoholmisbruk. Han falt i koma, og døde senere. En buddhistisk minneseremoni ble holdt i Los Angeles hvor han fikk det buddhistiske tilnavnet ”Shaku Chi Ken” som betyr noe sånt som ”..tilhenger av Buddha med visdom og visjon”. Et bra tilnavn på poeten Jeffrey Lee Pierce. The Gun Club har blitt covret og etterapet av mang en storhet. Band som Madrugada, White Stripes, Blanche, The Nomads, og 16 Horsepower har alle gjort versjoner av gamle Gun Club låter med varierende hell. Men at disse henter frem Gun Club som inspirasjonskilde er positivt etter som flere kan bli nyskjerrig på å finne ut mer om Jeffrey Lee Pierce og Gun Clubs fantastiske diskografi. Kanskje bandet endelig kan få den oppmerksomheten dem fortjener.

Så til slutt en kjapp diskografi:

Fire Of Love 1991
Miami 1982
Death Party EP 1983
Danse Kalinda Boom 1984
The Las Vegas Story 1985
Mother Juno 1987
Pastoral Hide and Seek 1990
Divinity EP 1991
Lucky Jim 1994

The Gun Club – to uoffisielle DVD-er med intervjuer og konsertopptak gitt ut av folka bak The Gun Club and Jeffrey Lee Pierce Website.

Anmeldelser i Rockeweb >>>

Kilder: www.thegunclub.net - www.allmusic.com