VAN MORRISON
 Av Torbjørn Westergaard Stornes

Stilarter: Folk-rock, Blues Rock, Blue-Eyed Soul, Jazz-rock, Soft Rock & R&B

Født: 31. august 1945 i Belfast, Nord Irland

Albumutgivelser:

Album (regulær)
Først utgitt
Utgivelse

Astral Weeks
1968
CD Warner

Moondance
1970
CD Warner

Van Morrison & The Street Choir
1970
CD Warner

Tupelo Honey
1971
CD Mercury/Polydor

Saint Dominic's Preview
1972
“
Hard Nose the Highway
1973
“
Veedon Fleece
1974
“
Period of Transition
1977
“
Wavelength
1978
“
Into The Music
1979
“
Common One
1980
“
Beautiful Vision
1982
“
Inarticulate Speech of the Heart
1983
“
Sense of Wonder
1985
“
No Teacher, No Guru, No Method
1986
“
Poetic Champion Compose
1987
“
Irish Heartbeat (m/The Chieftains])
1988
“
Avalon Sunset
1989
CD Mercury/Polydor

Enlightenment
1990
CD Mercury/Polydor

Hymns to the Silence
1991
CD Mercury/Polydor

Too Long in Exile
1993
CD Mercury/Polydor

Days Like This
1995
CD Mercury/Polydor

The Healing Game
1997
CD Mercury/Polydor

Back on the Top
1999
CD Mercury/Polydor

Down the road
2002
CD Mercury/Polydor

Om Van Morrison:

Etter alle disse årene har nordiren Van Morrison ennå ikke forstått hva rock egentlig er for noe påstår han selv. Det pussige i denne situasjonen, er at det er få personer som gjennom sin musikk forteller hva rock kan være for noe mer en Van Morrison. Allikevel har han en distanse i forhold til den, og anser seg ikke som en del av den. For selv om Van Morrison er en av ”rockens” 4-5 beste artister, er han ingen rockartist i ordets rette forstand. Han kan trygt beskrives som en outsider, men han er allikevel en ledestjerne. For Van Morrison er egentlig intet annet enn selve definisjonen på den sorte manns blues og den hvite manns country i en og samme person. Dette iblandet irske røtter, og resultatet er en av musikkens største kunstnere i forrige århundre. Denne symbiosen, hvor en manns inspirasjonskilder smeltes sammen i et unik og helhetlig uttrykk, gir oss en vei til mannens geni. For selv om musikken hans er en enhetlig kraft, er det mange ytterkanter i den. På den ene siden er mannen utadvent og positivt folkelig; med fengende r&b og heftige blåserekker, på den andre siden er mannen så innadvent som en artist kan bli, og for enkelte lettvektere vanskelig å begripe.

Den tidlige mester
Essensielle utgivelser:

Astral Weeks (1968)

Moondance (1970)

Tupelo Honey (1971)

Saint Dominic's Preview (1972)

Veedon Fleece (1974)

Etter å ha vært sanger i popgruppa ”Them” dro Van til Ny York for å begynne sin solokarriere. Men starten på den virkelige soloartisten startet med mesterverket Astral Weeks fra 1968, selv om den sammenraskede solo-LPen ”Blowin’ Your Mind” kom ut året før. For det var med Astral Weeks at Van Morrisons egentlige musikk ble født. Platen står som et fundament for alt som Van har forsøkt seg på senere, både på godt og vondt. Albumet er så godt som umulig å kategorisere, nettopp fordi ingen ting av dette minner om noe annet i musikkhistorien. Et unikt verk som er et resultat av en kunstner som skaper sitt eget univers. Platen ble innspilt i løpet av et par dager, og for anledningen hadde han med seg jazzmusikere, blant annet trommeslageren Connie Cay kjent fra Modern Jazz Quartet. Albumet var et resultat av en artist som for første gang gikk i studio for å lage den musikken han ville selv, og gi blanke i hva som alle forventet han skulle lage. Dette høres.

Om Astral Weeks hadde vist Van fra sin mest introverte og innadvendte side, så viste Moondance, fra året etter, han fra den andre siden; Nemlig den relativt utadvendte Morrison med fullrealiserte ”normale” sanger, med innslag av fengende r&b, soul og køntri. I ettertid ser man at Moondance og Astral Weeks, danner grunnlaget for resten av karrieren til Van. Etter Moondance fulgte utgivelsene Van Morrison & The Street Choir og Tupelo Honey. Sistnevnte en vindunderlig slags country-soul-plate, om man skal prøve seg på en slags karakterisering; med utrolig deilige og lekre arrangementer. Saint Dominic’s Preview fra 1972 var en slags symbiose mellom Vans to ytterligheter, og inneholder blant annet den episke ”Listen to the Lion” som henspeiler å ”lytte til villdyret i seg”, samt sangen ”Saint Dominic Preview” som må si å være noe av det mest umiddelbare vår mann har lagt. Veedon Fleece fra to år senere ble innspilt i Ireland, og er vel det nærmeste han skulle komme Astral Weeks igjen. Et svært innadvent og tungt album, men allikevel utenomjordisk vakker. Her er de irske folkelementene samt Vans bluesfeeling i perfekt symbiose.

Etter tre års pause, eller idetørke, slapp Morrison platene Period of Transition og Wavelength, som ikke regnes for å være hans mest sentrale utgivelser. Men etter dette begynte på mange måter et nytt kapittel for ham.

Ny spiritualitet
Essensielle utgivelser:

Into the Music (1979)

Common One (1980)

Beautiful Vision (1982)

Når sant skal sies så har Van Morrison lite til felles med andre hvite rockere, mye fordi hans platers tematikk ofte kan sies å være sterk spirituell og enkelte ganger nærmest religiøs. Sånn sett er det mye mer naturlig å sette han ved siden av Al Green enn Neil Young. Så var det da også møtet med de svartes musikk som var med på å forme han som menneske. Van Morrison var i himmelen når han som liten hørte på Ray Charles.

Det var med skiva Into the Music fra 1979, at nettopp den mer åndelige siden av han skulle komme enda sterkere frem enn tidligere. For med Into the Music redefinerte Van seg selv, ved å lage musikk med mer religiøs aura. Nevnte plate må kunne sies å nok en gang bekrefte mannens geni. Når en lytter til platen er det som Van forsøker å beskrive et høyere åndelig nivå, en tanke som allerede ble introdusert med Astral Weeks. Denne siden av Van Morrison kom til å vise veg for hans plater helt opptil nittitallet, og la ned blåkopien for hva han skulle være opptatt av det neste tiåret. Common One og Beautiful Vision følger mye i samme sporet, og er essensielle for å få et innblikk i hans musikk fra denne perioden. På plata Inarticulate Speech of the Heart, dro han det hele enda lenger, og er av svært mange avfeid som ren New Age muzak. Andre mener platene har en del høydare. Undertegnede heller mot det første.

Gammel mester til ro
Essensielle utgivelser:

No Teacher, No Guru, No Method (1986)

Poetic Champion Compose (1987)

Irish Heartbeat [m/The Chieftains] (1988)

Avalon Sunset (1989)


Med plata “No Teacher, No Guru, No Method” var Van Morrison igjen på toppen med et knippe fantastiske sanger som viste at han ikke hadde gått tom for ideer. Poetic Champion Compose går i noe samme lei, men inneholder også den topp Van Morrison materiale. Albumet Irish Heartbeat fant han samarbeidende med folk-ensemblet The Chieftains, og er av mange ansett som et svært vellykket sidesprang. Avalon Sunset, Enlightenment, Hymns to the Silence tilførte ikke intet nytt i Van Morrison katalogen, men innholdt om intet annet, et knippe svært flotte Morrison-komposisjoner.

Ol’ Irish Blues man

I hvilken retning gikk Van Morrisons musikk etter Hymn to the Silence? Jo, man ser klare tegn mot en mer jordnære og mer strømlinjeformede sanger.

For fra og med plata Too Long in Exile, med den gamle blueslegenden John Lee Hooker som gjest, forlatte Van det åndelige og flyktige til fordel for mer blues-tendert og jordnært materiale. Det er muligens rett å konstatere at ingen av disse platene kan sies å være blant mannens mest spennende album. Nettopp av den grunn av at de er for like, rett frem, gjentakende og like til. Han har også drevet med en del sideprosjekter blant annet med Lonnie Donegan, Chris Barber, pianist Georgie Fame og Linda Gail Lewis. Ingen tvil om at mannen har tenkt å forsette å forsyne sine tallrike fans med nye album i fremtiden. Få har bidratt mer til vår nærme musikkhistorie med så mye gull som han.

Torbjørn Westergaard Stornes 2002