|
R.E.M.
Av
Torbjørn Westergaard Stornes
Bandmedlemmer:
Mike Mills (Bass/Tangenter)
Bill Berry (-1996) (Trommer)
Michael Stipe (Vokal)
Peter Buck (Gitar, Mandolin, Banjo m.m.)
Stilarter:
Indierock / Folkrock / Jangle Pop / Alternativ Rock / Pop-Rock
Albumutgivelser:
Murmur, 1983 (International Record Syndicate)
Reckoning, 1984 (IRS)
Fables of the Reconstruction, 1985 (IRS)
Life’s Rich Pageant, 1986 (IRS)
Dokument, 1987 (IRS)
Green, 1988 (Warner)
Out of Time, 1991 (Warner)
Automatic for the People, 1992 (Warner)
Monster, 1994 (Warner)
New Adventures in Hi-Fi, 1996 (Warner)
Up, 1998 (Warner)
Reveal, 2001 (Warner)
Om R.E.M.
I min musikalske barndom, da jeg ennå ikke hadde opplevd hva god
rock var for noe, var det et band som fikk meg til å forstå hva
god musikk var. En verdenskjent gruppe, med en god håndfull
hits, med et navn som i løpet av noen år kom på alles lepper, og
med en musikalsk karrierefortid som slettes ikke var fullt så
kjent. Bandet var R.E.M., og var på mange måter min inngangsport
til musikkens verden, noe jeg sikkert deler med mange andre
også. Gruppa som kalte seg Rapid Eye Movement, navnet på en
drømmetilstand, var på mange måter et epokeskapende fenomen.
Undergrundens helter
Det hele begynte rundt 1980 da fire gutter startet band, slik
som tusenvis hadde gjort før dem; forskjellen var bare den at
denne gruppa skulle komme til å lage en helt unik form for
musikk. På begynnelsen av 80-tallet var rocken på mange måter
inni en vanskelig fase. Borte var search’n’destroy-mentaliteten
til Johnny Rotten og hans samtidige, og radioen var på den tiden
var preget av synth pop og et slags vrangkjørt gufs fra det man
en gang kalte New Wave. I tillegg var David Bowie fallert til en
underpari popkjøter, Neil Young begynt å lage rockabilly og John
Bonham død. Selv i disse hårda tider var god musikk forsatt
tilstede, men det ble mer og mer vanlig at den virkelig
essensielle musikken fantes i mindre kommersielle kretser. I
dette musikalske landskapet var REM-gutta et virkelig frisk
pust. Musikk deres var på mange måter en videreføring av
post-punken som opp til da hadde preget tiden; og da Peter Buck
tok opp gitaren het det ikke lenger post-punk, men alternativ
rock. Genistreken var å blande post-punk med byrdske gitarer,
Big Star-harmonier og sterke folkrock-elementer. I tillegg var
Michael Stipes’ til tider mystiske og uforståelige tekster,
fremført med hans mumlende stemme, prikken over i-en. De første
platene til R.E.M. innehar det som skiller mesterverk fra
middelmådighet; feeling, sjel, ånd, mystikk, enkelthet og
individualisme. Midt i pastellfargehelvetet, var det vanskelig
for en rockgruppe som R.E.M. å nå de store masser; og de
etablerte seg i stedet som en undergrunnfavoritt, og deres
sanger ble spilt i hjel på amerikanske college-radiostasjoner.
Da plata ”Murmur” kom ut i 1983 var den, og er fremdeles, selve
symbolet på amerikansk undergrunnsrock. Plata er med sine
konsise og umiddelbare sanger, en favoritt for alle alternative
musikkelskere. Da ”Reckoning” kom ut året etter, var det en
videreførelse av ideene på Murmur, selv om plata kanskje er en
smule mørkere og noe mindre umiddelbar.
Om de foregående platene var mesterverk i genren, så er deres
neste plate ”Fables of the Reconstruction” kanskje det aller
beste de har gitt ut. En beksvart og totalrealisert plate, hvor
den underliggende mystikken som preget tidlig R.E.M., sprang ut
i full blomst. Her er Michael Stipes innadvente tekster på sitt
beste, og folk-elementene er blitt fullt integrert i lydbildet.
Udiskutabelt et av tidenes beste og mest unike album. ”Life’s
Rich Pageant” fra året etter er langt lysere og mer rocka, men
står allikevel ikke langt tilbake for ”Fables”. Den er kanskje
den tøffeste platen som R.E.M. har lagt, og det nærmeste de noen
gang skulle komme punk. Her var også samfunnsengasjementet
vekket med låter som ”Fall On Me” og ”Cuyahoga”, to av gruppas
flotteste sanger. Feelingen til disse tidlige platene er helt
unik, og må bare oppleves.
Forandringens time
1987-utgivelsen ”Dokument” som viste en dreining mot et noe mer
pop-tendert lydbilde, og var på mange måter en slags
overgangsplate for R.E.M. Gruppa greide å få en hit med låten
”The One I Love”, og gruppa ble lagt merke i kommersielle
sirkler. Dette kom til å bli siste platen for indie-labelen ”IRS
Records” før de tegnet kontrakt med giganten Warner Bros. Om
Dokument tok et steg vekk fra de tidlige platene, viste også
”Dokument” R.E.M. fra sin beste side og innholdt glimrende låter
som ”Finest Worksong”, ”Welcome to the Occupation” samt ”The One
I Love”, som handlet om det motsatte av hva mange tror og
trodde.
Da ”Green” kom ut på Warner i 1989 hadde gruppa tatt steget opp
fra undergrunnen, og stod nå i A-stallen hos plateselskapet.
R.E.M hadde blitt en gruppe som nå skulle erobre de store
massene med sine særegne sanger og unike musikk. Bandet, som
alltid har fremstått som et veldig demokratisk sådan, var enige
om at selv om de nå hadde oppnådd kommersiell suksess, ikke
skulle kompromisse om det musikalske.
De nye superstjernene
Med platene ”Out of Time” og Automatic for the People” gikk
R.E.M. fra å være svært så populære, til å være verdens største
rockband. Begge disse platene inneholdt et knippe svært flotte
og umiddelbare pop/rock-sanger, som var svært lette å like.
Platene gikk rett i hjertet på nærmest hele den vestlige
halvkules ungdommer, unge voksne og andre pop og
rockinteresserte. Låter som ”Shiny Happy People”, ”Everybody
Hurts”, ”The Sidewinder Sleeps Tonite”, “Losing My Religion” og
“Man On The Moon” var så naturlig fengende at det var umulig å
bli forelsket i dem. Alle måtte ha disse platene, og både
publikum og kritikerne var i ekstase. Bandet som engang hadde
stått i front for amerikansk undergrunnsrock, hadde nå blitt det
mest populære rockbandet på kloden. Noen kritikere mente at de
løpet av denne prosessen hadde solgt sjelen til mammon, mens de
fleste nok var enige at de musikalske fruktene fortsatt var av
ypperste kvalitet, selv om de hadde mistet noe på veien.
For R.E.M. var deres enorme popularitet naturlig nok en stor
belastning, og oppfølgerne ”Monster” og ”New Adventures in
Hi-Fi” var langt mer uslipte og rocka. Spesielt førstnevnte
solgte svært godt, men siden bandet prøvde å distansere seg fra
de foregående platene og bevege seg mot et mer røft lydbilde,
hadde platene ikke samme vide kommersielle appellen som
forgjengerne. Gruppa stod fast på at det var det musikalske som
skulle stå i fokus, og gruppas hovedmål var å gi ut god musikk.
Fallet – Den nye starten
Etter ”New Adventures in Hi-Fi” gav trommeslageren Bill Berry
beskjed om at han at ville slutte i bandet, og heller trekke seg
tilbake som bonde (sic!). Dette kom som et sjokk på de andre
bandmedlemmene, men etter mye om og men, bestemte bandet seg for
å forsette uten Berry. På plata ”Up” fra 1998 som var første
platen uten han, gikk gruppa mot en mer eksperimentell retning
og plata hadde et mer elektronisk lydbilde enn tidligere. Første
sangen ”Airportman” bar bud om et R.E.M. som nå hadde beveget
seg vekk fra det tidligere mer gitarbaserte lydbilde. Plata var
allikevel svært så vellykket, og viste et band som var villige
til, og i stand til, å fornye seg. På den ujevne 2001-utgivelsen
”Reveal” hadde bandet for alvor tatt en dypere dykk i et mer
pop-orientert landskap, men platen var allikevel ikke uten
høydare.
Etter over 20 år i musikkbransjen har R.E.M. vist seg som et av
de store rockbandene gjennom tidene, med en unik evne til å
engasjere både nye å gamle lyttere. Det er ikke dårlig for det
som startet som et tilsynelatende vanlig gutteband fra Athens,
Georgia.
Anbefalte plater
Utvilsomt er det platene som bandet gav ut hos IRS Records
mellom 1983 til 1987 som viser R.E.M. i sitt mest nyskapende,
kreative og beste hjørne. Du bør allikevel også skaffe deg ”Out
of Time” og ”Automatic for the People” som er R.E.M.s beste
plater på Warner Bros. Den undervurderte plata Up fra 1998 er
også et essensiell kjøp for deg som vil se R.E.M. i et mer
eksperimentelt hjørne. De andre platene er også verdt å skaffe
seg, da gruppa alltid har gitt ut kvalitetsmateriale, selv om
både ”Green” og ”Monster” inneholder en del unødvendig
materiale.
Torbjørn Westergaard
Stornes 2002
|
