|
UNCLE TUPELO
Portrettert av
Geir Bø
Da Uncle Tupelo slapp albumet ”no depression” i 1990 var det lite sannsynlig at
de tenkte på at de noen år senere skulle få et eget magasin oppkalt etter
albumet, og at navnet skulle definere en ny genre med alternative rockere som
plutselig oppdaga country røttene sine. Men det var dette som skjedde, den
polerte og overflatiske Nashville-countryen hadde
fått en sint lillebror som tok countryen tilbake der den hørte hjemme, inn i
trange bakgater og langs støvete landeveier. Uncle Tupelo var en videreføring av bandet Primitives som Jay Farrar, Jeff
Tweedy og Mike Heidorn starta sammen med Jays bror Wade i 1985. Bandnavnet
Primitives viste seg nemlig å være opptatt av et ubetydelig new wave band fra England. Opphavet til det nye navnet bandet til
slutt kom frem til har flere forklaringer, deriblant en som går ut på at en god
venn av Jay og Jeff hadde malt et Elvis portrett som han kalte uncle tupelo. Den
kreative kjernen i bandet var uten tvil Jay Farrar og Jeff Tweedy, som faktisk
var samboere de første åra i en loslitt leilighet i belleville, Illonois. Bandet starta som et alternativt punk band
sterkt influert av grupper som Black Flag, the Minutemen og Husker du, men
allerede tidlig i karrieren hører du spor av gamle country/folk helter som Merle
Haggard, Buck Owens, Leadbelly og Gram Parsons.
Etter 3 selvfinansieret taper, debuterte de i 1990 med ”no depression”. De
fortsatte med å gi ut ei plate i året helt frem til oppløsningen i 1994. I
tillegg til album utgivelser kom hektisk turnering, noe som førte dem over
atlanteren til Norge høsten 1993. De spilte bl.a på Hulen i Bergen, mens jeg
satt på hybelen min i 5 minutters gåavstand og ikke ante hvem Uncle Tupelo var.
AAARRRGGHHHH.
I 1993 fikk bandet napp hos under-labelen til Reprise records, sire, og et aldri
så lite kommersiellt gjennombrudd var på gang. Men alt var ikke bare fryd og
gammen, som musikkhistorien før
har vist går det ofte galt når to sterke musikalske personligheter lever for
tett inn på hverandre, og tilfellet Uncle Tupelo er intet unntak. Rundt årsskifte 93/94 hadde Farrar bestemt seg for å forlate bandet og den 1 mai
spilte de sin siste konsert på Mississsipi nights i St.louis. Bruddet har
selvsagt vært diskutert i det vide og det brede, men noe konkret svar er aldri
blitt gitt. En grunn kan være at jay og Jeff hadde begynt å gå i forskjellige
musikalske retninger. Farrar var mer interessert i de gamle country/folk røttene
sine, mens Tweedy var mer innovativ og ville eksperimentere. Dette ser du enda
klarere i dag hvis du sammenlikner Son Volt/Jay Farrar med Wilcos siste plater.
Selv om bandet ble oppløst i 94, er de svært aktuelle nå i år 2002. Både Farrar
og Tweedy er viktige personligheter på den amerikanske musikkhimmelen, og i
april i år skal etter planen samleplata
: ”Uncle Tupelo 89/93: An Anthology” komme ut på Columbia ecords. I tillegg skal
de 3 første platene som kom ut på Rockville remastres med nye booklets og
ekstraspor. Så kanskje Uncle Tupelo nå vil få den oppmerksomheten de aldri fikk
i si samtid.
No Depression
(rockville, 1990)
Etter hektisk turnering og kontrakt med det lille indieselskapet Rockville, ble
bandet sendt til Boston for å spille inn førsteplata med Paul Kolderie og Sean
Slade (har senere jobba med bl.a Hole, Morphine,) bak spakene.
Plata kom ut sommeren 1990 og er Tupelos mest rockorienterte med sinte punk riff
og frenetiske fuzzgitarer. Men countryrøttene lurer allerede her i bakgrunnen,
det er jo ganske oppsiktsvekkende at 2 ungdommer på knapt 20 år drar frem en
gammel country/folk sang fra det forrige århundre til tittelspor på debutplata
si. ”No depression” ble spillt inn av The Carter Family på 30-tallet og ble som
før sagt et par år senere navnet på et nytt alt. country magasin og navnet
genre-hungrige journalister brukte som navn på denne nye generasjonen med
countryrockere. I tillegg til ”no depression” avsluttes plata med en energisk
versjon av nok en gammel trad låt "john hardy" (som både Carter family og
Leadbelly har spillt inn).
Denne
lett schizofrene tilnærmingen til musikken kan kanskje forvirre enkelte lyttere,
men i mine ører er den bare sjarmerende. Ellers merkes det at det er Farrar som
har utviklet seg mest som låtsnekker mens tweedy foreløbig spiller annenfiolin.
Still feel gone
(rockville, 1991)
Nøyaktig året etter er
igjen bandet i
Fort Apache studioet i Boston for å spille inn sitt andre album. Peter
Buck fra REM hadde fått snusen i bandet og
var villig til å ta over produsentjobben, men etter litt frem og tilbake
endte bandet opp med de samme produsentene som sist. Lydmessig fortsetter bandet
i samme tralten, men sangene er hakket bedre enn på forgjengeren, spesielt har
Tweedy utviklet seg både som låtskriver og vokalist. Noen av Tupelos fineste
øyeblikk blir her festa på tape; Tweedys countryrølper ”watch me fall” og
Farrars Neil young-aktige ”looking for a way out”. På tekstsida er det fremdeles
besk proletarpoesi fra nabolagets skyggesider som står i sentrum, mange slitne
barer og mye uoppnåelig kjærlighet for å si det sånn.
March 16-20, 1992
(rockville, 1992)
Engang ut i turneen etter ”still feel gone” plata, uttalte bandet at de var lei
støyende gitarer og forsterkere skrudd opp til 11, og de bestemte seg for at
innspillingen av den nye plata skulle være hel-akustisk. En omvendt Bob Dylan
anno 1966 med andre ord. Peter Buck fikk endelig sjansen som produsent og i
løpet av 5 dager i mars (march 16-20,1992) ble plata spilt inn. Plata er jevnt
fordelt med farrar/tweedy komposisjoner og coversanger, deriblant mange gamle
trad-låter. Punkrøttene ble lagt på hylla og banjoen, munnspillet og andre
velklingende akustiske instrument ble henta opp fra kjelleren. Resultatet ble et
stemningsfullt album med massevis av varme, vellyd og sjel. Det føles nesten som
du er i studio sammen med bandet. Høydepunktene er mange, aller best er
versjonen av den gamle drikkevisa ”moonshiner” som også bl.a Dylan har spilt
inn.
Anodyne
(sire, 1993)
Uncle Tupelo første plate på stort selskap, innspilt live i Cedar Creek Studio i
Austin juni 93, og desverre skulle det vise seg, deres svanesang. Men hvilken
svanesang. Anodyne er plata der alt stemmer, balansegangen mellom rock og
country er fullkommen, og fusjonen av Jay Farrar og Jeff Tweedys musikalske
visjoner opphøyes til en høyere enhet. Hør bare på Farrar's sjelfulle og vemodig
"slate" eller Tweedys energiske "the long cut". Eller selve
kvintessensen av country-rock Doug Sahm's "give back the key to my heart", der
Tweedy, Farrar og Doug himself deler på vokal og gitar. Gitarlyden og soundet på
plata er mye bedre enn på de første platene der det av og til kunne være
vanskelig å se ”ideologien” i produksjonen. Her derimot smeltes alt sammen til
ei herlig musikalsk suppe bestående av aggressive twangy el-gitarer, vakre
akustiske/steel gitarer, løpske banjoer, stødige bassganger, fiolin og andre
musikalske herligheter. Ellers kan en
merke seg at
Farrars tekster blir mer og mer diffuse. Det kan vel kalles en slags
”stream of consciousness” teknikk a’la
det Michael Stipe bruker. Tekstlinjer som "worn out joke keep the flies
away/carried it this far/the westside keep it steady/bury the hatchets we find"
er kanskje ikke så lette å bli kloke på, men så lenge de passer perfekt inn med
musikken så er det ingen grunn til å klage. Dessverre ble dette som sagt siste
gang Tweedy og Farrar befant seg i samme rom. Farrar tok gitaren med seg og
danna Son Volt, mens Tweedy en stund etter det første sjokket fikk med seg
resten av bandet og starta opp Wilco. Heldigvis rakk de å spille inn kanskje
90-tallets best album, som enhver platesamling med respekt for seg selv bør
inneholde.
Geir Bø
|
