Jeg hadde aldri hørt om Ass Ponys før jeg så denne skiva i en billighylle i en platebutikk på Downtown i Porsgrunn. Det var det utrolig teite navnet på bandet som fikk meg til å investere. Muligens hadde jeg ikke gått til det skrittet hvis plata hadde hatt en annen tittel enn "Electric rock music". Vel hjemme ble jeg overlykkelig over at investeringen hadde vært vellykket, det var nemlig lyd i min gate som fosset ut av høyttaleren. Vi snakker om amerikansk skranglete countryinfisert rock av ypperste kvalitet. Ja, la meg si det så sterkt som dette: Hadde det vært snakk om olivenolje ville Ass Ponys vært prima førstepressing.

"Standing on a highway - pants around my knees
I'd write her name out on the road - but i can't piss Denise"

Plata inneholder endel fete rockere, noen halvharde ballader, noen sure poplåter, noe Neil Young-inspirert "No depression", og det hele har blitt flittig pakket inn i et lo-fi lydbilde hvor elektrisk gitar er det fremtredende instrumentet. Sammen med et organisk orgel, pedal steel, slidegitar og de tidvis jåte stemmene til sangerne Chuck Cleaver og Randy Cheek, makter Ass Ponys å være originale og tidløse. Tekstene er også temmelig fjerne, og bandet har en forkjærlighet for E.T. og sånne karer. Dette bandet er et must for de som liker Uncle Tupelo, Dead kennedys (Ape hanger), Pavement, tidlig Grandaddy, The Beat Farmers, Sparklehorse, Neil Young, Jason & The Scorchers og skranglete alternativ countryrock generelt.

Favorittlåter er det flere av her: "Grim", som er åpningsslåta, er fenomenal. Selv om helhetsinntrykket er at dette er ganske countryfarget rock er "Grim" noe helt for seg selv, og den ligner vel mer på "Godspeed You Black Emperor" i oppbygning enn på Neil Young. Fra andre låt derimot, den sure "Little bastard", er vi inne i cowboyland, og man føler på kroppen at det eneste som mangler er noen Yiiiihaaaa's - og i cowboyland blir bandet gjennom resten av plata.
"Ape hanger" er stor. Se for deg en fusjon mellom Pavement og Dead kennedys. "Wall eyed girl" er en sånn råtten rocker som får deg til å hoppe opp og ned på gulvet i yr glede.
De har også disse litt teite visene som hele tiden ligger og vaker opp mot det sure, men likevel er det vakkert. "Gypped" og "Blushed bride" gir deg nok en god grunn til å investere i stort anlegg, for de har noen herlige riff med eksplosive overganger.

Når drageren "Otter slide" avslutter jubelaftenen med superdupert nydelig gitarspill og småsur sang er jeg forlengst blitt fan. Det er ikke bare Neil Young som kan lage styggvakker rock.

Rock Engh Roll 7 juni 2004