Startside

Audioslave er en supergruppe med medlemmer fra to av den tunge rockens aller beste band. Etter at Zack de la Rocha forlot Rage Against The Machine i oktober 2000 har ikke det bandet vært seg selv. Rage Against The Machine måtte ha en ny sanger, Soundgardens Chris Cornell var i beita for et nytt band.

Så, rap og metal møter grunge i et platestudio på vårparten 2001. Et band tar form, et band som består av Tom Morello, Tim Commerford og Brad Wilk fra Rage, pluss sanger Chris Cornell fra Soundgarden. I sannhet litt av en gjeng, en gjeng som er ansvarlig for noen av de beste rockeskivene elskere av hard og tung rock har hørt. Rage Against The Machines debut fra 1992 er obligatorisk, det samme er "Bad motor finger" og "Superunknown" med Soundgarden. 
Samarbeidet måtte gå seg til før det fikk satt seg, for Zack de la Rocha's pumpende rapmetal- vokal med ditto sinte tekster, var noe ganske annet enn Cornells seige, fete grungestil. Samarbeidet sprakk helt ved en anledning, men begge parter forsto at dette var fremtiden, og de lot stoltheten hvile til fordel for fornuft.

Jeg legger ikke skjul på at Audioslave er noe av det tøffeste jeg har hørt av slik type hardrock på svært lenge, og jeg har elsket metalgenren siden heavy metal ble født tidlig på 70-tallet. Det som gjør plata så ruvende er spesielt det faktum at samarbeidet mellom disse fyrene får frem det beste i dem. Stemmen til Cornell river og sliter i deg som den gjorde på sitt beste i "Slaves and bulldosers". Rage-gutta slapper litt av tempomessig i forhold til riffkanonaden de var kjent for tidligere, men leverer her 14 låter som bortimot tangerer "Killing in the name" i pur tyngde og kraft. Plata er faen meg en maktdemonstrasjon.

Det øses, pumpes og rulles til alt eksploderer i en orgie av lyd. Du verden så bra dette er! Alle låtene burde vært beskrevet i denne anmeldelsen med gullforgylte tegn, men jeg nevner kun "Cochise", som er singel og åpningsslåt. Den handler om indianerhøvdingen som aldri ga opp. Apacheindianeren var som denne plata: stolt, slitesterk, mektig, vill og rasende. Og bare så det er nevnt, denne skiva varer i en time og fem minutter - ikke et sekund for mye, spør du meg!

Rock Engh Roll 19 juni 2004