Aurora Plastic Monster
No happy endings
Noise...WHAT?! Records
Lp
-
2008 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 29 oktober 2008 |
Anmeldelse: Et
av landets mest pikante trehodede nyskapninger innenfor klassen høyverdig
alternativ rock, Aurora Plastic Monster, er ute med sin debutskive "No
happy endings", etter at 10-tommerne "Supernormal devil happenings" fra
2004 og "Bring in the roller of big cigars" fra 2006, begge utgitt på
Noise...WHAT?! Records, dro forventningstrykket opp i 30 tusen kilonewton
i minuttet, 500 watt per strømførende basstreng eller 60 taktslag per
millisekund før slippfesten på Last Train i mars.
Aurora Plastic Monster var et tohodet monster med Lill J. Halbakken på
bass, vokal og pistol, Thomas Støyva på trommer, munnspill og vokal ved
oppstarten i 2002 og da de ga ut de to 10-tommerne, men i en kald og
fuktig kjeller på Hedemarken sommeren 2007 var det et hode til i kjellern
som skremte lopper, midd og fleskebiller til vanvidd - nemlig Helga
Trømborg med sitt orgel og sin rhodes. Soundet til plastikkmonsteret var
nå komplett og opptaket som ble gjort på en 8-spors analog båndspiller ble
foredla utover høsten på Grünerløkka Lufthavn og i Macho Savant
øvingslokale. Til slutt ble råmateriale mixa hjemme på hybelen og mastret
av Fridjof Lindemann hos Strype Audio - "No happy endings" var dermed en
realitet.
Som du skjønner er ikke soundet til Aurora Plastic Monster hverdagskost:
bass, trommer og orgel i skjønn forening med blandakor fra hunkjønn,
hankjønn og intetkjønn i trio ludium. Og, mens Lillehammer har The
Mormones som radbrekker bass og trommer, har noen utvandra Hedemarkinger
nå bosatt i Oslo APM utgitt på NWR, men, Aurora Plastic Monster er ikke
der lenger, nå tilfører Helga på orgel friske midler til lydbanken, og
resultatet er mildt sagt livgivende som en sæddonasjon. "No happy endings"
er kun utgitt på vinyl, et tegn på at tida synger halleluja mens den går i
revers tilbake til fremtiden.
Aurora Plastic Monster er ikke bare bråk. Låtskriverne har forbeholdt seg
og brukt retten til å tilsette litt melodi i plastsmelta. De som har
problemer med å akseptere dramatiske gitarsoloer som flerrer opp lufta kan
glede seg over mangelen på sånt her. Rocktrioer uten gitar er ikke
banebrytende, Morphine klarte seg fint uten, men med saksofon istedenfor
orgel, men det er ikke ofte man utsettes for det, gitar skal liksom være
en ingrediens, derfor er det ekstra hyggelig at "No happy endings" har
blitt en liten genistrek.
God musikk er vanskelig å beskrive, ofte må man ty til referanser for å få
en leser dit en ønsker, men mange av de beste eller spesielle bandene har
skapt sitt eget lille musikalske univers som unndrar seg sammenligninger,
så også med Aurora Plastic Monster. Det er urettferdig å si at de ligner
på noe annet band, i alle fall som jeg kan huske å ha hørt, men de ligger
tungt plassert i garasjerocken, spesielt nå som syreorgelet dupper opp og
ned i lydbildet. Det progressive orgelspellet gir forøvrig assosiasjoner
til Jon Lord i Deep Purple, groovet tenderer til tider om nevnte Morphine,
og de mest melodiske partiene er som et tåkete ekko fra garasjerockens
konger, grufullt nydelige Reigning Sound, tidlig psykedelia ala Pink Floyd
anno 1967 blanda med de norske garasjeheltene i The Cosmic Dropouts,
australske The Cosmic Psychos og krautinspirert spacerock ala Hawkwind,
men først og fremst er dette rå og gnistrende garasjerock - når de skrur
på sjarmen og gir oss "Hell of a row" med DET orgelriffet og DEN fete
vokalen i DET sugende refrenget er det få om noen som følger de her
hjemme!
Er det meg det er noe galt med eller gis det rett og slett ut vanvittig
mye bra norsk musikk om dagen? Svaret får vi kanskje i neste episode av
Brødrene Dahl og Professor Drøvels hemmelighet. |
