Autotune
Second swing
Mother Ocean Records
Ep
-
2005
Rock Engh Roll 13 sept. 2005 |
Autotune:
Jan Vegard Nilsen, trommer
-
Håvard Lunøe-Nielsen, gitar, vokal
-
Håkon Repstad, bass, vokal
-
Bjørn-Yngve Kinzler Eriksen, orgel
Genre:
Norsk Garasjerock
-
Garasjepunk
Låter:
Armadillo rock attack
-
Skimpy diet
-
Caught up
-
The Honours
Mp3:
Caught up
I Rockeweb:
Ep-lista 2005
Webreferanser:
Autotune
-
Mother Ocean Records
Anmeldelse:
Etter to vinylsingler har garasjepunkerne i Autotune nå gitt ut sin første
ep, denne gang på cd, og på ny label. Det vil helt sikkert hjelpe dem til
å nå et større publikum, samtidig som vinylfrikerne vil sutre litt - helt
til de hører det ville lydbildet og de fire godbitene Oslobaserte Autotune
har mekka sammen for oss denne gang. Med seg som ballast i kofferten siden
siste utgivelse hviler erfaringen fra en supportjobb for japanske Electric
Eel Shock og gig under Fjellparkfestivalen m.m.
Jeg kan gjerne innrømme at dette bandet har blitt et av mine absolutte
yndlingsband, og åpningssporet er allerede behørig presentert i
lokalradioen i programmet mitt "Rock & rør" til galopperende applauser hos
de mentalt tilstedeværende. Så er da også "Armadillo rock attack" en av de
beste låtene noe norsk band har laget gjennom tidene. Her stemmer alt:
fryktinngytende rå og hensynsløs lyd, suveren melodi med et klassisk
garasjeriff dominert av et slitent, syrebefengt Elkaorgel, et energisk
skyv med en utflippa tidlig 60-talls Kinks-gitar tett oppunder
skjørtekanten på orgelet, primitivt syrearrangement og dramatiske,
grumsete skrik og skrål gjennom roperten.
Hvem som har influert disse gutta mest vet de best selv, men jeg har noen
forslag: kanskje er det tidlig The Kinks eller The Who, kanskje er det
Iggy Pop og hans forrykte protopunkeband The Stooges, kanskje er det
60-talls garasjeband som Bob Hocko & The Swamp Rats eller The Sonics,
eller et band på Vadsø-labelen Dull City Records, eller et skandinavisk
band som Autotune har hørt i ett av P3-programmene til Harald Are Lund.
"Armadillo rock attack" er med andre ord helt knall, men de tre andre
låtene på ep-en henger godt med de også. Neste ut, "Skimpy diet", er
forøvrig ingen ny låt. Det var B-sida på bandets første singel fra 2003,
her i en ny versjon. Dette er en låt som ville passet utmerket på
samlegodbiten "Nuggets", som er en gigantisk fler-cd-samling med
høydepunkter fra den psykedeliske 60-talls-garasjerocken.
Det er helt
utrolig hvordan Autotune klarer å skru lyd slik at lydbildet er helt
identisk med lydbildet vi hører på gamle vinylskiver fra 60-tallet. Mye av
æren for dette skal selvfølgelig bandet ha, og spesielt bandets gitarist,
sanger og lydmann Lunøe-Nielsen, men det er soleklart at Come Again Studio
må ha en viss kompetanse på dette også, og selvsagt er det svært viktig at
bandet spiller inn musikken på en 8-track tape recorder. Litt morsomt er
da at bandet gjør et lite nummer av at plata faktisk er mastret. Og når
det herved nevnes at Come Again Studio er Nielsens eget studio så henger
jo ting litt sammen her, ikke sant. Bobobob ikke sant?
Låt nr. 3 heter "Caught up" og er plassert i samme frekvensområde som en
morbid moped. Jeg kan gladelig tenke meg at det var slik som dette The
Kinks hørtes ut som da de trena i kjelleren noen måneder før de slapp "You
really got me". Her er det full guffe hele veien, og de gir oss ikke
mulighet til å slappe av under siste økta heller: "The Honours" er svidd
psychopunk, det er uforedlet, historisk lydende, resolutt rock på sitt
notorisk beste.
Årets beste ep følger opp årets beste vinylsingel - kanskje rekker de et
album før julekvelden senker seg over oss også. Jeg utroper det albumet
til årets beste allerede. |
Autotune
How can you tell?
Diesel Demon Records/
Come Again Studio
Vinyl 7" singel
-
2005
Rock Engh Roll 11 mars 2005 |
Autotune:
Jan Vegard Nilsen, trommer
-
Håvard Lunøe-Nielsen, gitar, vokal
-
Håkon Repstad, bass, vokal
-
OrganKinzler, orgel
Gjest: Lisa Farfisa, orgel (på High life)
Genre:
Norsk Garasjerock
-
Garasjepunk
Låter:
How can you tell?
-
One or two
-
High life
I Rockeweb:
Ep-lista 2005
Anmeldelse:
Autotune har kun gitt ut to vinylsingler foreløpig, inkludert "How can you
tell?", men har allerede etablert seg som et av landets mest spennende
indieband. De har spilt brokk på musikkobservatører som har kikka på dem
live og med teknisk dyktighet, musikalsk mot og retrospektivt grunnsyn har
de slått seg inn via bakdøra til etablerte scener og happeninger.
Autotune består av et par Kristiansandere, en Sunndalsøring og en
nordlending som alle har slått seg ned i Oslo og med base i hovedstaden
farter rundt og viser at norske indieband kan fylle skoene til artister
som fikk maksimal utteling på terningen for et halvt århundre siden.
Autotune er i ferd med å stable på beina sitt eget kompromissløse
musikalske utrykk, men i sin retrobagasje har de med seg vinylskiver av
60-talls garasjerockband som Standells og Sonics, protopunk som The
Stooges og nyere utgivelser fra band som Von Bondies.
Lydbildet til
Autotune er ikke så grøtete og uraffinert som 60-tallets kjellerband, men
det låter likevel så rått, primitivt og organisk at enhver som liker
garasjerock bare kan nyte livet i all sin herlighet med pils, dansing, sex
og rock 'n' roll til den lyse morgen mens singelen til Autotune spilles
nonstop hele natta. For soundet til bandet var det et sjakktrekk - omtrent
som å slå ut en dronning med en bonde - å dra med OrganKinzler, med sitt
dyriske Elka-orgel.
Pink Floyd lagde låter som varte i en halvtime, Autotune får sagt alt i
løpet av halvannet minutt. Jeg ser frem til bandets debutskive som sikkert
kommer til å vare omtrent i en halv time inneholdende 20 låter. Begge
låtene på A-sida er sååå korte, men snur man singelen blir man overrasket,
for her jobber hjernen intenst i de få minuttene A-sida varer for å få
plassert bandet i rette skuff, så smeller de til med en låt på B-sida (high
life) som viser at bandet har kista full av ernæringsmessig god og variert
rock på lur i sine unge kropper. Det er fremdeles garasje, men tempoet er
skrudd ned, og de har fått med seg Lisa Farfisa fra Coctail Slippers på
orgel og sammen skaper de et uhyggelig hyggelig groove. Plutselig har de
bedre tid også, låta tikker inn på 3 minutter og 10 sekunder, altså nesten
like lenge som svensker har sex.
Jeg blir som en unge i godtebutikken av musikk som dette, og jeg regner
det som sannsynlig at jeg ikke klarer å ta plast, papp og papir av plata
før bandets første vinylpressing havner på tallerkenen. Mens jeg venter på
den koser jeg meg med bandets første singler på nytt og på nytt, og det
gjør ingenting at det skraper litt, den første ble liggende på verandaen i
sol og regn i en måned før jeg fant den igjen, he he. |
|
