|
Backstreet
Girls er et misvisende navn for denne gjengen, de er jo menn alle som
en, men første halvdel av bandnavnet rimer godt med musikken de speller,
for at de trives i bakgatene er lett å høre. Oslobandet er det råeste og
tøffeste som har stått på en scene i dette landet, og de holder forsyne
meg på fremdeles, med akkurat samme greia som de startet opp med midt på
80-tallet. Hver gang brygget til brødrene Baarli, Kristensen og Müller i Backstreet Girls dundrer ut av høyttalerne med sin
helstøpte, tidløse, kontante boogiedrevne hardrock dukker smaken av øl,
spy, fyllenerver og festlige lag opp i bakhuet og alle sanser forteller
meg at livet er best hvis man drukner det i damer, halvlitere og rock på
full guffe i en hage mens man gleder seg til et nachspiel etter turen på
byen. "Bakgatejentene" har gitt ut mange solide skiver, men ingen av dem
har vært så stinn av klassiske rockelåter som nettopp "Boogie till you
puke" fra 1988, deres andre album.
Norsk rock ville ikke vært det samme uten denne gærne gjengen, og sammen
med andre 80-talls-band som De Lillos, Dum Dum Boys, Raga Rockers, Jokke
& Valentinerne og The Aller Værste skapte de rockehistorie som for
alltid vil være etset inn i skallene til alle som vet å sette pris på
god, jordnær rock. "Genier kommer og går, men magien er borte" synger De
Lillos på en låt. Joda, de har nok rett i det, men så lenge vi får tak i
platene så er det ikke så ille likevel. Mitt eksemplar av "Boogie till
you puke" er like sliten som de gutta jeg så på Rjukan Rockfestival i
2001, og vinylpressinga har jeg slitt ut i forrige århundre. Men av
disse kanonsterke bandene som dukket opp på 80-tallet her hjemme er det
Backstreet Girls som har foredlet den klassiske rocken best, de blåste
gørra ut av ørene dine med en eksplosiv nitroglyserinpakke som lignet en
uhyggelig fresk partygryte influert av Chuck Berry, Rose Tattoo, Ac/Dc,
Georgia Satellites, The Rolling Stones og Ramones. Men Backstreet Girls
var norske og selv om de spelte dønn ærlig, råtten, bærekraftig og
upolert rock 'n' roll så presenterte de noe nytt for rockefolket - som
kastet seg over dem som glupske villdyr.
Backstreet Girls solgte 15.000 eksemplarer av "Boogie till you puke" og
albumet ble kåret til bandets beste av fansen i 2003. Albumet viser godt
hvorfor bandet har blitt så populært. For i tillegg til det massive
rockeøset gutta produserer lager de låter som sitter umiddelbart, og som
sitter like godt etter 20 år med intens lytting. Hvis man skraper vekk
fresende gitarrunking, bassdriv og trommebeat hører man i bunn og grunn
melodier som er enkle og lettfordøyelige, med allsangrefreng man ikke
klarer å glemme og som er bra for potensen, og i tillegg blir du rett og
slett lykkelig, kåt, glad og lysten på party all night long. Denne
resepten har virka fra bandets fødsel i 1984 og den virker fremdeles for
Backstreet Girls, selv om de ikke har gitt ut en like bra skive som
denne på veldig lenge. Likevel, hvis de dukker opp på en scene nær deg
vil du fremdeles kjenne den ølstinkende ånden krype mot deg mens svette
mannfolk gir jernet til du renner utover gulvet og blir tråkka på av
jentunger i trange skjørt som svimeslåtte av glede betrakter gærningene
som banker vettet ut av den oppløste rævva di.
Sannheten ødelegger enhver god diskusjon, og derfor gir ikke en
diskusjon om hvor bra denne plata er gode odds for den som ikke mener
den er århundrets rockeskive i Norge. Sannheten er nemlig at "Boogie
till you puke" strutter av rockemuskler og du får den servert på et
ølfat som strekker seg over en hel plate. Du kan lett dra på deg blå
merker i trynet hvis du påstår for en "bakgatejentefan" at du ikke liker
låter som "Walking downtown", "Hangover in Hamburg" og "Bondage boogie".
Og dette bandet blir digga like mye av dresskledde fjortissjenter som
50-åringer med ølmage og parykk. Hva hadde vel Turboneger og Gluecifer
vært uten Backstreet Girls? Party!!!!!!
Rock Engh Roll 11
november 2005 |
