Rockeweb
 
Plateanmeldelser
         
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
Backstreet Girls
Don't fake it too long
Hit me! Records
Lp
- 1994/2008




Rock Engh Roll 16 januar 2009
Anmeldelse: Film er best på kino. Rock er best på vinyl. Backstreet Girls er best når dem er drita fulle. Bak disse relativt intetsigende ordene gjemmer det seg noen gullkorn. Foreløpig har jeg ikke funnet dem, men håper at jeg gjør det i løpet av omtalen. Gullkorn er det forøvrig nok av i platetitlene til Backstreet Girls, hør bare: "Boogie till you puke", "Hellway to high", "Mental shakedown", "Sick my duck" og ikke minst "Don't fake it too long", for å ha nevnt noen av dem, ja bandet er jo norgesmester i tøffe platetitler.

De som trodde Backstreet Girls sang på siste verset må skrive diskografien opp på nytt igjen. Batteriet til denne herlige gjengen lades aldri ut virker det som. De pøser på med partybefengt boogierock tiår etter tiår. For hardcore Backstreet-fans må det jo være julaften og nyttårsaften samtidig når 1994-innspillingen "Don't fake it too long" gjøres tilgjengelig, og attpåtil på vinyl på Oslobaserte Hit me! Records.

Normalt kommer jo band som har holdt på like lenge som Backstreet Girls med sitt siste gjesp som nesten dreper lojale fans, men Backstreet Girls er langt i fra døde, selv om de kanskje lukter litt gammal fyll og har 3-måneders opparbeidet skjegg. Backstreet Girls har heller ikke leita gjennom arkivet for å finne noe de ikke har gitt ut som sannsynligvis fortsatt burde ha liggi i arkivet og støva ned, neida, bandet gir ut en av sine kuleste skiver, om enn litt annerledes enn de pleier.

Så så bli ikke redd, det er fremdeles Backstreet Girls på høyoktan bensin, men i 1994 gjorde de et stunt som nesten tok knekken på de, selv om resultatet egentlig ble drittøft. De skulle gi ut sitt 7. album. De måtte ha ny vokalist, og satt inn en annonse i NME. Ut av tåka spratt iren Pat Diamond som kunne alt av Ac/Dc og Faces. Pat hadde en rå, deilig rockestemme som var som skapt for Backstreets låter, men han var en gærning. Ble først kastet ut av landet, deretter fra bandet, men før han dro fikk han spilt inn "Don' fake it too long" sammen med Petter Baarli, Pål Kristensen og Bjørn Terje Baarli. Innspillingen ble imidlertid ikke gitt ut, før nå, 14 år seinere, etter sterkt press fra alle fans.

Bandet har hatt sine oppturer og små nedturer på plate, men i 1994/95 var de i storform, og albumet ble på forhånd omtalt som den beste norske rockeplata produsert i Norge. Petter Baarlis dødseffektive motorsagriff og kvasifolkelige gitarsoloer styrker immunforsvaret, og boogiekompet driver halvdaue høstveps eller fluer som glemte å dø før vinteren kom til å danse joika troika før de stuplander i ertesuppa på bordet. Og så denne Pat Diamond da. Lever fort og gæli, men synger som en brannvernsirene med for mye whisky i blodet. Noe som etter alle solemerker er å betrakte som et kompliment, så lenge det varte, for lenge var det ikke. Dog, Backstreet Girls er en institusjon i norsk rock med Bjørn (Burn) Müller på vokal, så det må noen tilvenningsrunder til før den nye partydressen sitter.

"Don't fake it too long" har noen låter som er allerede/vil bli konsertklassikere, som tittelkuttet og åpningssporet "Knife in the fiddle". Det er fremdeles boogierock dette, men de nærmer seg Ac/Dc mer, og de kan innimellom ligne et svensk partyband jeg digger som heter The Facer, som igjen har litt Faces i seg, og med litt irsk sex, drugs and rock 'n' roll så blir det ganske virile saker. Og du får allsanglåtene du husker så godt fordi du pleide å spy når du hørte på dem midt på natta før i tida. Her er en til: "The Devil went up to Dublin", en knakende god låt du husker i mange timer etter at stiften har letta.

"Going over my head" bekrefter det du har hørt litt av på de forrige låtene, det er nemlig mer garasjelyd og bluestoner enn det vanligvis er fra disse gutta. Det første har jo sikkert noe med labelen det gis ut på, Hit me! Records, der skal det være rått, ekte og primitivt, i positiv forstand. Sjekk ut bluesrockeren "Gangster", fete saker skal jeg love deg. Petter Baarli leker Rory Gallagher på en låt som i likhet med resten av låtene på plata setter seg godt etter noen runder rundt. Så snur de seg rundt igjen og gir oss en beintøff Jason & The Scorchers countryrocker med "Beauty bought in Texas". Jepp, det er fremdeles Backstreet Girls!

Som låtskrivere passer Baarli og Diamond perfekt sammen. Plata strutter av muskelsterke gromlåter, og moroa fortsetter på side 2. "Runaway slave" er en ny adrenalinsparkende partyrangler, og hele tiden rasper børsa til Baarli illsint mens kompet dæljer løs på deg. I "Stomp" får vi en liten rar sak hvor Baarli spiller Per Gynt som Peer Gynt, Grieg, Griegere, Griegest! I groovemonsteret "Don't mess with my tequila" får vi et nytt ess, med et herlig refreng som sitter i knollen, og en feit ruvende bass, dette er jo nesten som Los Plantronics! Du verden så mye moro vi får servert her. For noen partyrefreng! Røsta til Diamond er på sitt beste når han føler seg på sitt verste ganske sikkert, hør på Rod Stewart-stemmen i blytøffe "Shelter required". Nå snakker vi Faces dere, og litt Ac/Dc, men mest Backstreet Girls. Dra hjem for en gitarist Petter Baarli er. Så avslutter de med instrumentalen "Corpsegrinder", som jo har en tittel som en dødmetalliker, men selv om de rocker på verre så er de ikke helt der, ja hvilken fantastisk plate dette er altså, jeg gir meg ende over! Herregud, jeg elsker dette bandet, snart må jeg booke de til Rjukan igjen!

Vel, har du lurt på om du skal skaffe deg platespiller igjen....
Backstreet Girls
Boogie till you puke
Mercury/Polygram
Cd
- 1988
Backstreet Girls: Dannet 1984 i Oslo. Medlemmer: Hans Petter Baarli, gitar, vokal - Bjørn Müller, vokal - Pål Kristensen, bass, vokal - Bjørn Terje Baarli, trommer
Genre:
Norsk Boogierock - Hardrock - Rock
Låter: See and be seen - Walking downtown - Bondage boogie - Sexual - Tattoo boy - Gypo - Boys don't go - The Hunt - Hangover in Hamburg - Mexican town - Tougher than the train - Boys in the city
I Rockeweb: 1988 - 80-tallsrock - The Ratcats
Webreferanse: Backstreet Girls - På MySpace

Backstreet Girls er et misvisende navn for denne gjengen, de er jo menn alle som en, men første halvdel av bandnavnet rimer godt med musikken de speller, for at de trives i bakgatene er lett å høre. Oslobandet er det råeste og tøffeste som har stått på en scene i dette landet, og de holder forsyne meg på fremdeles, med akkurat samme greia som de startet opp med midt på 80-tallet. Hver gang brygget til brødrene Baarli, Kristensen og Müller i Backstreet Girls dundrer ut av høyttalerne med sin helstøpte, tidløse, kontante boogiedrevne hardrock dukker smaken av øl, spy, fyllenerver og festlige lag opp i bakhuet og alle sanser forteller meg at livet er best hvis man drukner det i damer, halvlitere og rock på full guffe i en hage mens man gleder seg til et nachspiel etter turen på byen. "Bakgatejentene" har gitt ut mange solide skiver, men ingen av dem har vært så stinn av klassiske rockelåter som nettopp "Boogie till you puke" fra 1988, deres andre album.

Norsk rock ville ikke vært det samme uten denne gærne gjengen, og sammen med andre 80-talls-band som De Lillos, Dum Dum Boys, Raga Rockers, Jokke & Valentinerne og The Aller Værste skapte de rockehistorie som for alltid vil være etset inn i skallene til alle som vet å sette pris på god, jordnær rock. "Genier kommer og går, men magien er borte" synger De Lillos på en låt. Joda, de har nok rett i det, men så lenge vi får tak i platene så er det ikke så ille likevel. Mitt eksemplar av "Boogie till you puke" er like sliten som de gutta jeg så på Rjukan Rockfestival i 2001, og vinylpressinga har jeg slitt ut i forrige århundre. Men av disse kanonsterke bandene som dukket opp på 80-tallet her hjemme er det Backstreet Girls som har foredlet den klassiske rocken best, de blåste gørra ut av ørene dine med en eksplosiv nitroglyserinpakke som lignet en uhyggelig fresk partygryte influert av Chuck Berry, Rose Tattoo, Ac/Dc, Georgia Satellites, The Rolling Stones og Ramones. Men Backstreet Girls var norske og selv om de spelte dønn ærlig, råtten, bærekraftig og upolert rock 'n' roll så presenterte de noe nytt for rockefolket - som kastet seg over dem som glupske villdyr.

Backstreet Girls solgte 15.000 eksemplarer av "Boogie till you puke" og albumet ble kåret til bandets beste av fansen i 2003. Albumet viser godt hvorfor bandet har blitt så populært. For i tillegg til det massive rockeøset gutta produserer lager de låter som sitter umiddelbart, og som sitter like godt etter 20 år med intens lytting. Hvis man skraper vekk fresende gitarrunking, bassdriv og trommebeat hører man i bunn og grunn melodier som er enkle og lettfordøyelige, med allsangrefreng man ikke klarer å glemme og som er bra for potensen, og i tillegg blir du rett og slett lykkelig, kåt, glad og lysten på party all night long. Denne resepten har virka fra bandets fødsel i 1984 og den virker fremdeles for Backstreet Girls, selv om de ikke har gitt ut en like bra skive som denne på veldig lenge. Likevel, hvis de dukker opp på en scene nær deg vil du fremdeles kjenne den ølstinkende ånden krype mot deg mens svette mannfolk gir jernet til du renner utover gulvet og blir tråkka på av jentunger i trange skjørt som svimeslåtte av glede betrakter gærningene som banker vettet ut av den oppløste rævva di.

Sannheten ødelegger enhver god diskusjon, og derfor gir ikke en diskusjon om hvor bra denne plata er gode odds for den som ikke mener den er århundrets rockeskive i Norge. Sannheten er nemlig at "Boogie till you puke" strutter av rockemuskler og du får den servert på et ølfat som strekker seg over en hel plate. Du kan lett dra på deg blå merker i trynet hvis du påstår for en "bakgatejentefan" at du ikke liker låter som "Walking downtown", "Hangover in Hamburg" og "Bondage boogie". Og dette bandet blir digga like mye av dresskledde fjortissjenter som 50-åringer med ølmage og parykk. Hva hadde vel Turboneger og Gluecifer vært uten Backstreet Girls? Party!!!!!!

Rock Engh Roll 11 november 2005