Bar Room Buddies
Songs about death,
trucks and love
Personal
Art Records
Cd
-
2009 - På
Myspace
Rock Engh Roll 21 juni 2009 |
Anmeldelse: "Songs
about death, trucks and love" med norske Bar Room Buddies sklir inn i
cd-skuffen direkte etter klassikeren "The Gilded palace of sin" med The
Flying Burrito Brothers, og jeg koser meg verre. I et vindskjevt og
dagen derpå-skranglete americana-landskap får vi 10 velkomponerte, lekne og inspirerte
låter om døden, lastebiler, kjærlighet, whisky og vin, store røde senger,
Jesus, gamle Buddy ...og en fortapt koffert.
BRB startet i 1991 opp som et sommer-stunt-cover-country-band og er en
sosial happening når de spiller live, noe de har gjort sommer etter sommer
for kost- og losji, mens de spilte på lokale buler om høsten og gikk i hi
om vinteren. Muligens har fylla skylda, eller så er det damer inn i
bildet, ja selvfølgelig er det det, som har ført til store krangler og
gjenforeninger, men i 2007 var bandet på gang igjen og gikk i studio for å
lage denne plata, som har blitt en antifestbrems av dimensjoner.
Ankeret i bandet er Eivind Staxrud, en eminent gitarist, kjent fra Los
Plantronics og Easy Riders, og Birdie, som samlet bandet i reneste Blues
Brothers-stil igjen, på vokal og gitar. Øvrige medlemmer er Janolav
Johansen på bass, Tore Hvaal på vaskebrett, og etter midnatt bidrar Jon
Aron Petterson på trommer og banjo. Som en kald duggfrisk øl i knallvarmen
bidrar Tim Scott med sin fenomenale spikerstemme på knallåta "Whiskey and
wine". 9 av låtene er for anledningen nytraktet mens "I'm free" er en
nyinnspilling fra bandets første ep i 1997.
Det tar cirka 10 sekunder å bli glad av denne plata. Liker du nevnte
Flying Burrito Brothers, Johnny Cash, Grateful Dead, Steve Earle, Green On
red, Hank Williams, Gram Parsons, Hellbillies og desslike vil du finne
fred og harmoni med Bar Room Buddies i øret, men disse gutta er rølp i
forhold til det meste av det de nevnte artister har laget. Bildene som
ledsager plata passer veldig godt til musikken, ølflasker, rot og
ungkarsidyll, men låtene er uansett storartede, og soundet er herlig
rufsete og laidback. Etter 10 sekunder er du enten frelst eller på full
fart bort til stopp-knappen, når drivende gode "Truck driver blues" gjør
sitt inntog på stasjonen.
"Truck driver blues" er
en sjokkartet solid åpning på denne plata. Det ruller og driver i et
herlig slarkete countryrocksound, med Birdie i toppslag som høres ut som
en Lemmy gone country. Når låtene sitter er dette perfekt partymusikk, og
BRB avslutter moroa akkurat passe tidlig så de slipper fillers. Moro er
bare fornavnet når resten av vognene rister og rangler etter åpningslåta.
"Whiskey and wine" med Tim Scott med som gjestevokalist, partyesset "Big
red bed", den gamle sviska "I'm free" følger før "Sweet Jesus" runder av
første halvdel til terningkast 6.
Andre halvdel er nesten like klassikerbefengt, og holder mål i massevis,
spesielt hvis målet er å få folk i godt humør. "Left this city" får meg
til å tenke på en bar i en eller annen småby hvor folk hiver innpå store
ølkagger og holder rundt hverandre og synger mens de gynger fra side til
side og et countryband leverer varene fra scenekanten. "I drink too
much whiskey, i drink too much beer and take some dope", synger Birdie
på "Live and learn". Hans rustne og karakteristiske stemme gjaller i
rommet og hadde jeg ikke drikki opp alt ølet i går ville veien til
kjøleskapet vært kortere enn tida det ville tatt og drekki opp en boks på
styrten.
"Sunshine set me free" går refrenget i "Love come knocking. En låt
som smiler om kapp med solskinnet ute. "One more shot of whiskey then
i'll be fine", er temaet i "Hey old Buddy"; nok en låt som handler om
de edle varer. Så avsluttes det med banjoinnsmurte "Lost suitcase", som
nettopp handler om en lost suitcase. Hele plata er dermed godkjent som
partyakkompagnement! |
