Hovedside

Bardo Pond: Dannet i Philadelphia, Pennsylvania, USA i 1993. Besetning: John Gibbons, gitarer, synth, perkusjon - Isobel Sollenberger, vokal, fløyte, violin - Michael Gibbons, gitarer - Ed Farnsworth, trommer - Clint Takeda, bass - gjest Joe Culver, trommer på spor 2, farfisa på spor 1 og 3
Genre: Amerikansk Støyrock - Spacerock
Låter: Two planes - Sunrise - Inside - Aphasia - Favorite uncle - Swig - Despite the roar - Lb - Hum - Ganges
Mp3: Inside
Favorittlåter: Lb - Ganges - Favorite uncle
I Rockeweb: 2001
Webreferanser: Bardo Pond - Matador Records

Det ledende bandet på den såkalte Psychedelphia-scenen, Bardo Pond, selvsagt fra Philadelphia, leverte en av de beste skivene i 1996 med flotte "Amanita". Å følge opp noe slikt er selvsagt ikke lett, men Philly-kvintetten er ikke langt unna med "Dilate", som er tredje forsøk etter "Amanita". I løpet av disse fem årene som har gått har soundet til bandet forandret seg mye.

Bandets musikk på "Dilate", som oversatt til norsk betyr "utvide seg", ligger i skjæringspunktet mellom Pink Floyd, Sonic Youth og et eller annet eksperimentelt jazzrock-kollektiv, med eksotisk kryddertilbehør som fløyte, violin og farfisa. Dette krydrer øregangene kan jeg love. Det er en voldsom variasjon på plata, fra noe som nærmest kan sammenlignes med samtidsmusikk med ambientstrukturer, til råtten, skurrete, brølende gitarrock som fjerner krydderet som la seg i øregangene andre steder på plata.

Det som skiller "Dilate" fra det meste annet er likevel at det dukker opp nye ting hver gang man hører den, samt at de er temmelig psykedeliske i sitt utrykk. Dette er sammen med et helt innovativt lydbilde med på å holde spenningen og interessen ved like etter gjentatte spillinger. Vakre Isobel Sollenberger synger også veldig bra. Sammen med Michael Gibbons på gitarer, John Gibbons på gitarer og synth, Clint Takeda på bass, samt Ed Farnsworth på batteri, utgjør de en slagkraftig forsamling innenfor rammene av alternativt orientert rock.

Bandmedlemmene bytter forøvrig litt på tekstskrivingen, som i flere tilfeller er sammenlignbart med dyp poesi, som denne lille teksten skrevet av Sollenberger, hentet fra låta "Aphasia"

"When the one with wings
Black hole soul
Comes to visit
Lay back your head"

Det finnes låter her som nesten er for bra til at det er praktisk mulig. "Lb" for eksempel; en langsom, seig, halvsur, småkaotisk, bluesy støyrocker som omtrent halvveis i låta - sånn cirka 4 minutter ut - banker på døra til Herr Dårlig Tid og plutselig skrur opp tempoet en smule. Den låta er veldig bra, ja, den ligner litt på "The Gift" med The Velvet Underground faktisk. Det at tempoet på plata oftest er så bedagelig, selv om det støyer og tordner verre, er litt spesielt, tror jeg. Bardo Pond er obligatorisk for de som liker de artistene jeg allerede har nevnt, men også for de som liker Spacemen 3 og My Bloody Valentine.

Jeg merker at jeg liker de støyende låtene best her, men sannelig er de vakre halvakustiske trudeluttene minneverdige også, som behagelige "Favorite uncle". Den er som balsam for sjela. Uimotståelig er også tilsynelatende evigvarende "Ganges". Vi snakker om 11 minutter pur velgjørende støy. Det lukter også veldig godt av plateomslaget, som er laget av en spesiell type plastbelagt papir. Amerikansk rock for viderekomne dette.

Rock Engh Roll 6 juli 2004