Bart &
The Fall Aparts
Wild as anything
More Cowbell Records
10" splittvinyl
-
2009
Bart på MySpace
Fall Aparts på MySpace
Rock Engh Roll 27
oktober 2009 |
Anmeldelse:
Jumbo Johnny og Don Pedro utgjør duoen Bart. Det var helt naturlig å kalle
seg Bart da begge to har bart. Genistreken fra 2008, "Esperanto of cool",
har nå gått inn i rockehistorien som den mest texmetallvrælende
psychobillygitarbabyen til The White
Stripes og ZZ Top, men som aldri kom inn på VG-lista, men som har en holdbarhet
som en plastpose i et vakuum, og blir bedre og bedre til oftere den
spilles. Nå er de her igjen, denne gang utlevert på en 10" splittvinyl, denne gang
sammen med et gigantisk bra band, en trio fra Bergen, ved navn The Fall
Aparts, og denne gang har du muligheten til å innta deiligheten som 96%-Bart på styrten eller mens du står på
hue med sugerør.
Splittvinyler er det gøyaleste en rockefanatiker kan få i hus, og det er
også sunt, all den tid du må fly og snu plata stadig og får dermed kondis.
Så sunt er det kanskje ikke at du får lyst til å hente øl i kjøleskapet
hele tida mens plata snurrer, men det blir jo en balanse i sakene. Siden
jeg begynte denne omtalen med Bart kan jeg jo fortsette med The Fall
Aparts, som er Katinka Alme på bass, Bjarte Brandal gitar og vokal, og
Børre Myklebust på trommer. Bjarte og Børre har spilt sammen i Blodig
Silosyre, Track Hoodoo, Working Class Heroes, Kjemiske Reaksjoner,
Emotional Fish, Then The Fish, Nullpluss, The Jonah Green og The Western
Gloom. Katinka har trent stemmebånda i Storbandet Blæst og spilt dobbelbass i
jazzorkester. Jeg detektivfant en side om bandet på nettet som viser at bandet
ikke er nytt, det er i hvert fall 3 til 4 år gammelt, og hadde en
supportjobb for glitrende Tuco's Lounge sommeren 2006, altså det tidligere
bandet til Bart-duoen, men de måtte stoppe opp en periode fordi Bjarte
ødela skulderen grunnet for mye gitarspilling. Men nå er de altså rykende
aktuelle igjen med 4 låter på denne splittplata.
Jeg friker helt ut av glede over det The Fall Aparts presenterer på denne
plata, og jeg skal gjøre mitt for at dette bandet ikke forblir kriminelt
undervurdert. Det er god gammal feit og råtten gitarrock tilsatt en dæsj garasjelyd sånn vi hørte det fra band som The Dream Syndicate,
Eleventh Dream Day, Television, Dead Moon, Mad Daddys, Thin White Rope,
Giant Sand, Green On Red, The Gun Club,
Jonathan Richman & The Modern Lovers, The Cramps, Luna, Beat
Happening, Violent Femmes med
flere, og de er også inspirert av Sonic Youth, The Velvet Underground, Yo
La Tengo, The Pixies og The Reigning Sound - kan det bli bedre? De går
heller ikke av veien for å flette inn klassiske rocketekster inkludert en
snutt av samme klassiske melodi i sine egne
låter - I wanna be your lover baby i wanna be your man!
Vinylsoundet får frem den rette elektriske og ørkenhotte stemninga
umiddelbart på hårreisende gromme "Automatic blues". Vi snakker
om klassisk stilrein 80-talls gitarrock
med dritkule tekster attpåtil. Dette bandet treffer som en slegge i
ballene til gutta og som en bøtte med flytende gul asfalt i håret til
damene, alternativt som Mount Everest på stortåa. Sjekk ut det dampende kompet og den sprakende gitaren med
utbroderinger vi trodde forsvant med Tom Verlaine sin overgang til
pensjonisttilværelse. På "Sister days" får vi gjenhør med The Gun Club og
The Cramps, det er ellevilt, lassobefengt, kruttsterkt, nedføkka, sjelfylt
og like gnistrende ektefølt som to spisse fingre i stikkontakten med begge
beina planta i badekaret. På "Seven days" blir vi tatt med "way down in
the sacred hole", i en seig, organisk og rå bluesrockdrager, før de
avslutter med en spaghetti-instrumental - plutselig var det ikke så langt
mellom Tuco's Lounge-gutta i Bart og The Fall Aparts. Gitarsoloen her gir
meg nok en bekreftelse på hvorfor jeg liker rock så utrolig godt, det
grøsser gjennom hele kroppen.
Tilbake til mexmetall-duoen med bartene, som leverer 3 tidløse låter: "Hallelujah",
"Killing machine", og "Mean town blues". Alle 3 låtene
tangerer glatt det beste du har hørt i år fra andre band: En
inflammatorisk jekselbitende gitarintro,
som får meg til å tenke på gitarlyden Neil Young hadde på "Mr Soul"
på 60-tallet, blir
møtt av Jumbo Johnny som for anledningen kommer trekkende med
heliumdrapert vokal, og refrenget skinner som fosforisert geitost på
sultefora tørrmelk - hallelujah, hallelujah, hallelujah, hallelujah, hallelujah
osv.
"Killing machine" er om voodoodama som kunne vært hyggeligere. Beatet er
rocka, men låta er dansbar som et fotballag bestående av benløse fugler
hoppende foran pistolkuler, og hvis Bart noen gang får en låt inn på
hitlistene og diskotek burde denne kvalifisere til nettopp det. "Mean town
blues" er den tredje variabelen her, alle 3 låtene er forskjellig, alle 3
låtene er bestialsk gode, pur rock 'n' roll, og når blues-slidegitaren
river i skrotten din et stykke ut i låta, har jeg bestemt meg for at dette
10" eksemplaret må forsikres som en egen samling - en uvurderlig samling
fenomenale rockelåter! |
Bart
Esperanto of cool
More Cowbell Records
Cd
-
2008
Rock Engh Roll 7
februar 2009 |
Anmeldelse:
Hva skjer a? Er ikke Tuco's Lounge mer? Snufs, det uhyggelig spreke
spagettiorienterte seksløperfikserte gitarbandet fra Bergen er historie,
etter at de tok en mislykket hårpermanent i 2008. Ett minutts stillhet er
påkrevd. Men se det lever, det lever! Restene lever! Restene er Bart. Om
det er i betydningen bart, slik noen menn har i trynet, altså ukontrollert
hårvekst som er et substitutt for sex, eller i betydningen bart, dvs å ta
det bart, som for eks. drikking av rein sprit uten blandevatn, er jeg litt
usikker på. Det jeg er sikker på er at Bart er Jumbo Johnny (Johnny
Gulbrandsen) og Don Pedro (Christoffer Pedersen), at de har kommet med sin
første skive, og at de har kommet hardt.
Bart er en minimalistisk psychobilly-utgave av den rocka utgaven av Tuco's Lounge, og
vi kommer ikke unna at med kun gitar, vokal og trommer, og en liten
pianotrudelutt i ny og ne, så svermer tankene om The White Stripes, noe
også duoen erkjenner, men de iler til og beroliger med at de er mye
kjekkere enn The White Stripes. Nå er jo halvdelen av The White Stripes
ett kvinnfolk, så sånn sett. For at ikke godt skolerte rockefans skal
trekke inn The White Stripes hver gang Bart nevnes, så har de like godt
kommet opp med en ny subgenre, nemlig mexmetall, som i følge kjennere av
bandet er en sjelden form for regressiv rock, ala tidlig ZZ Top, ispedd
klassisk blues slide-gitar, spagetti-western og balkan-boogie. Bart er
bare restene av Tuco's Lounge, men det lever sitt eget heftige liv og har
hentet næring fra rockens uutømmelige brønn av til nå ubrukte og
uoppdagede tricks. Noen av disse tricksene er tygd og spytta ut igjen av
folk som Jon Spencer Blues Explosion, The Cramps, Johnny Winter, Jimi Hendrix og Hound
Dog Taylor, og Bart har sugd næringa opp fra bakken på nytt med litt nye
smaker fra jordsmonnet, tygd og tygd, og spytta det ut igjen, noe
traktorhysteriske "Moustache" er et godt eksempel på.
Jeg er småsur på meg sjøl for at jeg ikke fikk booka Tuco's Lounge til "the
valley of total darkness" før de skrudde igjen tequilakranene, men Bart
lar seg booke de også, og de er viden kjent på vestlandet for sitt
elleville liveshow. Spesielt på de gigdagene de har stått opp på riktig
side av senga hender det at de trekkstråler inn blåserekka The Love Boat
Orchestra, korguttene The Shaggs og perkusjonistene The CowBellBoys. Da
slår det ut på Richters skala og folk på hele vestlandet kjenner at det
prikker under føttene og dirrer i rytmepølsene. Det er sannsynlig at
årsaken er Bart som har et liveshow, og det er sannsynlig at de da speller
en av låtene på albumet "Esperanto of cool", som ble utgitt på bandets
egen label, More Cowbell Records, høsten 2008.
En sånn skive som er dominert av en bastardgitar og et krakilsk trommesett
kunne lett blitt kjedelig hvis det ikke var fylt med snop fra en velfylt
og godt assortert snophylle, med andre ord: krembefengte låter som sitter
i planeten som snerrende pisk på løs hud. Det starter som et
vulkanutbrudd; "Hiace of spades" er som mor godhjerta i en
gummiTarzantøyelig strekkbenk, gutta banker livskiten av deg, men dette er likevel som en
nyfunnet livseliksir for sånne raringer som meg, de pøser på med
gitarlyder som høres ut som en gammal motorsag som har stått i et vedskjul
i årevis og er tom for olje men full av bark, løv og skumle insekter med
horn og spisse hjørnetenner. I tillegg kjører de lyden gjennom en
overanstrengt fuzzboks. For å overdøve dette må det selvsagt trommes
hardt, og cymbaler og skinn piskes blodrøde og trommeskinndøden blir en
lettelse når seansen er over. Men at gutta synger nesten som Jack White,
med hvit kastrert stemme, det er litt gøyalt.
Godlåtene sitter tett som kåt klegg på bar budeierumpe. Hør bare på
sussebasslåta "Love", der Bart prøver seg på en kjærlighetsaffære. Det er
så sårt at gråten presser på bak tinningen, men Bart fuzzer opp sårheten
med gressklipperlyd og bakvendt koring. Herlig! "The heat is on"
fortsetter oppturen. Ja, hvis jeg skal være dønn ærlig så finnes det vel
knapt nok en låt på denne skiva som er festbrems. Nix, dette er
psychobilly som lever og
sparker som et ufødt troll i dronning Gunhilds mage. Helt texmexesperanto
of cool med sukker og kanel på blir det under avføringa av "What you gonna
do", under sterk tvil platas mest lysende øyeblikk. Et udødelig refreng
festes til hjernebarken kamuflert som los punkos rødfis de la
mexmetallicos fjærkrebandidos superduperfallos Bartkaktus gitarillos!
Mexmetallbandet Bart er pur, ekte, løsmunna rock 'n' roll med eller uten
bart eller bart uten blandevatn. Og med disse ordene takker jeg for
oppmerksomheten. |
|
