BC
Sinecure
Crispin Glover Records
Lp
-
2008 -
På
MySpace
 
Rock Engh Roll 28 januar 2010 |
Anmeldelse:
This movie for your ears, som Frank Zappa ville sagt det, varsler mer moro fra trønderlabelen Crispin Glover Records, som med BC i stallen
også tar vare på elektronisk musikk, som synthrock, synthpop og gothisk synthrock.
Om det er Crispin Glover Records idealister som former bandene sine til å
bli så bra eller om de har usedvanlig bra teft når det gjelder å finne
bandene er ikke jeg rette mann til å svare på, men BC følger opp tidligere
plater jeg har fått fra labelen på en imponerende måte, og det innen en
utfordrende og til tider utskjelt genre blant gitarfrelste
rockeentusiaster.
Det er vanskelig å komme utenom innflytelsesrike kilder som udødelige
Kraftwerk, David Bowie sin Berlin-periode, ambientmesteren Brian Eno,
protopunksyntherne Suicide, Roxy Music, Iggy Pop sin "The Idiot" og
80-tallets synthrockere som New Order, Depeche Mode, Ultravox, Heaven 17
og Gary Numan (Tubeway Army). BC bruker gotiske virkemidler, de kan også
ligne på The Sisters Of Mercy; ja det hviler en dyster og futuristisk grå
stemning over musikken, og plateomslaget, og vokalen til Andreas Elvenes
er mørk, trygg og dyp, men den smører også sjela med silkemyke
fraseringer. Det er som et gotisk Kraftwerk med Bowie-inspirert vokal.
BC, som opprinnelig kommer fra Snåsa i Trøndelag, og tidligere kalte seg
Bitch Cassidy (forkortet til BC), består av Andreas Elvenes, Svein Segtnan
og Eivind Brønstad. Sammen med kompetente lydfolk som Emily Lazar har de
skapt et spektakulært sound på denne plata. Den er faktisk mastret hele 5
ganger før de ble fornøyd, men så har da resultatet også blitt magisk.
Ikke nok med at de høres fett ut på vinyl - de er også et av landets mest
interessante live band, sjekk denne videoen -
http://vimeo.com/3269469.
Dog litt
vanskelig å formidle via video fordi bandet står bak et lerret og bilder
blir prosjektert ut mot publikum - de får nesten en 3D effekt mens bandet
nesten ikke vises i det hele tatt.
"Sinecure" starter med "Spin again". Et eventyrlig kløktig og fargerikt
innvevd mønster av synthtoner breier seg utover og innover i rommet. Lyden
er fremragende, melodien besettende. BC lager ikke glatt synthpop som bare
trenger et lite oppkok og blir smakløs etter kort tid, men komplekse og
velfunderte lydkollasjer som toppes av vokale partier og refreng som ville
sklidd rett inn på de beste Bowie-platene. Soundet er rått og primitivt,
det rumler i dypet av høyttalerne og i magen. Har jeg noen gang fått
orgasme av synthrock? I beste 80-talls synthstil så kunne jo plata vært
over etter låt nr. 1, resten ville vært ubrukelig til alt annet enn å
fremtvinge latter. Men "Sinecure" gir oss låt etter låt som sitter som
støpt i øret, samtidig som de er bygd på bærekraftige fundamenter.
Om de topper "Spin again"? Vanskelig selvsagt, men låta "Sang 3" tangerer
i auditiv utfoldelse. Dette er som om Type O Negative spiller sakte og med
synther. Fantastisk! Så igangsetter "Martinique pyknic" side 2. Det er en
instrumental. Vi er i Frankrike, hører slektskap til fransk musikk. Side 2
fortsetter med "Testdriver" og musikk som bringer tankene tilbake til
90-tallets house, chill-out, easy listening, trip-hop osv. Så kommer
Elvenes inn og balansen er gjenoppretta, Bowie er på plass igjen. Låta
varer i 8 minutter og er en ny fenomenal låt. Jeg holdt på å si det, men
den ene låta topper den andre, og den tredje osv. Hele tida nye oppturer.
"The Famous horse" er en sånn en. Starter med noe munkesang eller noe, som
Enigma var så gode på, men drar seg over i en gnistrende poplåt, hvor et
genialt synthløp parallellkjører med vokalen i refrenget. Digg!
BC har vært på oppdagelsesreise i synthene sine, de tryller frem et vell
av forskjellige lyder. På "Cinderbox", som har en egen vinylversjon
gående, og hvor Elvenes synger gjennom en syntetisk vokoder, er vi delvis
i ambientlandskapet til Eno; og som du vet er Eno "God", det var det i
alle fall en graffiti som fortalte folk i New York på 70-tallet. Vel, låta
vikler seg inn i et støyende crescendo som erobrer synthlydene. Så
avsluttes det med nydelige "Tatlj". En rockeballade spilt på synther.
Behagelig, vakkert og smått forunderlig, for her finnes det ikke mange
gitarer å skrive hjem om, men de finnes og gjør en god jobb litt mer
anonymt i lydbildet. Kanskje Alice Deejay hadde et poeng da hun ga ut
plata "Who needs guitars?". Spøk til side, BC har laget et album som vil
bli genierklært blant synthrockens elskere, og som bør treffe et stort
publikum utover det også. Nå har du muligheten til å få den i ny utgave på
transparent rød vinyl, en kontemporær synthrockklassiker allerede. Er du i
tvil om du skal investere så start med låtene "Spin again" og Sang 3", som
begge kunne vært alle synthlåters mor. |
