The Beat Tornados
Mission to Mir
Flipside
Records
Cd
-
2001
KLASSIKER
Rock Engh Roll 21 august 2005 |
The Beat Tornados:
Osloband dannet i 1995, regnes for å være Norges fremste ambassadører
innen surfmusikk.
Medlemmer: Bjørn Haglund, gitar, theremin
-
Jørn Raknes, gitar, lap steel, mellophon
-
Morten Pisani, trommer
-
Geir Emanuelsen, bass
+
spesielle gjester, Vidar I. Ersfjord, keyboards, trombone, euphonium
-
Øystein Sondrup Nielsen, electronics
Genre:
Norsk Surfrock
-
Instrumentalrock
I Rockeweb:
2001
-
00-tallsrock
-
Instrumentalrock
-
Klassikere
-
Norsk
Webreferanser:
Flipside Records
-
Amorada
Anmeldelse:
Mir er en russisk romstasjon som henger utenfor lufta rett over
stuevinduet ditt, i kosmisk målestokk. Romstasjonen er fremdeles det
nærmeste vi mennesker har kommet stjernene iført sokker og den er
teknologisk sett det fremste vi har, men samtidig gammel som dodraugen.
The Beat Tornados har uten å synge et eneste ord - men gud hjelpe meg å de
stønner - laget tidenes Mir-soundtrack.
Det er sikkert minst 14 grunner til at folk har begynt å digge gammel
instrumental surfemusikk i ny tapning igjen, men bluesskribent Øyvind
Pharo mener en av de viktigste grunnene er filmer som "Pulp fiction", hvor
folk som Dick Dale og Link Wray gnidde og dro jernet varmt i surfebølger.
I tillegg er det vanskelig å lage noe nytt når alt er laget før så man gir
ut det gamle på nytt med en litt personlig schwung over sakene. The Beat
Tornados gjør det bedre enn de fleste må jeg si.
The Beat Tornados har hentet inspirasjon fra norsk folkediktning,
klassiske norske komponister (Grieg), Tarantino-universet, 60-tallets
surfekultur og ikke minst science-fiction, og de har kledd moroa inn i en
lyddrakt som får The Shadows til å fremstå som et polert blekansikt i hvit
dress mens de selv fremstår som djevelens ildrøde indianer med krigsmaling
smurt utover hele kroppen og med tomahawken klar til bruk.
Legendariske The Beat Tornados er duggfrisk som en nyåpna Mack-øl, og de
tangerer ikke bare Link Wray og Dick Dale på denne skiva, vi må så visst
ta med Duane Eddy, Johnny & The Hurricanes, The Ventures, The Champs og
The Astronauts også, og sikkert mange andre, men det er først og fremst
"The King of the surf guitar"-Dick Dale som The Beat Tornados har gått i
samme sporet som. Og så har de altså dradd inn mye rart, variasjonen på
plata er stor, noe som er en kolossal styrke i forhold til mange andre
slike skiver som du kan snu på hodet uten å vite hva som er foran eller
bak, eller bak fram om du vil.
En klassisk Beat Tornados åpner surfpartyet: "Nøkken surfacing" er som
mye av det andre på skiva skrevet av frontfigur Bjørn Haglund. Innimellom
får vi høre stønning, noe som ikke er rart for gitaronaneringen skyver
unna i et halsbrekkende tempo, med ulende sci-fi-lyder strategisk plassert
i lydbildet. Jeg måper lenge etter at låta er ferdig, men blir kjapt satt
på plass av "The Griegsler". Jada, det er den med Grieg, i en temmelig
utenomjordisk surfeversjon. Det er fagert!
Denne skiva er nå snart 5 år gammel, men gror og gror langt inn i
minnesentralen og er trolig også makabert lekker som party-akkompagnement.
"Continental missile" er skrevet av en Chantays, den er også blant de
kjappere låtene, og igjen er gitarspillet forrykende. Men det er flere
låter her som er langsommere i takten: "Chilifinger" er surfjazz, en
skikkelig godbit; og "Delfinen" er en råtass av en klinelåt, den hadde
sklidd rett inn i et par extragavante scener i "Pulp fiction", eller andre
Tarantino-filmer. Gitarspillet er her ikke frådende og på veg ut av en
kanon, men sentimentalt, sexy og hawaii-preget. Og nå er vi virkelig på
veg ut på bølgan den blå på et brett dere, med et støkke bakpå brettet som
ser på deg med blå, dype, våte øyne og hula-hula i blikket.
"Aloha from the crypt" er surfrock spilt av vampyrer. Vi er i
Transilvania og det er ikke fritt for at man kan kjenne blodtørstige tannebisser i nakken mens låta durer seg ferdig i et Mesta-tempo.
Avslutninga er ganske bisarr, tittelkuttet varer i hele 12 og et halvt
minutt og er elektronisk lyd servert av gjestemusikant Sondrup Nielsen. I
løpet av disse 12 minuttene fyker vi forbi Månen, hilser på et par
asteroider på villspor, og lander mykt på Mir, mens kosmonauten der inne
iler til for å sette på "Mission to Mir" en gang til.
Er ikke dette en klassiker kan du sende meg til Haglunds "Tzatzikistan"
som blåsebelg! |
