|
Jeg hadde akkurat blitt en
toåring da The Fab Four utga "Rubber soul", 3 desember 1965 for å være
presis. Jeg må nok innrømme at det hadde vært veldig morsomt å være 20
år og nysgjerrig på ny musikk i desember det året, da hadde jeg nemlig
fått oppleve en av rockens mest banebrytende skiver i nåtid. Det blir
litt annerledes å skrive om skiva et halvt århundre etterpå, så dette
blir bare en kort anbefaling egentlig, for denne skiva er det nemlig
skrevet mye og godt om svært mange steder, i bøker, i blader, og ikke
minst på internett. Jeg har valgt å skrive litt om denne skiva, som
sammen med "Revolver" er det Beatles-albumet som har betydd mest for
meg.
The Beatles var svært gode musikere og særdeles samspilte etter at de
tidlig i sin karriere måtte tjene til livets opphold ved å spille på
lugubre kneiper på Reeperbahn i Hamburg. Der spilte de gammalrock
nonstop i timevis, og de dro sine egne versjoner av låtene til de
tøffeste gutta i klassen på den tida, som Chuck Berry, Buddy Holly og
Carl Perkins.
Flere av disse låtene finner vi igjen på de første Beatles-skivene. De
fylte gjerne opp album som også inneholdt brorparten av bandets
glitrende singler utgitt omtrent i samme tidsrommet.
Alle singlene The
Beatles ga ut fra albumstarten i 1963, og frem til desember 1965 og utgivelsen
av "Rubber soul", var ekstremt flotte, ikke bare sammenlignet med andre
utgivelser i sin samtid, men de rager fremdeles høyere enn noe annet
band i historien, og frem til 1965 i første rekke som poporkester. Men
det skulle vise seg at The Beatles i 1965 skulle bryte alle grenser for
hvordan en poplåt kunne monteres sammen, og sommeren 1965 jobbet de med
låter og arrangementer som skulle snu populærmusikken på hodet.
De var altså meget habile musikere og Lennon/McCartney komponerte hiter
i et tempo verden aldri hadde sett før. Men dette er bare to av de helt
spesielle egenskapene bandmedlemmene hadde, for de hadde også i seg en
helt unik eksperimentell kraft, som også i og for seg ble vist frem på
noen låter på "Help!", som på udødelige "Yesterday", også fra
1965, men det var først på "Rubber soul" at de til fulle fikk utnyttet
sitt potensial som musikere, ved å bruke en rekke forskjellige
instrumenter, klanger, hastigheter, arrangementer og populærmusikalske
stilretninger - og på neste album, "Revolver" skulle de også bruke
platestudioet på en helt ny og revolusjonerende måte som et
laboratorium.
De var i tillegg svært inspirert av samtidige folkrockere og visesangere (som
Bob Dylan og The Byrds) og tekstene til The Beatles handlet ikke lenger bare om "love" i
alle mulige varianter, men var fabelaktig velskrevet, ofte alvorlige og
selvbiografiske, noe som også var nytt på vår side av Atlanteren, og det var først og
fremst Lennon som sto bak disse. Bandet designet også plateomslaget selv, og det har et helt
tydelig psykedelisk utseende. Bandet var altså tidlig ute der også.
Sist, men ikke minst, så åpenbarte bandets gjemte diamant seg på denne
skiva, nemlig George Harrison. Han var påvirket av indisk musikk og
kultur og brukte sitar på en helt ny måte i vestlig musikk. I tillegg
var han en glimrende el-gitarist, sanger, og ikke minst låtskriver. "Rubber
soul" ble hans gjennombrudd.
The Beatles hadde altså allerede lagd
nok fabelaktige poplåter til å bli kronet som popens mestere, kanskje
til evig tid, men fra 1965 var de også bandet fremfor noe annet som
skapte den nye retningen innen populærmusikk: rock. The Beatles var
innovatører innen både pop og rock. Det var nok bra timet i og med at
gammalrockens helter hadde falt helt sammen på begynnelsen av 60-tallet
og verden ventet på noe nytt og spennende, men låtene til bandet er helt
tidløse og virker like sterke i dag som de gjorde på 60-tallet.
"Rubber soul" består av 14 låter, 11 av dem skrevet av Lennon/McCartney,
en er skrevet av disse sammen med Ringo Starr, og to er skrevet av
Harrison. Åpningslåta er et fyrverkeri av en riffrocker; det er en av
Lennon/McCartneys mest rocka låter, og sammen med singelen "Day
tripper/We can work it out", som ble utgitt parallelt med "Rubber soul",
en av duoens tøffeste låter. Gitarspillet er eminent, refrenget
evigvarende og McCartney sper på med utrolig soulfylt pianospill, om det
da ikke er bandets femte uoffisielle medlem, George Martin, bandets
ekstremt viktige produsent, som spiller.
Overgangen til neste låt, en av
bandets flotteste, er svært effektfull. Det var absolutt ikke vanlig i
1965 at man går direkte fra en elektrisk rocker til en akustisk ballade,
attpåtil med bruk av sitar, for første gang brukt på en rockskive. Dette
var altså helt nytt, og med en av rockens til da mest spesielle tekster
skrevet av John Lennon, står "Norwegian wood" igjen som en bauta i
rockhistorien.
Neste gigant er "Nowhere man". Den selvbiografiske teksten av Lennon er
blant hans sterkeste. Låten drives frem av banebrytende synging og
koring, McCartneys fremtredende basspill, og ikke minst et lynskarpt
gitarspill, spesielt i solopartiene. Neste låt som må nevnes er en av
bandets aller aller vakreste, "Michelle". Ideen med å blande fransk og
engelsk språk i teksten var aldeles genial, og det er knapt nok laget
vakrere låter enn "Michelle", en låt som må tilskrives McCartney, det
samme må det helt revolusjonerende stuntet med å bruke fuzzbass i
Harrisons "Think for yourself".
Over på side 2, ja vi snakker Lp-tider her, kommer "What goes on" først
ut av høyttalerne, den eneste låten Ringo Starr synger på, og den eneste
låten han har vært med på som låtskriver. Den utmerker seg først og
fremst med et refreng som ikke slipper tak i deg. Den er likevel
underlegen en av bandets fineste øyeblikk, "Girl". Låta er 2 minutter og
33 sekunder med pur vellyd, kanskje den vidunderligste låten de har
laget, og med en helt overjordisk akustisk gitar, eller kanskje det er
en mandolin, som rir gjennom låta som en varm kopp kakao i en frysen
kropp.
"In my life" utpeker seg spesielt på grunn av George Martins barokke
pianospill, som dukker opp som skutt ut av en kanon et stykke ut i låta.
"If i needed someone" er skrevet og sunget av George Harrison, og er en
bekreftelse på at han tilfører bandet en ny dimensjon; låta er nemlig
fullt på høyde med låtene til radarparet Lennon/McCartney.
Slutten er som starten: rocka! "Run for your life" er nok en solid
rocker med et digg gitarspill.
I forbindelse med denne omtalen har jeg spilt skiva ytterligere 10
ganger, og selv om det er 40 år siden den ble utgitt så høres det like
friskt ut som nytrakta kokekaffe.
Rock Engh Roll 4 desember
2004 |
