Daisy's Dead
Daisy's Dead
Sonet
Cd
-
2007 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 5
september |
Anmeldelse:
Beinhard er like beinharde
som tidligere, men de har byttet ut det tøffe beinharde navnet med Daisy's
Dead. Jeg aner ikke hvem Daisy er, annet enn at hu har daua. Jeg regner
med at hu daua rett før sommeren i 2007, for det var da de bytta navn. Om
det var det som åpnet noen dører for gutta veit jeg ikke, men nå har dem
inngått en distribusjonsavtale med Sonet, og har fått et proft
bookingselskap som Ts Partner i ryggen også, så muligheten til å rykke
frem i køen av norske rockeband som vil opp, frem, ut og inn er
betraktelig styrka.
Gutta er forresten akkurat de samme 4 det har vært hele tida: Erik Snoen
på vokal, rytmegitar; Stig Nergård, sologitar; Erling Bøhn Hilstad, bass;
Jørgen Einarson Dretvik, trommer. De samme 4 som vant den norske finalen i
"Global Battle Of The Bands" i 2005, som ble trøndersk mester i rock i
2003, og som mottok et større stipend fra Norsk Musikkråd under By:larm i
2006. "Daisy's Dead" er bandets første reelle forsøk på å erobre nye
masser, innenlands og utenlands.
De massene må i så fall erobres på nytt, for det er ikke akkurat
nyskapende virksomhet Tiller-gutta driver med. Det er en beinhard miks med
75% boogierock, 10% punkrock, 10% hardrock, 2,5% puddelrock og 2,5%
glamrock. Eller, for å gjøre det jævla enkelt - dette er brennheit,
planke, A4, rock 'n' roll som setter seg i kroppen omtrent som olja i en
frityrkoker hvis den ble satt intravenøst. Det burde være unødvendig å si
at dette må spelles grusomt høyt!
Innimellom her er det kjente toner eller stemmer som ikke hører til
bandet, blir man mer og mer sikker på ettersom en blir kjent med skiva, og
joda, det viser seg at gjestelista er feit og fin: Backstreet Girls' Bjørn
Müller peiser på med kjent vokal på gromlåta "Just another saturday",
Petter Baarli fra samme band og flere andre svingende prosjekter spiller
gitar på "Mama", Frank Scott korer, og produsenten, selveste gurumusiker
Peer Gynt, høvler over deg med munnspill og rå koring.
Om det er bra? Aner ikke, foten min får ikke hysterisk anfall slik som den
gjorde av de gamle Backstreet Girls-skivene eller av en Tommy Luger med en
brennende dynamittkubbe stikkende ut av ræva, men det er partymusikk som
bare py og arrangører er garantert høyt ølsalg med disse gutta på scenen.
Hvis jeg skal klage litt til slutt så må det være fordi det kanskje
mangler sånne allsang-låter som får folk til å gå fullstendig fra
konseptene på en hjemmefest eller på bygdas partysted, selv om sistelåta,
"Mama", som er resultatet av et samleie mellom AC/DC og Backstreet Girls,
retter opp det inntrykket en del, men skitt au, sånne detaljer hefter vi
ikke oss med - for dette er bare moro fra start til mål. |
Beinhard
Beinhard
Platarecords
Ep
-
2005
Rock Engh Roll 28 juni
2005 |
Anmeldelse:
Beinhard har potens så det
holder og et testosteronnivå som kunne skremt en viltvoksende brølape med
en overdose adrenalin injisert direkte inn i skrovet. Men så har
kvartetten fra Trondeim også blitt trønderske mestere i rock i 2003, da de
tok rotta på over 40 andre band - og vi vet alt om åssen det står til med
nivået på rocken i trønderhovedstaden.
Var ikke det nok for å komme på førstesida i Adresseavisa så var kanskje
geniløsninga med å legge ved fan-effekter som t-skjorte, buttons og
klistremerker sammen med sin debututgivelse i 2004. Demoen inneholdt bare
tre låter, men ble til gjengjeld utgitt i hele 50 eksemplarer. Den saken
ble selvutgitt på Platarecords, noe også denne ep-en er, som er spilt inn
hos Tonemakeriet i Trondheim.
På 70- og 80-tallet var det kraftige reaksjoner på noen av de
kvinneundertrykkende plateomslagene som noen av puddelrockerne brukte, som
Scorpions. Dama på omslaget til Beinhard viser seg fram fra sin beste side
på en vekt, og det er ikke kvinneundertrykkende å vise barmfagre,
langhårede, lettkledde, supersexy damer på et plateomslag, selv ikke under
Kjell Magne Bondeviks regime. Neida, det er bare morsomt, og omslaget får
terningkast 6.
Sanger Erik Snoen har nok tygd i seg mange av foreldrenes gamle
vinylskiver som sto ganske langt frem i hylla, under bokstaven A, nærmere
bestemt Ac/Dc-platene. Han har en utrolig primitiv, steinalderrocka og
skrikete Bon Scott-stemme som ikke bare gir deg kronisk øreverk hvis du
spiller det høyt nok og lenge nok, men det gir også tilbake troen på at
norske band kan matche disse australske kongene med sine egne låter, ikke
bare som kopister, selv om kopistene spiller skjorta av de fleste andre
rockeband her hjemme.
Snoen er nevnt, sologitarist Stig Nergård drar opp tempoet og serverer
rasende gode riff som fester seg i hypofysen smellfort. Han gjør stuffings
som bringer tankene helt inn i soverommet til Backstreet Girls. Se så, nå
begynner ting å falle på plass. Hvis jeg også nevner at kompet som pøser
på med nådeløse utbrudd kan minne om en ekstrem heavyrock-utgave av ZZ Top
så har du fått et varsku hvis du skulle ramle over denne skiva i fremtida.
5 av 6 låter er hjemmelagde og metalldoseringa er jevnt over stilt på max
hele veien, aldri fred å få i løpet av de snaue 20 minuttene saken vare.
Den siste låta, "Hound dog", er jo gammal som tønnene skotsk whisky ligger
i og låta bekrefter at disse unge gutta som knapt har blitt kjønnsmodne
har noe alvorlig på gang. |
|
