Beinhard
Beinhard
Platarecords
Ep
-
2005
Rock Engh Roll 28 juni
2005 |
Beinhard:
Erik Snoen, vokal, rytmegitar
-
Stig Nergård, sologitar
- Erling Bøhn Hilstad,
bass -
Jørgen Einarson Dretvik, trommer
Genre:
Norsk
Hardrock
-
Beinhardrock
Låter: Night of the
living
-
Friday night playmate
-
You drive me wild
-
Broken fate
-
Stop waiting
-
Hound dog
I Rockeweb:
Ep-lista 2005
Webreferanse:
Beinhard
Anmeldelse:
Beinhard har potens så det
holder og et testosteronnivå som kunne skremt en viltvoksende brølape med
en overdose adrenalin injisert direkte inn i skrovet. Men så har
kvartetten fra Trondeim også blitt trønderske mestere i rock i 2003, da de
tok rotta på over 40 andre band - og vi vet alt om åssen det står til med
nivået på rocken i trønderhovedstaden.
Var ikke det nok for å komme på førstesida i Adresseavisa så var kanskje
geniløsninga med å legge ved fan-effekter som t-skjorte, buttons og
klistremerker sammen med sin debututgivelse i 2004. Demoen inneholdt bare
tre låter, men ble til gjengjeld utgitt i hele 50 eksemplarer. Den saken
ble selvutgitt på Platarecords, noe også denne ep-en er, som er spilt inn
hos Tonemakeriet i Trondheim.
På 70- og 80-tallet var det kraftige reaksjoner på noen av de
kvinneundertrykkende plateomslagene som noen av puddelrockerne brukte, som
Scorpions. Dama på omslaget til Beinhard viser seg fram fra sin beste side
på en vekt, og det er ikke kvinneundertrykkende å vise barmfagre,
langhårede, lettkledde, supersexy damer på et plateomslag, selv ikke under
Kjell Magne Bondeviks regime. Neida, det er bare morsomt, og omslaget får
terningkast 6.
Sanger Erik Snoen har nok tygd i seg mange av foreldrenes gamle
vinylskiver som sto ganske langt frem i hylla, under bokstaven A, nærmere
bestemt Ac/Dc-platene. Han har en utrolig primitiv, steinalderrocka og
skrikete Bon Scott-stemme som ikke bare gir deg kronisk øreverk hvis du
spiller det høyt nok og lenge nok, men det gir også tilbake troen på at
norske band kan matche disse australske kongene med sine egne låter, ikke
bare som kopister, selv om kopistene spiller skjorta av de fleste andre
rockeband her hjemme.
Snoen er nevnt, sologitarist Stig Nergård drar opp tempoet og serverer
rasende gode riff som fester seg i hypofysen smellfort. Han gjør stuffings
som bringer tankene helt inn i soverommet til Backstreet Girls. Se så, nå
begynner ting å falle på plass. Hvis jeg også nevner at kompet som pøser
på med nådeløse utbrudd kan minne om en ekstrem heavyrock-utgave av ZZ Top
så har du fått et varsku hvis du skulle ramle over denne skiva i fremtida.
5 av 6 låter er hjemmelagde og metalldoseringa er jevnt over stilt på max
hele veien, aldri fred å få i løpet av de snaue 20 minuttene saken vare.
Den siste låta, "Hound dog", er jo gammal som tønnene skotsk whisky ligger
i og låta bekrefter at disse unge gutta som knapt har blitt kjønnsmodne
har noe alvorlig på gang. |
