Bercedes Menz
Lost in the city
Sounds Of Unity/Mudi
Cd
-
2009
-
På MySpace
Rock Engh Roll 6
september 2009 |
Anmeldelse:
Bercedes Menz scorer høyt
innledningsvis med et kult bandnavn, og jeg undres over om det er et
ordspill basert på et bilmerke eller låta til Janis Joplin. Bandet har 5
medlemmer, kommer fra Oslo, og startet opp i 2003. De spiller punkete
hardcore metal, eller metalinfisert hardcore punk, og tipper vel litt mer
over mot hardcore punk enn metal.
Bandet ga ut en 4-spors 10" vinyl i 2006, og har vært kronisk øvingskåte
og hardtarbeidende. De har nå lagt bak seg giger på Storås festivalen,
KlubbØya, Musikkfest Oslo og spilt på mange Oslo-klubber, i tillegg har de
blitt kåret til ukas og månedens Urørt og de var med på by:Larm-finalen i
Stavanger i 2005.
Men alt dette er historie nå, for nå er det bandets debutalbum som det
fokuseres på, en plate som har fått tittelen "Lost in the city", og som
gis ut på Sounds Of Unity med Mudi som distributør. Bandet har en voksende
fanskare som vil fortsette å vokse uansett hvordan denne skiva blir
mottatt av musikkskribentene, for bandet er ivrige etter å opptre live og
får bra respons.
Bandet pøser på med en massiv hardcorevegg fra første låta "Killer crack"
til siste låta "Gordon PI". Hele 12 saftige låter har de finni plass til,
og der de mangler melodisk innhold og variasjon fra låt til låt
kompenserer de med trøkk, villskap og drivende dynamikk. Den siste typen
låter er i klart flertall på plata.
Bandet er vanvittig energiske og det er lett å høre at de har spilt mye
sammen, så dårlig blir det aldri. Dog, hvis man ikke er hardcore fan av
bandet er det vanskelig å skille låtene fra hverandre, dessuten blir
vokalist LCU noe enerverende i lengden, og det blir slik fordi det er bånn
køl gauling fra start til mål uten at det er nok melodisk materiale for
lytteren å feste seg ved. Det funker på låt 1. Det funker på låt 2, og 3,
og 4, men etter 12. låta er man sliten i huet.
Jeg vil ha flere låter som "Proved you wrong" og singelen "Lucifer". Med
de viser de at når de skriver låter med en klar melodisk profil så har de
så mange andre kvaliteter i bagasjen at de plutselig blir et jævla bra
band for andre enn den nærmeste menigheten, og det viser seg, når LCU har
noe å jobbe med, så funker han som vokalist også.
Bra band, for mange identitetsløse låter til at det tar av helt, men flere
runder i spilleren hjelper på helhetsinntrykket. |
