Parallellen til The Melvins må åpenbart ha gitt Big Business en god dose ”cred”, men oppfølgeralbumet deres, Here Come The Waterworks, var en fascinerende oppvisning i oppfinnsom sludgy indie-, og spacerock som høstet mang et lovord i musikkpressen. Dessuten hadde bandet denne gangen våget seg på et mer mangfoldig uttrykk med blant annet bruk av keyboard og gitarer. Det hele artet seg som en tung og seig indierock hybrid som gikk rett hjem hos flere.

Nå er altså bandet klare med album nummer tre, og hvilket flott album det har blitt! Deres speisa uttrykk og, nå mer utstrakte bruk av flere instrumenter, fører til at Big Business høres mer varierte ut, men samtidig særdeles underholdende. Ikke for utspjåka og far out, men med et slags neddopet slør over låtene sine som gir en soft-focus effekt i deres ellers så kontante, men seige og tunge hardrockuttrykk.

Parallellen til The Melvins er åpenbar, men ikke negativ på noen som helst måte. Tenk nevnte The Melvins, Queens Of The Stoneage i heroinrus og et enda heftigere Pink Floyd med alle deres ”barnesykdommer” på en gang. Kvalitet!

Mind The Drift drukner tidvis i deilige riff og tung bassgang, men jeg synes allikevel ikke det blir for mye av det gode, slik enkelte anmeldere har påpekt tidligere. Faen da, vi har med et seigt hardrock band å gjøre!

Det er for øvrig moro å lese omtaler av Mind The Drift andre steder på nettet. Det virker nesten som om besserwisserne tevler om å slenge dritt om albumet. Hvorfor forstår jeg ikke. De hadde kanskje håpet Big Business skulle ta’n helt ut denne gangen og legge seg tettere opp til The Melvins musikalske eksperimentering. Det gjør dem altså ikke. De kjører sin greie, som tidvis er ganske straight edge, men som funker i aller høyeste grad, og som allikevel bidrar til en følelse av progresjon og fotspor i riktig retning for Big Business.