Black Mountain
In the future
Jagjaguwar
Cd
-
2008
Rune Riff 7 april 2008 |
Anmeldelse:
Black
Mountain er et Canadisk band fra Vancouver.
Bandet består av
fire menn og en kvinne, som sammen lager deilig riffbasert, til tider
tung, psykedelisk og syrete, indierock. In the Future er deres andre
album, som følger opp i samme stil som den selvtitulerte debuten deres fra
2005. Lite er forandret, men den deilige groovy og seige rocken deres er
videreført, denne gangen med et enda tightere låtmateriale.
Black Mountain er et
av mange gode Canadiske rockeband om dagen. De fant sammen i asken av Jerk
With A Bomb, et band som sakte men sikkert ble transformert til Black
Mountain og som spiller deilig småpsykedelisk, litt tung, litt fjørlett,
indierock. Debuten deres ryddet vei for en flott karriere der den høstet
mang et lovord, noe låter som Don`t Run Our Hearts Around, glatt
rettferdiggjorde.
Deilig er det å
konstatere at In The Future, bandets langspiller nummer to, lever opp til,
og overgår, debuten. Her er mer av den seige rocken vi ble kjent med ved
første møte, mens de fem samtidig har videreutviklet soundet sitt en bitte
liten anelse lenger inn i et kledelig progressivt rockuttrykk, samtidig
som den vekslende mannlige/kvinnelige vokalbiten oser rockal autoritet.
Ballet åpnes av den
mildt sagt vanedannende, riffbaserte og groovy, Stormy High. Deretter går
det slag i slag, stort sett i et deilig lydlandskap som frembringer
stående ovasjoner, i alle fall hos denne lytteren. Den dårlig kamuflerte
retro-vibben i soundet deres leder tankene hen til band som Stones og
Velvet Underground, mens den herlige psykedeliske biten gjør Black
Mountain sammenliknbart med Spacemen3, Brian Jonestown Massacre og Royal
Trux, samtidig som de blytunge riffene som dukker opp, leder tankene til
Black Sabbath.
Black Mountain er et
band som evner å se seg til siden og bakover, men helt uten å miste sin
særegenhet og posisjon som et kvalitetsband som, når alt kommer til alt,
spiller tradisjonell rock n roll met et musikalsk krydder som vender
blikket bakover i tid, da spesielt til 70-tallet, noe orgelbruken i
enkelte av låtene er med på å understreke. Orgeltrampingen, sammen med
gitarene gjør at bandet høres stramt, fresht og tungt ut.
Får du ikke fot for
dette, er det på tide å kyle nedpå noe oppkvikkende. Du skal nemlig være
rimelig kald og klam om du ikke blir berørt av slik deilig rock som In The
Future representerer. Denne lytteren eier ikke et rytmisk fiber i hele
skrotten, men får glatt fot og frenetisk fingertromming på bordplata av
denne plata. Aah. Digg!
Egentlig ikke mye
mer å tilføye. Er du glad i rock, kommer du til å like In the Future. Så
enkelt. |
