|
I nyere tid har TV-seere
over hele verden stiftet bekjentskap med en svært så eksentrisk person
med navn Ozzy Osbourne, og serien om han og hans familie har vist seg å
bli svært så populær. Her møter vi en avalkoholisert, avdanket, smågal
fallert rockestjerne. Mannen som overlevde det verste turelivet, og ble
i siste liten reddet av en kvinne som gav ham barn og familieliv, er
blitt big business for kujonene i musikkvideo-helvete. Den nåtidige Ozzy
Osbourne er slettes ikke tragisk, men morsom og underholdende. Lite er
det likevel som tyder på at han på syttitallet (et tiår han påstår han
ikke husker noe av) var med i et av de aller beste rockbandene, et band
som evnet å fengsle mange gjennom en mørk og minneverdig musikk; Black
Sabbath.
Selv om det kan se ut sånn, Ozzy som frontfigur og greier, så var ikke
Black Sabbath Ozzy sitt band. Bandet tilhørte Tony Iommi, som klart var
bandets kreative akse. Sammen med en gruppe heidundrende musikere skapte
han grunnreglene for hardrocken slik vi kjenner dem. Men selv om
musikken til Black Sabbath er mørk og dyster med harde gitarer og rå
vokal, var Black Sabbath et band som lagte uforskammet allsidig og
variert musikk. Dette merkes svært godt på Sabotage som ble unnfanget i
en periode etter intensiv turnering, og gutta får her virkelig vise hva
de er lagt av. Mens 90 prosent av alle hardrockband spiller sine
brautende og ufrivillig masete låter til det kjedsommelige, evnet band
som Black Sabbath og Led Zeppelin å skape rock som fengte på flere
nivåer. På Sabotage får vi kammerkor, akustiske gitarer og fengende
intelligent popmusikk, ispedd en den herlig bergtaende lyden fra et
skittent men merkverdig mektig band.
Sabotage er plata for dem som ikke nødvendigvis elsker hardrock, men som
har et glødende hjerte for evnerik rock'n'roll for alle penga.
Av Thorbjørn Westergaard
Stornes |
